Solberg-regjeringen dyr i drift

Ingen norsk regjering har hatt flere statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere enn Erna Solbergs regjering. Nettavisen har funnet ut at Erna Solbergs regjering koster skattebetalerne 1,6 millioner mer enn den rødgrønne regjeringen. Jens Stoltenberg hadde 18 statsråder og 45 statssekretærer. Erna Solberg har hele 51 statssekretærer og hun 22 statsråder. I tillegg blir det gjerne noen flere ansatte lenger nede i byråkratiet når flere på toppen skal ha bistand og sekretærkapasitet.

Noe av forklaringen er at det nå er fire partier som er med i regjeringen. Det er tradisjon for at et parti som er med i regjeringen får tre statsråder. I en regjering der spriket er stort mellom de fire partiene, blir det mange statssekretærer. Alle partiene vil ha en statssekretær plassert i de viktigste departementene slik at de kan følge med og påvirke den politikken som skal utformes over hele linjen.

13,6 millioner er småpenger i det gigantiske milliardbudsjettet, og slik sett ikke noe å lage et nummer av. Når dette likevel er verd å kommentere, er det fordi økt pengebruk er blitt et kjennetegn på regjeringen. Bruken av oljemilliarder for å få budsjettene til å gå i balanse har eksplodert under Erna Solbergs ledelse. Tall fra Teknisk Beregningsutvalg viser at særlig lederlønningene i offentlig sektor har økt. Omorganisering og konkurranseutsetting, for eksempel av jernbanesektoren, har gitt flere ledere med millionlønninger.

Hvis økningen i antallet statsråder og statssekretærer hadde gitt økt effektivitet, hadde det ikke vært noe å si på det. Men det finnes ikke belegg for å hevde at en regjering får utrettet mer ved å ha flere statsråder og statssekretærer. Det største problemet i statsforvaltningen er den sektortenkningen et departement representerer. Det er regjeringen oppmerksom på ved at man i dag ikke uten videre gir en statsråd et eget departement. Når man i siste runde fikk en egen statsråd for beredskap og digitalisering, er begrunnelsen ikke alene at området er viktig, men at det trengs sterkere koordinering mellom departementene.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen er av den oppfatning at regjeringen har sviktet når det gjelder beredskap. Ingvild Smines Tybring-Gjedde skal sørge for at regjeringen klarer å drive fram det som skal skje på beredskapsområdet. Hvordan Nicolai Astrup har tenkt å få fatt på digitaliseringen, gjenstår å se. Det kan vise seg at det ikke er all verdens en kan få gjort på digitaliseringsområdet uten at en vurderer organisasjonsmessige endringer i forvaltningen og etatene. Det er behov for å vurdere om staten, og for så vidt hele offentlig sektor, er organisert på en måte som gjør at vi virkelig kan dra nytte av de muligheter økt digitalisering gir. Slike grep ser det ikke ut til at denne regjeringen ser for seg.

Regjeringen snakker om avbyråkratisering. Det er ikke mye av det en kan få øye på. Før Erna Solberg ble statsminister, hadde hun ambisjoner om å forenkle, effektivisere og styrke gjennomføringskraften. Det har hun ikke lykkes med. I det store og hele fortsetter hun i samme spor. Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE) som går ut på å redusere kostandene med 0,5 prosent per år, er ikke en reform. Det er et kostnadsprogram. Noen steder har en maktet å effektivisere blant annet gjennom digitalisering. På andre områder har ABE betydd kutt i tjenestetilbudet til befolkningen fordi det ikke var mulig å hente ut effektiviseringsgevinster.

Erna Solberg store hær av medarbeidere på toppen i departementene har ennå to år på seg å vise at de makter å ta grep som betyr reell avbyråkratisering og økt effektivitet i offentlig sektor. Fortsatt ser det ut til at Erna Solbergs mål er det det skal bli færre indianere selv om det blir litt flere høvdinger.