Støre som troens overkikador

Norge har verdens beste velferdsordninger. Ordningene er så gode at politikere har utviklet et sinnrikt system av regler og praksis for sikre at det ikke blir betalt ut en krone for mye.

Er man ikke intellektuelt oppegående eller sløvet av livets harde slag, sitter en før en vet ordet av det i klisteret.

I verste fall blir man puttet i kasjotten for å ha forsøkt å lure til seg penger en ikke har rett på.

Forklaringen kan like godt være den at en ikke forsto bæret av alle betingelsene knyttet til den ordningen man nøt godt av.

Det finnes andre rause ordninger som det ikke er knyttet et komplisert regelverk. Det gjelder for eksempel støtte til tros- og livssynssamfunn.

Er man registret som et tros- og livssynssamfunn, og det skal ikke mye til for å bli det, så får en støtte.

Alle får like mye per medlem. Utgangspunktet er støtten til Den norske kirke. Her synker medlemstallet år for år, men støtten er den samme.

De andre tros- og livssynssamfunnene gnir seg i hendene, ikke åpenlyst selvsagt, for det betyr at de får økt støtte per medlem.

Med KrF i regjering eller på vippen i Stortinget, blir det ikke noen endring på dette. Human Etisk Forbund kan være KrF evig takknemlig. De har aldri fått så mye statsstøtte som de får i dag. Og mer skal de få.

Det er ikke dette systemet Arbeiderpartiet angriper. Det er heller ikke behovet for å spare penger som driver dem i endringsmodus.

Når tros- og livssynssamfunn får såpass med støtte som de får, mener Ap det er på tide å stille krav om at de bidrar positivt til den kultur, tros- og samfunnsutvikling det store flertallet ønsker.

I Ap har de sett seg lei på at det ikke er likestilling i muslimske trossamfunn og at noen moskeer trekker barn unna fellesarenaer slik at de ikke blir sosialisert inn i det norske samfunnet.

I muslimske sammenhenger blir heller ikke homofili akseptert, og det er nok av eksempler på at det ikke er likestilling mellom menn og kvinner.

I konservative kristne miljøer hevdes det at det drives konverteringsterapi mot homofile. Man skal ikke bevege seg langt inn i enkelte kristne kretser før en hører homofili omtalt på en måte homofile opplever som krenkende.

Jonas Gahr Støre skriver i et innlegg i Vårt Land at det er noen som bruker religion til å innskrenke andres frihet.

Derfor vil Ap at «det skal stilles strengere krav til trossamfunn som mottar støtte.

– Det er en menneskerett å tro, men ikke en menneskerett å få statsstøtte. Vi skal ikke blande oss inn i forkynnelse eller indre ritualer, men vi kan utarbeide klare forventinger til åpenhet, demokratiske valg, likestilling og likeverd gjennom en samfunnskontrakt med trossamfunn som ønsker støtte, skriver Støre.

Han forteller at mennesker tar kontakt med politikere fordi de opplever at deres måte å tro på, deres liv og seksualitet ikke anerkjennes.

– Disse tilbakemeldingene er signaler som må tas på det største alvor, og vi vil forbeholde oss retten til å kutte i den økonomiske støtten dersom et trossamfunn forfølger, truer elle krenker medlemmer, skriver han.

Støre er ikke bare ute på glattisen med det han her skriver. Han har gått gjennom isen.

Han byter med det som har vært basis for støtten til tros- og livssynssamfunn så lenge vi har hatt ordningen. Å bruke økonomiske krav for å tvinge fram ønsket praksis i trossamfunn, bryter med trosfriheten.

Det Støre skriver en uklarhet i annen potens. Mener han på alvor at «forventninger» som politikere definerer skal være utslagsgivende for støtte? Vi har ingen støtteordninger i Norge som er basert på forventinger. Graden av detaljerte bestemmelser kan variere, men i de har alle karakter av rettsregler.

Støre kan da ikke mene at noen skal gi seg synsingen i vold for å avgjøre om noen skal fratas støtten eller om den skal reduseres? Vi har ikke støtteordninger her i landet som graderer støttemottakere i en klasse A som politikerne er helt fornøyd med, klasse B der politikerne har satt et minus og klasse C for de som blir nektet støtte.

Og hvem skal sjekke at trossamfunnene oppfører seg som forventet? Vil han opprette et eget religionstilsyn med et knippe kontrollører, eller skal det lages en lov som politiet og domstolene får ansvaret for å håndheve?

Religionsfriheten er ytringsfrihetens tvillingbror. Det man kan ytre, kan man også tro og praktisere. Slik har det vært. Alle tros – og livssynssamfunn er på samme linje. Nå vil Støre lage et skille mellom støtteberettigede og ikke-støtteberettigede.

Katolikkene aksepterer ikke kvinnelige prester, de godtar ikke homofile samboere og mennesker som står åpent fram som homofile får ikke nattverd.

Vil Støre frata katolikkene all statsstøtte, eller vil ha nøye seg med å frata dem for eksempel 10 millioner inntil de ønsker homofile velkommen til nattverd?

Støre kan sende en liten undersøkelseskommisjon til noen av våre moskeer. De vil raskt finne ut at det florerer med holdninger til likestilling og homofili for eksempel som folk flest synes er forkastelige.

Støre nevner også konverteringsterapi. Det vil han ha et forbud mot. De vil ikke finne noen trossamfunn som har konverteringsterapi for homofile på programmet sitt. De vil imidlertid finne mange prester og medlemmer som mener homofil praksis er synd og at homofile bør avstå fra sex med en av samme kjønn.

Støre vil vel neppe mene at et trossamfunn har en pastor som sier at «Gud ikke godtar homofil praksis» skal fratas all støtte. Men hva om det kommer en og sier at han eller hun opplever det vedkommende pastor sier som dypt krenkende?

Jonas Gahr Støre har beveget seg inn på en blindvei. Han bør vende om og godta at noen trossamfunn bryter med storsamfunnets normer.

Det går an å reduser grunnstøtten til alle tros og livssynssamfunn og sette av en sum i tillegg til tros- og livssynsprosjekter som det kan søkes på. Da kan politikerne lage betingelser som gjøre at katolikker og muslimer faller utenfor. Når det gjelder de generelle støttene til tros- og livssynssamfunn bør politikeren holder fingrene fra fatet. Samfunnet må tåle de avvik som enkelte trossamfunn representerer ute å svinge den økonomiske pisken over dem