Søgnen viker for Thorkildsen

Det gir god mening å hevde at Astrid Søgnen har vært en drivende dyktig direktør for Oslo-skolen. Hun har selv bakgrunn som Ap- politiker, men som skoledirektør har hun iverksatt Høyre-byrådets politikk.

Høyrefolk roser Søgnen opp i skyene for det hun har betydd for Oslo-skolen som i mange år har vært et utstillingsvindu for Høyres skolepolitikk.

Det Søgnen bommet på, var å ta de nye signalene som kom fra det rødgrønne byrådet. Da måtte det gå som det gikk.

«Det spiller ingen rolle hvem som saklig sett har rett, når det oppstår en konflikt mellom administrasjon og politisk ledelse. Da må administrasjonen uansett vike», sier professor Jan Fridthjof Bernt til Dagsavisen.

Søgnen vet at det er slik, men hun maktet ikke eller ville ikke rette seg etter det. Det ble tydelig i striden rund Simon Malkenes på forsommeren.

Astrid Søgnen mener hun har rett og at det er i hennes direktørkorps i Utdanningsetaten en finner kompetansen og erfaringen knyttet til hvordan Oslo-skolen skal drives.

I møte med Inga Marte Thorkildsen sang Astrid Søgnen stille for seg selv Øystein Sundes «Du måkke komme her og kommer her, du måkke komme her og komme her, det er vi i etaten som kan skoledriften her, du måkke komme her og komme her».

For alt hva vi vet, sang de den som allsang når Søgnen hadde møte med sine direktører.

Astrid Søgnen hadde lite å tape på å gi Inga Marte Thorkildsen en opplevelse av å pese i steinharde motbakker når hun ville gjøre forandringer i Osloskolen mot åpenhet, mindre rapportering og testing og mer tillit.

Etter 18 år som direktør ble Osloskolen nærmest som en «baby» for Astrid Søgnen. Det var slik som hun og direktørene hadde gjort det, hun ville ha det. Hun var overbevist om at det var best slik.

Det har vært delte meninger internt også før byrådene Tone Tellevik Dahl og Inge Marte Thorkildsen begynte å be om endringer.

Astrid Søgnen har fått varsler mot seg, og det er levert et titalls varsler mot en av hennes nære medarbeidere.

Søgnen viste ingen vilje til å korrigere kursen. Hun beskyttet sine utvalgte på en måte som gjorde at hun ble beskyldt for manipulering. Det var hendelser som tydet på at tiden for et bytte av direktør var inne før krisen ble akutt i møte med Inga Marthe Thorkildsen.

18 år som etatsleder er lenge. Søgnen burde selv tatt initiativ til å drøfte med arbeidsgiver om tiden var inne for å gå over i en annen stilling fram til hun fyller 70.

Søgnen føler seg imidlertid ikke gammel og sliten. Hun sier rett ut at hun gjerne ville ha fortsatt som direktør.

Det kunne hun gjort om hun hadde blitt opptatt av at Inga Marthe Thorkildsen skulle lykkes med de endringer byrådet ville gjennomføre.

Jobben til etatsledere er å omsette det politiske flertallets bestilling i praksis. Det orket ikke Søgnen.

Da Søgnen ble klar over at hun sto i fare for å miste jobben, tauet hun inn en advokat. Regningen endte på 400.000 kroner. Den regningen betaler Oslo kommune.

Søgnen beholder sin direktørlønn og skal tilbys en annen stilling i kommunen som samsvarer med hennes kompetanse og erfaring.

Det må kunne sies at hun har fått god uttelling for å sette seg på bakbeina da hun forsto at hennes tid var ute. Noe slikt vil ikke kommunen ha en gjentagelse av. Den neste direktøren skal ansettes på åremål.

Andre ville valgt å gå stille ut av døren. Søgnen valgte å smelle døra igjen etter seg. Hun tegner et bilde av seg som sterk og sta.

Det er slik hun har ledet Oslo-skolen. Hun mener det har vært nødvendig med en sterk og tydelig lederstil for å få gjennomslag for den strategi som er valgt for Oslo-skolen.

Hun står løpet ut for det hun tror på. Byråkrater skal ha evnen og viljen til å justere kursen ut fra politiske bestillinger. Søgnen definerte en rolle for seg selv som ingen hadde gitt henne.

Hun gjorde seg til sjef med stor S og ikke byråkrat med stor B.

Om to uker er Astrid Søgnen ute av direktørstolen. Varslene mot Inga Marthe Thorkildsen viste det seg ikke å være hold i, har byrådsleder Raymond Johansen konkludert med.

Det er satt sluttstrek om stridighetene selv om opposisjonen forsøker å holde liv i dem. Men roen har ikke senket seg over den øverste ledelsen i Oslo-skolen.

Nå må direktørkorpset rundt Astrid Søgnen innstille seg på endringer de ikke ønsker seg. Det kan bli harde tak internt. Det er ikke Inga Marthe Thorkildsen jobb. Hun vil i første omgang skaffe seg en konstituert etatsleder som hun er trygg på vil lede etaten slik hun ønsker.

Det er den konstituerte etatslederen som må ta grep og sørge for at direktørene opptrer som byråkrater, ikke som småsjefer med egne kjepphester på båsen.