Støre og Vedum i motbakkene

Dagens meningsmåling i Vårt Land bekrefter tendensen vi har sett siden valget i høst. Rødt har den største framgangen og er nå landets fjerde største parti med en oppslutning på 9,5 prosent.

Ap og Sp faller i oppslutning. På denne målingen får Ap 20,8 og Sp 8,8 prosent. Til tross for iherdig innsats som opposisjonsparti, klarer ikke Frp å løfte seg over 11,1 prosent. Småpartiene ligger rundt sperregrensen.

Det er Høyre som virkelig er i godt driv. På denne målingen får de 27,1 prosents oppslutning og er landet suverent største parti. Det er med Erna Solberg som med Donald Trump. De er lystne på en periode til som landets mektigste.

Det er fristende å forklare fallet i oppslutning om Ap og Sp med koronapandemien og de høye strømprisene Det er imidlertid ikke slik at Ap og Sp kan regne med å øke sin oppslutning i april da vi forhåpentligvis har lagt koronapandemien bak oss og strømprisen har sunket til et mer akseptabelt nivå.

Å sitte med styringsansvaret i en mindretallsregjering er oppskriften på å tape oppslutning. Det er følgelig mer sannsynlig at oppslutningen om Ap og Sp fortsatt vil falle enn at den vil øke.

Det mest sannsynlige er at Rødt, og kanskje SV, vil øke sin oppslutning blant annet på bekostning av Ap. I foredraget Trond Giske holdt denne uken i egenskap av ny leder for byens største lokallag, pekte han på faren ved at den utviklingen vi har sett siden valget, fortsetter. Han hevdet Rødts ambisjon er å bli det ledende partiet på venstresiden.

Audun Lysbakken er mer enn oppmerksom på faren fra venstre side. Det var medvirkende til, muligens avgjørende for, at SV valgte å stå utenfor regjeringen. Lysbakken er dømt til å være et støtteparti for regjeringen. Den posisjonen har han turnert godt så langt, men det er frustrerende for ham at det ikke lenger ser ut til å gi velgermessig uttelling. Det er Rødt som tak kaka.

Det betyr at SV må presse regjeringen enda hardere for å få gjennomslag for sine saker og prioriteringer. Den eneste måten SV kan holde Rødt unna på, er å vise til hvilke resultater de oppnår i forhandlinger med regjeringen.

Trygve Slagsvold Vedum er i den mest krevende posisjonen. Å være finansminister i en mindretallsregjering er å inneha en uriaspost. Han må primært framstå som finansminister og sekundært som leder for Senterpartiet. Det vil alltid være noe midlertidig over det han legger fram, for regjeringen er avhengig av støtte fra SV.

Trygve Slagsvold Vedum må også legge en langsiktig strategi. De er sikre på at de beholde sine maktposisjoner fram til neste valg. De bør legge til grunn for sin langsiktige tenkning at de ikke vil få mer enn 10 prosents oppslutning ved neste valg. I fjorårets valgkamp gikk Vedum freidig ut og sa at han ikke ville ha SV med i regjeringen. Drømmen var en flertallsregjering med Ap og Sp. Slik gikk det ikke.

Nå er både SV og Rødt større enn Sp. Det er ikke usannsynlig at SV og Rødt etter neste valg vil ha dobbelt så stor oppslutning som Sp. Det betyr at Sp må belage seg på å godta at politikken dreies langt mer mot venstre enn de ønsker seg.

Høyrefløyen i Sp har vi ikke merket mye til de siste årene når stemmesanker Vedum har fartet land og strand rundt med det gode budskap om hvor bra alt skal bli når partiet får politisk makt. Høyrefløyen kan begynne å røre på seg om regjeringen presses for langt mot venstre.

Det er få, om noen, som mener partiet bør vurdere å melde overgang til blå side om det blir for ille. Men det vil nok være de som mener Sp må sette foten ned og heller gå i opposisjon om de blir valset over av rød maktiver.

Jonas Gahr Støre sitter trygt som statsminister både denne og neste periode om de rødgrønne beholder flertallet. Men misnøyen internt tyter ut om Ap ikke makter å holde seg på den riktige siden av 20-tallet.

Aps problem er at de i for stor grad blir stående som forsvarer av dagens styringssystemer. Støre vil «se på» og vurdere systemet vi har utviklet på energimarkedet. Han skulle slått i bordet og gitt garantier for at det blir endringer.

Ap og Sp må slutte med å markere at de er uenige om havvind og utenlandskabler. De må legge fram en energiplan som er så klar og kraftfull at det ikke er noe vesentlig å hente for SV i forhandlinger.

Støre har vært klar på at EØS-avtalen ligger fast. Han bør gjøre det klart at det ikke er aktuelt å melde Norge ut av Acer- og legge til at det er mulig å sikre rimelig strøm til norske forbruker og bedrifter selv om vi er med i dette samarbeidet.

Støre må våke som en ørn over de endringer regjeringen har gjort på arbeidslivet område. Det må ikke kunne stilles spørsmål med om det LO ivrer for fører til at det blir skapt færre arbeidsplasser.

Den største utfordringen for Støre er å innse at de grep de tar på det helsepolitiske området ikke er tilstrekkelig. Pandemien har vist at Ap står som forvarer av et styringssystem som ikke funger som det skal. Det virker som om regjeringen tror det løses ved å hive innpå en milliard eller to mer enn det Solberg-regjeringen la opp til.

Hurdalsplattformen er preget av en status quo-tenkning som ikke svarer på utfordringene i helse-og omsorgssektoren. Det blir nærmest parodisk når regjeringen varsler at de vil sette ned et utvalg som skal vurdere hvordan helseforetakene kan få en sterkere demokratisk styring. Dette er å trå vannet. Vi har diskutert dette i 20 år.

Skal Ap komme seg oppover på meningsmålingene, eller forhindre at de faller ytterligere, må Jonas Gahr Støre sørge for regjeringen ikke hekter seg opp i den slags dilldall.

Hurdalsplattformen har ikke blitt en velgermessig suksess. Støre og Vedum bør ta med seg noen rådgivere til Hurdal igjen. Her bør de stenge seg inne inntil de kan komme og bli tydelige på hvilke styringsmessige grep de vil ta for å hindre velgerflukten.