Sterk opposisjon og/eller sterk regjering

Den siste krisepakken som blant annet betyr redusert arbeidsgiveravgift, var det opposisjonen som snekret sammen.

Opposisjonen har også presset fram mer omfattende og dyrere hjelpetiltak enn det regjeringen så ut til å legge opp til. Vårt Land dokumenterer i dag hvordan opposisjonen har tatt styringen siden 13 april.

Det tegner seg etter hvert et tydelig mønster. Det er regjeringen som har, og får ha i fred, ansvaret for å håndtere spredning av koronasmitten og de helsemessige konsekvenser det får. Det er opposisjonen som styrer pengebruken.

Normalt vil en regjering insistere på å ha kontroll over statens pengebruk. I 1986 gikk Kåre Willoch av som statsminister i en mindretallsregjering fordi han ikke fikk opposisjonen og Frp med på å øke bensinavgiften med 42 øre. Det var en spesiell situasjon, men Willochs poeng var at en regjering må ha styring med statens kostnader og inntekter.

Alle regjeringer og statsministre tenker slik. Derfor er hovedregelen at den rammen regjeringen legger opp til i statsbudsjettet, blir respektert av opposisjonen.

Den årlige budsjettkrangelen i Stortinget handler om å flytte på kostnader eller legge til inntekter i form av skatter og avgifter og dermed kunne bruke mer penger på andre formål. Budsjettbalansen ligger fast.

Vi har havnet i en situasjon der politikerne ikke opererer med et tak på pengebruken og hvor det er opposisjonen som har satt seg i førersete.

I det rådende klima kan ikke regjeringen sette foten ned. Da vil de bli hardt straffet av velgerne. Opposisjonen kan heller ikke kritisere regjeringen i ettertid for uansvarlig høy bruk av oljepenger.

Så lenger koronakrisen ikke er under kontroll, vil den politiske unntakstilstanden vare.

Når budsjettet for neste år legges fram, er vi sannsynligvis i en normalsituasjon der regjeringen og opposisjonen vil kritisere sterkt det budsjettet regjeringen legger fram.

Den rørende politiske enigheten vi nå opplever fordi vi ikke opererer innenfor gitte rammer, vil til høsten bli erstattet med en beinhard budsjettkamp.

Flere skarpskodde jurister advarer mot å vedta en egen kriselov som gir regjeringen vide fullmakter til å sette til side gjeldende lover om situasjonen krever det.

Jusprofessor Hans Petter Graver sier til Aftenposten at den loven regjeringen vil ha vedtatt «åpner for at myndighetene kan ta grep som savner sidestykke i det norske demokratiet» og at loven innebærer en prinsipiell svekkelse av rettsstaten.

Det kan dreie seg om å innskrenke personlig frihet, inngrep i privatliv og eiendomsrett eller overvåkning. Regjeringen peker på at det kan oppstå situasjoner der staten vil gripe inn i det kommunale- og fylkeskommunale selvstyret, gjøre unntak fra arbeidsmiljøloven, omdisponere ansatte i det offentlige, beordre tjenesteplikt, rekvirere bygninger og personell og gjøre unntak for loven som hindrer effektive tiltak for å begrense skadevirkninger.

Professor Eivind Smith sier til Klassekampen at den kriseloven regjeringen ønsker seg, er i strid med grunnloven.

Andre jurister, blant dem professor Benedikte Moltumyr Høgberg, mener regjeringens kriselov, der det legges opp til at Stortinget kan gripe inn med en tredjedels flertall, er tilstrekkelig for å sikre demokratisk kontroll.

Regjeringen er langt på vei blitt enig med opposisjonen om at en slik kriselov er akseptabel. De ser åpenbart at det kan bli behov for tiltak som ikke er hjemlet i smittevernloven eller helseberedskapsloven.

Det er imidlertid verd å lytte til innvendingene fra juristene. Det tilsier at tiden loven skal gjelde reduseres fra seks til tre måneder. Prognosene tilsier at koronasykdommen vil nå en topp i god tid før sommeren. Det er i tiden fram mot toppunktet og like etter det kan være behov for ekstraordinære tiltak.

Vi må avveie prinsipper mot effektiv bekjempelse av koronasmitten og hjelp til de som blir alvorlig syke.

Når det er bred enighet om det regjeringen har foreslått, bør kriseloven kunne innføres. Tre måneders unntak fra normalen gir liten styrke til argumentet om at Stortinget bryter med grunnloven og setter rettsikkerheten i fare.

Faren for presedens er også liten. Det har vært lagt fram et forslag om at det bør innføres en generell kriselov. Det kan det reises større innvendinger mot. En «konorakriselov» som varer i tre måneder, har både Stortinget, mediene og offentligheten god kontroll over.

Vi har havnet i en situasjon der politikerne ikke opererer med et tak på pengebruken