Støre den eneste

«Støre når ikke ut til velgerne» er tittelen i en artikkel i Klassekampen. Avisen har snakket med 90 ordførere i Ap om krisemålinger, problemsaker, høstens valg og partiledelsen framtid. Avisen forsøker å bidra til en debatt om Jonas Gahr Støre ved å hevde at «deler av partiet åpner nå for en lederdiskusjon».

Artikkelen gir inntrykk av forvirring blant Aps ordførere. Her er det langt mellom klare meninger om hva Ap skal foreta seg for å komme på offensiven.

– Jonas Gahr Støre var en gang verdens beste utenriksminister. Men han sliter med å være proletariatets fremste frontfigur i Norge, sier Jon Aasen, Aps fylkesordfører i Møre og Romsdal.

Hvem som utgjør det proletariatet han snakker om, må gudene vite. Er det noe Ap var klar over da de satset på Støre som partileder, var at ikke var en proletariatets mann, like lite som Jens Stoltenberg var det. Det proletariatet Aasen muligens snakker om, er i dag ansatt i offentlig sektor med rimelig gode betingelser. Og noen jobber fortsatt i industrien, der lønnen er like god.

Men det er forskjell både på folk og ledere. «Jeg møtte Bjørnar Skjæran, tok ham i neven, og kjente at det var arbeidsnever», sier Solveig Vestenfor, ordfører i Ål.

Hun virker svært fornøyd med at Ap har skaffet seg en nestleder som både har traktor, kjeledress, gård – og altså arbeidsnever.

Det har Ap så langt ikke fått mye glede av. Det eneste må være at ingen nå kan komme trekkende med at partiet kun har skoleflinke akademikere i ledelsen.

Ordføreren i Melhus, Gunnar Krogstad sier «Jonas er en veldig flink og hyggelig kar, men han klarer ikke få den kontakten som er nødvendig». Han mener det handler om folkelighet, og det er noe som man har eller ikke har.

Både den ene og andre mener Ap må blir mer tydelige. Det er lett å mene, men spørsmålet er hva Ap skal være mer tydelig på. Saken er jo at Ap og arbeiderbevegelsen er delt i synet på en rekke viktige spørsmål. Ap kan ikke være mer tydelig i innvandringspolitikken. Her har de laget et kompromiss de kan leve med. Når ordføreren i Trondheim, Rita Ottervik, etter at politiet mislykkes med å tvangsutsende en mor som var bevisstløs, og hennes tre barn uten lovlig opphold, ber hun om en endring i innvandringspolitikken slik at det kan tas mer hensyn til barns beste.

Ap-ledelsen har avvist en endring i innvandringspolitikken med utgangspunkt i denne saken. Det Ottervik oppnår med utspillet sitt, er å eksponere uenigheten innad i Ap.

Hun gjør dette fordi denne saken har utløst et sterkt engasjement i Trondheim. Hun vil vise støtte. Samtidig viser hun avmakt. Velgerne kan notere seg at Ap er et parti som mener disse barna skal sendes til Afghanistan.

Når det gjelder EØS-avtalen, er det også stor uenighet innad. Det samme gjelder på oljepolitikkens område.

Nå meningen er delte på store, viktige politikkområder, kan man gjerne ønske seg at Ap kunne vært tydeligere. Men når partiet må samle seg om kompromisser, må tydeligheten ofte vike.

Et parti der det er delte meninger om mange viktige saker, søker gjerne etter en leder som kan virke samlende. Samlende ledere har gjerne evnen til å inngå kompromisser. Jens Stoltenberg var en slik leder. Han var på ingen måte mer tydelig enn Jonas Gahr Støre er.

Stoltenberg hadde imidlertid den fordelen at han kjente partiet som sin egne bukselomme og hadde et nettverk av en annen verden. Stoltenberg hadde en annen posisjon og autoritet i partiet enn Støre har eller kan regne med å få.

Sp, SV, MDG og Rødt er i støtet for tiden. De ivrer for mer radikale løsninger på en rekke politikkområder. Det skaper et inntrykk av at avstanden mellom Ap og regjeringen ikke er så stor. Ap har havnet i en «midt i mellom-posisjon». Det er et saklig grunnlag for det. Det nye er at det er ytterpartiene som er blitt den sterkeste og tydeligste opposisjonen. Ap framstår i økende grad som et sentrumsparti, mens deler det deres tradisjonelle velgere krever en radikalisering av politikken.

Dersom Ap hadde sagt nei til helseforetaksmodellen, nei til nedlegging av utdanningsinstitusjoner, avvikling av det meste av kommersielle tilbud innen helse og utdanning, skroting av jernbanereformen og nedbygging av letingen etter olje og gass, for eksempel, ville de stoppet framgangen til SV og kanskje Rødt. Men ledelsen i Ap mener ikke dette er veien å gå. De er ikke med på å styre landet på Sp, SV og MDGs politikk. De ligger mellom disse partiene og Høyre.

Bompengepartiet har skapt unormale tilstander i norsk politikk. Det ligger ikke an til at valget til høsten blir et «normalt» valg. Derfor bør ikke partiene legge for stor vekt på valgresultatet når det gjelder nasjonal strategi og lederskap.

Venstre klarte å parkere sin lederdebatt. Den dukker nok opp igjen etter valget, med mindre Trine Skei Grande makter på å trylle fram titusener av nye velgere de neste tre månedene.

Er det noe Ap er tjent med, så er det å begrave forsøkene til en diskusjon om sitt eget lederskap. Ap har ingen som står klar til å erstatte Jonas Gahr Støre. For et år siden var det mange som trakk fram Raymond Johansen. Han har folkelig appell og har hatt vinnerstatus i partiet siden han ble byrådsleder i Oslo. Nå faller Ap som en stein på meningsmålingene i Oslo. Høyre er rede til å samarbeide med Bompengepartiet for å sikre seg byrådsmakten. Aps tilbakegang er så pass stor at det kan ende med at de rødgrønne mister makten selv om MDG har en eventyrlig framgang. Om Raymond Johansen må slutte som byrådsleder, betyr ikke det han er uaktuell som en framtidig leder i Ap. Men det virker ikke som han heller vet hva som skal til for å få Ap tilbake til den posisjonen de hadde under Jens Stoltenbergs ledelse.

Ap bør ha is i magen, konsentrere som om valget og la lederdiskusjonen ligge. Aps problem handler ikke om hvem som leder partiet. Men i høst må sannsynligvis Støre tre tydeligere fram og stake ut den kursen han vil følge fram til valget i 2021. Han må feie til side diskusjonen om han er den rette til å lede partiet fram mot 2021.