Statuer framfor rasisme

Drapet på Georg Floyd utløste heftige demonstrasjoner og opptøyer i USA. Det utviklet seg videre til protestaksjoner mor rasisme i flere land.

I Bristol førte det til at protestanter rev ned statuen av Edward Colstone, som var involvert i slavehandel, og kastet den på sjøen.

I Norge har det endt med krav om at statuene av Ludvig Holberg og Winston Churchill i Oslo blir fjernet.

I Bergen krever Miljøpartiet De Grønne at et 258 år gammelt kunstverk blir fjernet fra bystyresalen. Det viser en mørkhudet mann som ligger under den lyse gudinnen Justitias føtter.

Flere har også tatt til orde for at bydelen Møhlenpris får et nytt navn. Bydelene er oppkalt etter forretningsmannen Jørgen Thor Møhlen som var involvert i slavehandel.

Det går godt an å diskutere hvilke statuer som skal stå på fremtredende steder i by og land. Det er ikke slik at en statue må stå til evig tid der den står. Det er fremtredende kvinner og menn i nyere tid som gjerne må plasserer på sokkel på strategiske steder.

Noen statuer kan tas ned og flyttes inn på et museum om de har stor kunstnerisk verdi.

En statue er et kunstverk. Den er ført opp fordi en person eller kvinne har hatt en stor samfunnsmessig betydning. Det blir et håpløst prosjekt om vi skal revidere historien med dagens briller.

Alle personer i historien må forstås ut far sin samtid. Desto lenger tilbake i tid, desto flere opplysninger kan spas fram om en person som strider mot dagens idealer og krav.

Det finnes helgener, mennesker som er blitt grundig sjekket for feil og mangler, før de er gitt helgenstatus. Men ikke en gang de vil kunne står seg for en dom på grunnlag av dagens premisser.

Både Koranen og Bibelen vil falle igjennom. Her er det for mye som ikke passer inn i vår tid.

Thorbjørn Egner skrev sangen «Det var en liten negergutt som hette Vesle Hoa» han var endatil en ekte «hottentott». At denne sangen ikke synges i dag og ikke lenger finnes i Egners visebok, er forståelig. Men det er ikke grunnlag for å hevde at Egner har en hang til rasisme.

Winston Churchill ledet de alliertes kamp mot Adolf Hitler. Han var en av Europas mest betydningsfulle politikere i det forrige århundre. For britene og mange nordmenn er han en helt. Men har var ikke perfekt. Han har kommet med kritikkverdige uttalelser om rase og indere som bekjempet det britiske imperiet.

Det er ingen grunn til å glorifisere betydningsfulle personer som har fått plass på en sokkel. Men det heller ingen grunn til å fjerne de fordi de har sagt noe eller foretatt seg noe som vi 70 år seinere reagerer på.

Skal vi revidere historien ut fra dagens idealer og meninger, ender vi opp i historieløshet.

Det er langt viktigere at vi diskuterer og fordømmer rasistiske holdninger i dagens samfunn. Det er mer enn nok å ta av. La fortiden være fortid.

Når mange har stilt seg bak kravet om å fjerne statuer, skyldes det at symboler er blitt viktige. Vi lever i en tid preget av rettigheter, markering av identitet og krav om å ingen skal påføres vonde følelser.

Alle skal ha de samme rettighetene. Ingen skal oppleve seg diskriminert. Alles identitet skal tas hensyn til. Så når noen reagerer emosjonelt på et kunstnerisk uttrykk og hevder det er diskriminerende eller undertrykkede, kommer kravet om at det må fjernes.

Det kan dokumenteres at intensjonen bak bildet i bystyresalen i Bergen ikke er rasistisk. Kunstneren vil minne om forpliktelsen til å velge rett og rettferdighet og bekjempe det onde. Det hjelper lite om noen sier «de føler det er undertrykkende».

Det er følelser, ikke kunnskap, som mobiliserer mennesker, driver fram engasjement i sosiale medier der motforestillinger ikke når inn i ekkokamrene.

Følelser er reelt å snakke om når det handler om rasisme i dag. Det er ikke særlig relevant når det knyttes kunstneriske uttrykksformer som ligger langt tilbake i tid.