Støre - en firfoldig vinner

Jonas Gahr Støre har vunnet fire seire i årets valgkamp. En valgkamp er alltid en duell mellom to statsministerkandidater.

Støre har slått Erna Solberg ned i støvlene. Det er sjelden en opposisjonsleder blir statsminister med så solid margin.

For Høyre er valget en skikkelig nesestyver. Nå må partiet på jakt etter å finne seg selv etter åtte år med Solbergske kompromisser som har gjort partiet utydelig og omtrentlig.

Et overraskende solid flertall av det norske folk vil at Støre skal stake ut en ny kurs for utviklingen av samfunnet.

Det blir lettere sagt enn gjort. For Støre løftes fram til statsministerkontoret av en stor porsjon venstresidedrømmer som vil vise seg å ligge langt fra hva det er mulig å omsette til praksis.

Det antyder Støre på ingen måte. Han inntar lytterposisjonen de neste dagene og vil ha samtaler både med MDG og Rødt.

Det ble også flertall for det mediene kaller Støres «drømmeregjering» - en regjering bestående av Ap, SV og Sp.

Om det blir en realitet er ikke gitt. Det blir ikke enklere å sy sammen en regjering med de tre når Sp har 6 prosentpoeng større oppslutning enn SV.

Støres tredje seier handler om den berømmelige «kjøttvekta».

I flere av meningsmålingene i år har Sp og SV samlet hatt større oppslutning enn Ap. Med en oppslutning på 26,4 prosent framstår Ap alene som det dominerende regjeringspartiet.

Det betyr i det minste at et flertall av statsrådene vil høre til Ap.

Da Jonas Gahr Støre ble leder for Ap for syv år siden, var det plankekjøring. Han var det eneste reelle kandidaten.

De første årene var det ganske åpenbart at han ikke hadde den autoritet som Jens Stoltenberg hadde.

Etter valget for fire år siden ble det stilt spørsmål om Støre hadde det vinnergenet en partileder for Ap må ha.

Støre ble kritisert for å satse for mye på dialog, være for opptatt av kompromisser, for lite tydelig, og ikke minst for lite folkelig.

I vinter var Ap nede i 17 prosents oppslutning på en del meningsmålinger. I flere målinger fikk Sp større oppslutning enn Ap.

Mediene skrev om at det var en voksende misnøye med Støre som leder. Det ble sagt rett ut at Raymond Johansen burde ta over.

Det så ut til at Støres skjebne ble en evig motbakke.

I går kveld sto Støre for første gang fram som en politisk vinner. På valgvaken ville applausen ingen ende ta. Endelig - for Jonas og partiet.

All tvil er blåst bort. Alt ligger til rette for at Jonas Gahr Støre vil skrive seg inn partiets stolte statsministertradisjon. Nå kan Støre tre ut av opposisjonslederrollen og inn i statsmannsrollen. Den er han skapt for viste han da han var utenriksminister.

Ap får 1 prosent lavere oppslutning enn ved valget for 4 år siden. Det er det ingen som bryr seg om.

Sp har økt oppslutningen mest sammenliknet med valget for 4 år siden. Trygve Slagsvold Vedum er en av valgets store vinnere.

Sps gruppe på Stortinget får 9 flere representanter. Det gir Sp frimodighet til å stå hard på kravene i møte med Ap og SV.

Sp ble i vår beruset av sin egen framgang og lanserte Slagsvold Vedum som statsministerkandidat. Det var en strategisk tabbe.

Fra i dag av slipper Trygve Slagsvold Vedum å løpe rundt og late som om han er noe han aldri har hatt tro på at han skulle bli.

SV lå lenge an til å kunne få en oppslutning på rundt 10 prosent. De endte på 7,5 prosent. Det er en pen framgang. Men SV har havnet i en krevende posisjon.

Rødt gikk fram 2,6 prosents fra valget for fire år siden, brøt seg gjennom sperregrensen og endte på 4,7 prosents oppslutning.

Audun Lysbakken gjør det klart at han vil kreve radikale endringer for å gå inn i regjeringen.

Støre vet han må få et betydelig gjennomslag for å kunne stå imot kritikken fra Rødt om at de prioritere makt framfor å kjempe fram en tydelig rød kursendring.

Frp gjorde et dårlig valg. Det er en mager trøst at det på forsommeren så ut til at det ville bli enda dårligere.

Venstre kommer for tredje gang over sperregrensen. «Da er det en tradisjon», sa partiets leder, Guri Melby, på partiets valgvake.

Hun forklarer partiets framgang de siste månedene med at velgere har oppdaget at Venstre har en tydelig grønn profil.

For MDG ble valget en skuffelse. De får flere taleføre politikere på Stortinget, men de forblir uten politisk makt.

Om Venstre spiller sine kort riktig, vil de de kunne framstå som det grønne alternativ og sette MDG på sidelinjen. Venstre har den fordel at de ikke begrenses av at de er ett en-saks parti på linje med MDG.

For KrF ble valget den katastrofen de håpet å unngå. De sitter igjen med tre representanter på Stortinget. Det spørs om ikke løpet er kjørt for KrF som et parti med nevneverdig innflytelse over politikken på Stortinget.