Splitter familie etter pandemien

Akram Al- Sabri kom til Norge i 2016. Han giftet seg i 2019 og har en datter. Han har studert og jobbet til sammen fire år og ni måneder. Kona og datteren har besøkt ham 14 ganger i Norge.

For å få familiegjenforening må en han en årsinntekt på over 287 000 kroner, ikke ha mottatt sosialhjelp de siste 12 månedene og ha jobbet eller studert på heltid i fire år. Alt lå godt til rette at Akram Al- Sabri kunne få kone og barn til Norge.

Så rullet koronabølgen inn over landet. I 2020 fikk han fast jobb på sykehjem, men bare 81, 87 prosent stilling. Ikke en gang i «Ap-styrte» Oslo, er det mulig å få implementert den heltidskulturen Ap har snakket om i flere år og som arbeidsminister Hadia Tajik vil presse igjennom der det er mulig.

Akram Al- Sabri har tidligere jobbet en del på restauranter. Han har også tatt ekstravakter på sykehjem. Men under pandemien har det ikke vært mulig å jobbe ekstra på restauranter. De har vært stengt eller drevet med redusert åpningstid. De har ikke en gang kunne tilby egne fast ansatte jobb.

På grunn av faren for smitte har ikke Sabri kunnet jobbe på andre sykehjem. Han er blitt fanget i «81,87-fella». Med pandemien røk planen hans. Han klarte å jobbe fem timer mer i måneden i fjor enn det reglene for et helt arbeidsår sier, skriver Aftenposten.

Reglene legger opp til at det er fast arbeid som skal telle. Når UDI tar fram kalkulatoren viser den at Akram Al- Sabri ikke har arbeidet mer enn 2 år og åtte måneder siden han kom til Norge. Derfor blir det nei til gjenforening.

Kona Ksenia som er russisk, er i gang med å lære seg norsk. Hun har også skaffet seg litt arbeidserfaring i en norsk barnehage. Nå er hun gravid og har fått beskjed om å forlate landet sammen med sin datter om en uke.

Akram kan bli i landet, men UDIs kalkulator må vise fire år med heltid før kona og barna får bosette seg i Norge. Det er ikke godt å si hvor lang tid det vil ta før han blir reddet inn i heltidskulturen.

Venstres André N. Skjelstad har stilt spørsmål til justisminister Emilie Mehl (Sp). Hennes svar er at «regjeringen ikke har funnet grunn til å fravike fireårskravet så langt under pandemien».

Her beveger både Skjelstad og Mehl seg på et spor som ikke fører fram. Vi trenger ikke flere og mer presise regler verken for Nav eller UDI. Vi har for mange regler allerede. Det er sunn fornuft vi trenger mer av i forvaltningen. Men systemet gir ikke saksbehandlerne muligheter til å bruke hodet. De må bruke kalkulator og lese paragrafer.

Det er åpenbart at Akram er blant dem som snarest mulig bør få kone og barn til Norge. Han har fast jobb. Er det noe vi trenger, er det menn i omsorgssektoren og arbeidsfolk som denne familien. De gjør også som Erna Solberg ber kvinner om, føde flere barn.

Nav og UDI er bastet og bundet av regler. De ser at de her har foran seg et eksempel på hvordan pandemien rammer de svakeste. Men de kan ikke foreta seg noe, for de mangler en regel.

De kan heller ikke ta til å vurdere hva Norge er tjent med. Det står det ikke noe om i reglene. Det er rettighetsforvaltning Nav og UDI driver med.

Vi har hatt utallige saker der UDI, UNE og Nav anvender et regelverk som får utilsiktede konsekvenser. Politikerne bør innse at ikke alt livet byr på kan ikke puttes inn i et regelverk.

Vi bør opprette et organ utenfor forvaltningen som kan behandle saker der alt tyder på at et regelverk gir utilsiktede konsekvenser. Her skal det brukes skjønn, og det skal tas hensyn til hva Norge er tjent med. Skjønn betyr at noe annet enn millimeterrettferdighet skal legges til grunn. Millimeterrettferdighet tar forvaltningen seg av.

Dette organet bør ikke bestå av politikere, men av mennesker med sundt bondevett og godt omløp i hodet. Gode samfunnsborgere med andre ord.