Sterkere EØS-motvind

Det skjer til tider at ledelsen i LO og Ap mister kontrollen med det henholdsvis kongressen og landsmøtet vedtar. Da landsmøtet i Ap sa nei til EUs postdirektiv, ble det betegnet som et arbeidsuhell. Ledelsen hadde ikke fått med seg hvor aktivt det ble jobbet i kulissene for at Norge for en gang skyld skulle si nei til et EU-direktiv. Postdirektivet var en liten sak som ikke berørte mange arbeidstakere. Men når prinsipper først knyttes til en sak, blir den viktig uavhengig av hvor mange som berøres direkte.

Vanligvis kommer LO-sekretariatet med et forslag til vedtak i de viktigste sakene som skal opp på Kongressen. I år klarer ikke den daglige ledelsen i LO å samle seg om hva de skal mene om de to vanskeligste sakene som er til behandling; oljeboring i Lofoten og EØS-avtalen.

Aps programkomité har lagt frem et kompromissforslag som går ut på at det skal åpnes for olje- og gassutvinning i deler av det omstridte områder et godt stykke fra land, men ikke utenfor Lofoten. AUF har sagt at de ikke er med på dette kompromisset. Flere LO-forbund er også imot. Om Gerd Kristiansen og hennes nærmeste virkelig hadde presset på, ville de fått et flertall for å slutte seg til forslaget fra Aps programkomité.

Verre med EØS

EØS-avtalen er det verre med. Den er ikke mindre viktig for Jonas Gahr Støre og ledelsen i Ap. De vil ikke ha en valgkamp der EØS blir et sentralt tema, og de vil i alle fall ikke ha et vedtak i LO-kongressen om at Norge bør melde seg ut av EØS-samarbeidet med mindre EU går inn for betydelige endringer i avtalen.

Ap og LO har holdt det gående noen år med så snakke om at man i første omgang bare ville konsekvensutrede Lofoten og Vesterålen og at man deretter ville komme tilbake til om det skulle åpens for boring eller ikke. Nå kan en ikke trå vannet lenger. Alle vet at konsekvensutredning i praksis er et ja til permanent aktivitet, i alle fall i Lofoten hvor vi har dyngevis av kunnskap allerede.

LO-ledelsen har forsøkt seg på en liknende strategi når det gjelder EØS. LOs offisielle syn er at Norge fortsatt bør holde fast på EØS-avtalen og de forutsetter at avtalen ikke er i strid med norsk lovgivning som ivaretar arbeidstakerne rettigheter og hindrer sosial dumping. På papiret ser dette greit ut. I praksis er det ikke slik. Det er EØS-avtalen som gjelder.

LO har ikke noe å si når det gjelder å tolke EØS-avtalen. Det er det ESA og EFTA-domstolen som gjør. Ideen som ligger til grunn for EØS-avtalen er at all lovgivning i et land skal tilpasses alle direktivene som EU vedtar. I prinsippet har vi vetorett mot et direktiv. Derfor reserverte den rødgrønne regjeringen seg mot det tredje postdirektivet. Da Erna Solberg dannet regjering, fikk EU beskjed om at Norge ville implementere alle postdirektivene.

Etter at Høyesterett før jul slo fast at danske Holship står fritt til å bruke egne ansatte ved lasting og lossing, ble havnemonopolet LO har kjempet for i tre år brutt. LO argumenterte med ILO-konvensjonen og inngått tariffavtaler. Det hjalp ikke. Et flertall i Høyesterett pekte på at det er fri etableringsrett innenfor EU.

NHO til sak

LO kan også komme til å tape den såkalte «verftssaken». Norsk Industri gikk i sin tid til sak for å få slutt på den norske allmenngjøringslovens krav om at utenlandske verftsarbeidere skal ha samme rett til reise- og diettpenger som tilreisende norske kolleger. De vant ikke fram, men bestemte seg for å prøve saken med hensyn til EØS-avtalen.

ESA mener at det norske systemet med allmengjøring av tariffavtalenes bestemmelser om dekning av utgifter til reise, kost og losji er i strid med reglene om tjenestefriheten i EØS-avtalen. De mener de norske reglene strider mot EØS-avtalen og bringer nå saken inn for EFTA-domstolen. Regjeringen håper partene klarer å forhandle seg fram til en løsning. Skulle LO tape denne saken, vil EØS-avtalen bli hardt angrepet.

Jonas Gahr Støre har vært tydelig på det fortsatt er i Norges interesse å holde fast på EØS-avtalen. Han har et klart flertall på Stortinget med seg i det synet. Det er imidlertid en voksende uro som skaper bekymring blant de som er oppsatt av at Norge ikke må skape usikkerhet om EØS-samarbeidet.

En ting er at Senterpartiet øker sin oppslutning merkbart. De betyr ikke så mye. De lever godt med sin «avvikerrolle» i Europapolitikken. Det er Ap som må avgjøre hva slags politikk som skal føres i forhold til EU hvis det blir en ny rødgrønn regjering.

Frp sier nei

Innad i Frp øker også motstanden mot EØS. Per Sandberg sier han ville stemt nei til EØS hvis dette spørsmålet var oppe til avstemming i dag. Årsmøtet i Oslo Frp vedtok sist helg at EØS-avtalen må reforhandles «slik at Norge igjen får kontroll med innvandringen». Utviklingen i Frp er heller ikke avgjørende. Høyre vil ikke danne en regjering som vil gå inn for å si opp EØS-avtalen.

Det er utviklingen i Ap som er avgjørende. En hard strid om EØS vil kunne tappe Ap for energi i et valgår. Skal Ap vinne valget, må de ha en helhjertet fagbevegelse med på laget. De må unngå splittelse i saker som er har stor betydning for samfunnsutviklingen.

Jørn Eggum, leder av Fellesforbundet advarer i Dagbladet i dag mot å skrote EØS-avtalen. Det vil kunne får utilsiktede negative konsekvenser for norsk økonomi. «Før vi ser hva som kommer ut av dette for Storbritannia, er det smart å bli stående med det vi har», sier Eggum.

LO bør følge Eggums råd om å se situasjonen an. EU kan endre seg betydelig i løpet av få år. Skulle Marine Le Pen vinne presidentvalget i Frankrike til høsten, kan EU i verste fall klappe sammen eller de skrur utviklingen tilbake og blir sittende igjen med et nedskalert EU der unionsplanene er kastet på båten og nasjonalstatene styrker sin stilling.