Statens toppsjefer som lønnsvinnere

Det er ikke noe nytt at folk strever med å gjøre det de sier de vil gjøre. Også regjeringen strever med samsvar mellom liv og lære.

• Les saken her: Klarer ikke tøyle statlige lederlønninger

Hvis kommunal- og moderniseringsministeren hadde sagt at det nå er på tide å øke lønningene til toppsjefene i staten mer enn det folk flest får i lønnsøkning, hadde han fått offentlig bank. Opposisjonen hadde kastet seg over ham og durt i vei om urettferdighet og «Forskjells-Norge». Det hadde kokt på sosiale medier. Det hadde endt med at statsminister Erna Solberg til slutt måtte svart i spørretimen i Stortinget at saken hadde blitt misforstått. Meningen var å si at hvis enkelte toppledere i staten hadde blitt hengene etter med en urimelig lav lønn, så må vi være rede til å gi dem en større lønnsøkning enn folk flest.

Ingen politikere er for at ledere skal få en bedre lønnsutvikling enn andre. Det er å be om bråk.

Det var et budskap om moderasjon i lederlønningene som ble sendt ut fra kommunaldepartementet for et år siden. De konstaterte at lønnsveksten blant ledere i staten hadde ligget høyere enn andre arbeidstakere over flere år og slo fast at «det ikke er akseptabelt at statlige toppledere vedvarende får en høyere lønnsutvikling enn arbeidstakergrupper for øvrig».

I statens egne retningslinjer om lederlønn i staten står det dessuten at «lønnsutviklingen for ledere skal over tid være på linje med lønnsutviklingen i samfunnet for øvrig».

Her taler departementet til sine egne for døve ører. Ifølge tall fra SSB var gjennomsnittlig årslønn for toppledere i staten 2018 på 1.284.840 kroner. I fjor økte lønningene til departementsråder og ekspedisjonssjefer i departementene, toppledere i større etater og institusjoner, fylkesmenn og politimestre 1.345.920 kroner.

Folk fleste tjener i gjennomsnitt 600.120 kroner i året. Mens vanlige folk i snitt fikk 21.000 kroner ekstra, fikk lederne i staten i snitt tre ganger så mye, 61.000 kroner mer.

Lønnsøkningen til topplederne i staten ligger også godt over gjennomsnittet for lederne i næringslivet. Her økte lønninger i gjennomsnitt med 2,9 prosent i 2019. Det er bare topplederne i finansbransjen, bygg og anlegg og oljebransjen som har hatt en større økning i lønnen siden i fjor enn de statlige lederne.

Hele ti toppledere i staten tjener nå mer enn statsminister Erna Solberg, som i fjor fikk en godtgjørelse på 1.735.682 kroner.

Kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup spiller den samme plata om igjen. Han skriver i en epost til Dagens Perspektiv at han er «opptatt av at lederlønnsutviklingen over tid holder seg innen frontfagsnormen».

Det hjelper lite hva en statsråd er opptatt av. Det er et mønster, bortimot en tradisjon at lønningene til toppsjefer i staten skal øke mer enn lønningene til folk flest. Det hjelper ikke at Astrup synser om at det ikke burde være slik. Han må gi beskjed, for eksempel om at lønningene til toppsjefene ikke skal øke med mer enn 2-3 prosent i år.

Problemet er at Astrup ikke har et mandat til å bestemme noe slikt. Det kan Erna Solberg bestemme, men hun vil kvie seg for det. Det har så langt ikke vært et stort nok problem for regjeringen at de ikke klarer å styre lønnsutviklingen til topplederne i staten.

Det er ikke sikkert de ser på det som et problem i det hele tatt. Regjeringen har vært opptatt av ledere fra næringslivet skal kunne få lederjobber i det i det offentlige. Da bør ikke forskjellen i lederlønningene være for stor. Hvis de tenker slik, må lederlønningene i staten økes betraktelig.

Hvis en først vil jobbe i staten, er ikke lønn avgjørende. De fleste klarer seg utmerket med en lønn rundt 1,5 millioner i året.

Politidirektør Benedicte Bjørnland tjener 2 millioner i året. Hun hadde tatt jobben om hun ikke hadde fått mer i lønn enn det statsministeren tjener.

Hvorfor i alle dager skal Anne Nafstad Lyftingsmo som er regjeringsråd tjene 200.000 mer enn sjefen hennes, Erna Solberg?

Grunnen er at staten for snart 30 år siden har laget et lederlønnssystem med ulike kategorier som leder skal plasseres inn i. Her skulle oppnådde resultater legges vekt på. Men det skjer ikke i praksis. Nav-direktør Sigrun Vågeng settes ikke ned i lønn eller må avstå fra tillegg på grunn av Nav-skandalen, selv om hun i teorien kan det.

Politidirektoratet sliter med å få gjennomført nærpolitireformen. Det er ingen som har kommet på den tanken å redusere Benedicte Bjørnlands lønn fra 2 millioner til 1,9 millioner kroner.

Siden regjeringen i lang tid har holder Stortinget med prat når det gjelder lederlønninger, bør de i år legge fram for Stortinget en rapport om hvordan lederlønnssystemet fungerer i praksis.

Når lederlønningene øker selv om regjeringen sier de ikke skal det, betyr det at systemet er lønnsdrivende. Ledere flytter hele tiden oppover i systemet med henvisning til at ansvaret er blitt mer komplekst, budsjettet øker og en får flere ansatte under seg.

Om en leder får økt budsjettet med 100 millioner eller får ansvar for 100 flere ansatte, betyr ikke det at lederjobben blir mer tidkrevende eller ansvarsfull. Det kan derimot kutt i budsjettet gjøre. Færre ansatte og mindre budsjett kan gjøre lederjobben mer krevende. Men ifølge ledersystemet gir ikke det mer lønn.

En rekke toppsjefstillinger i forvaltningen er lite konkurranseutsatt. Her kan lønnen settes ned. Noen av de som innehar etatstillinger, er attraktive for næringslivet. De kan fint doble lønnen sin. Detter bør det tas hensyn til når lønnen fastsettes.

Vi bør slippe å høre mer prat fra regjeringen om å begrense lederlønnsveksten i forvaltningen. Gjør noe med det eller gi beskjed om at det er meningen at ledere i staten skal få større lønnstillegg enn andre.