Sterke ledere – svekker demokratiet

I krisens tid vil folk ha ledere som viser styrke og er overbevist om hvordan vi skal komme oss ut av krisen uten større skade enn vi kan leve med.

Koronakrisen har slik sett vært en opptur for flere politiske toppledere.

Erna Solberg er blant dem som har framstått med beslutningskraft og styrke i koronakrisen og økt sin troverdighet som kriseleder.

Regjeringen gikk så langt i å ville ta makten i egne hender at opposisjonen måtte sette foten ned i vår.

Regjeringen har avvist kritikken om egenrådighet og framholdt at i kriser er det ikke rom for lange beslutningsprosesser og høringer. Kriser krever tempo og besluttsomhet. Derfor vil regjeringen ha utvidede fullmakter.

Jusprofessor Hans Petter Graver har vært dem som sterkest har advart mot å la regjeringen få fullmakter som ikke kan forsvares ut fra demokratiske prinsipper.

At en regjering i Norge, vi som regner oss blant verdens mest demokratiske land, skulle bli anklaget for å sette til side demokratiske prinsipper, hadde vi ikke sett for oss for få år siden.

I Sverige kritiseres regjeringen og statsminister Stefan Løfven for å mangle styrke i møte med koronakrisen.

I Danmark er det motsatt. Statsminister Mette Frederiksen er blitt sterkt kritisert både av mediene og opposisjonen for å ha blitt for egenrådig etter hvert.

Regjeringen er blitt anklaget for å sette seg ut over grunnloven med vedtaket om å ta livet av all mink for å hindre smitte. Men regjeringen overlever. Det finnes for tiden ingen troverdige alternativer.

Mette Frederiksen framstår som suveren og beslutningssterk, og hun utnytter krisen til å styrke egen posisjon.

Ingen statsminister i nyere tid iDanmark har hatt så stor oppslutning som Frederiksen har. Det store flertall av folket er fornøyd med hennes kriseledelse. De har ikke noe imot at hun utnytter situasjonen til å innta posisjonen som landsmoder.

Det er blitt noe opphøyet og dronningaktig over henne. Konger og dronninger lytter vi til. Vi stiller ikke kritiske spørsmål. Hun signaliserer tydelig at hun forventer oppslutning om regjeringens linje, ikke kritiske spørsmål.

Mette Frederiksen tar målbevisst i bruk sosiale medier for å profilere seg. På Facebook baker hun boller med barna, synger og opptrer slik vi forventer av en god mor i førjulstiden. Hun sender direkte både fra sitt private hjem og fra statsministerboligen på Facebook.

Politikk og hverdagsliv går hånd i hånd. Hun er imidlertid klok nok til ikke å snakke om egne følelser og opplevelser slik at hun kan beskyldes for å være en intimitetstyrann.

Fredriksen har saken i fokus. Samtidig mikser hun rollen som beslutningssterk sjef med rollen som nær og hensynsfull kvinne. Det går rett hjem hos de fleste.

Mediene kritiserer henne for å ha utviklet autoritære trekk. Hun holder pressekonferanser under stram regi og vegrer seg for å stille opp i sammenhenger der en avis eller tv-kanal har regien.

På sosiale medier blir hun ikke forstyrret av kritiske spørsmål fra journalister.

De redigerte mediene opplever henne som distansert, utilgjengelig og som en regelrett motstander.

På Altinget.dk setter redaktør Lisbeth Knudsen ord på skepsisen mot henne som brer seg i mediene. Hun skriver at mediene og regjeringen har havnet i en krigssone. Hun spør om det er meningen at mediene ikke lenger skal fungere som «vagthund» men bli en «hyrdehund».

Flere i de redigerte mediene er bekymret for hvilke konsekvenser koronakrisen kan få for forholdet mellom medier og regjeringen.

Demokratiet forutsetter en offentlig meningsutveksling basert på fakta og sannferdig informasjon. Det kan ikke de sosiale mediene levere.

På sosiale medier driver algoritmene oss inn i ekkokamre og forer oss med spissede meninger som bygger opp omkring det syn vi alt har.

Sosiale medier er blitt det motsatte av hva mange håpet på. Sosiale medier bygger murer, skaper avstand og øker spenningene i et samfunn. Facebook bidrar i større grad til polarisering enn til en opplyst meningsutveksling.

Det er et tankekors at toppolitikere i økende grad bruker sosiale medier og ikke redigerte medier som primær kommunikasjonskanal.

Donald Trump er et skrekkens eksempel på hvor galt der kan gå der de redigerte mediene er satt på siden og de sosiale mediene blir en tumleplass for en president som serverte løgner og konspirasjoner i strie strømmer.

Demokratiet er sårbart. Folk lar seg forføre. Den offentlige samtale er i ferd med å bryte sammen i USA. Når fakta og sannhet fordrives, beredes grunnen for et styresett som likner med på diktatur enn demokrati.

I skrivende stund ser det ut til at Trump vil få med seg rundt 100 medlemmer i Representantens hus til å erklære av valget er fikset og at seieren er stjålet fra Trump.

Det er ennå to uker til Trump må bæres ut av Det hvite hus. At det skjer kan selvsagt ses på som en seier for demokratiet. Men det spørs om ikke demokratiet i USA har tatt skade av fire år med Trump i Det hvite hus.

Trump har drevet det så langt at 10 tidligere forsvarsministre har gått sammen om en kronikk i Washington Post der de advarer mot å trekke inn det militære for å forhindre Joe Biden å innta Det hvite hus.

Donald Trump har flere titalls millioner av tilhengere som ser på ham som den sterke, modige og dyktige leder landet trenger for å komme på offensiven igjen.

Om Trump innser at slaget er tapt og trekker seg ut av politikken, eller om han akter å spille en politisk rolle fortsatt, er ikke godt å vite.

Flere republikanere innser at Trump er en fare for demokratiet i USA. De vil ikke kunne leve med at han forsøker å posisjonere seg med tanke på valget om fire år.

2021 vil bli preget av sterke ledere som vil vise vei.

Det kan gå galt om domstolenes rolle svekkes eller redigerte medier ikke får sette dagsorden og utfordre de som sitter med den politiske makten.

Demokratiet er skjørere enn vil liker å tro, og der fakta og sannhet fordrives, er det bare et tidsspøsmål før demokratiet raser sammen.