Leder
Støres langspurt mot forskjeller
Aps dilemma er at de ikke vil klare å skaffe seg flere velgere om de går hardere til verks for å markere at de står for noe annet enn Høyre, skriver redaktør Magne Lerø.
Til helgen starter Jonas Gahr Støre en femti dagers langspurt for komme først i mål som statsminister etter valget i september. Han starter i Bergen og reiser kysten rundt. Han vil ta seg god tid i Hordaland og Rogaland. Her er det gode muligheter for å hente stemmer og ta mandater fra Høyre.
Erna Solberg har fått noe dager ferie i juli og er klar for en seig langspurt. KrF gikk i 2005 til valg under parolen «Stem på en statsminister». De satset på å få folk med seg på hva de mente de burde innse var det beste for landet, at Kjell Magne Bondevik fikk fortsette som statsminister. For det hadde jo gått så bra i fire år, bedre enn de fleste hadde regnet med.
Høyre er i det samme «se hva vi har, vi kan da ikke få noe bedre»-sporet. Erna Solberg har vist at hun kan lede landet. Hun er oppdatert, tydelig, ryddig, modig og lar seg aldri vippe av pinnen – en statsminister med landsmoderpotensial.
Valgkampkondis
Høyre har gjort sitt beste for å så tvil om Jonas Gahr Støres evne til å styre. Det har de sluttet med. Etter landsmøtet i vår har Støre framstått som tydelig, mer hardtslående, beslutningssterk og debattglad. Jens Stoltenberg var en valgkampmaskin av dimensjoner. Støre ser ut til å holde et like høyt tempo og ser ut til å ha en upåklagelig valgkampkondis.
Det er ikke en av dem som skiller seg ut som bedre kvalifisert eller egnet enn den andre til å bekle statsministerstolen
Dette kommer ikke til å bli et valg om personene Erna eller Jonas. Det er ikke en av dem som skiller seg ut som bedre kvalifisert eller egnet enn den andre til å bekle statsministerstolen. Mediene kan konsentrere seg om politikken, og droppe unyttig personfokus.
I mange saker er ikke avstanden mellom Høyre og Ap særlig stor. De legger seg gjerne inn mot sentrum i saker der de har muligheten til det. Det ville gått bra om Høyre og Ap hadde regjert sammen. Slik har de ordnet seg i Tyskland. Men nå har særlig Støre alt å vinne på å fremheve avstanden mellom Ap og Høyre som så stor som mulig. For landet må få en ny kurs. Vi kan ikke lenger fortsette som nå, er budskapet fra Støre. Unge må få utdannelse, folk må få arbeid, fattige må hjelpes, forskjellene mellom folk kan ikke øke, det må etableres ny industri…..
Erna Solberg sier mye det samme. Det er ingen stor uenighet når det gjelder mål. Ap vil ta en del andre virkemidler i bruk, men vi snakker ikke om store, avgjørende forskjeller. Ap vil øke skattene med 15 milliarder kroner. Det er da noe. De vil også begrense private aktører innen helse og velferd. Det vil kunne merkes. Men denne uken var Trond Giske ute og tok til orde for et samlende forlik på det skolepolitiske området. Det hadde han ikke gjort dersom det hadde vært store, fundamentale forskjeller mellom Ap og Høyre. Ap og Høyer er for det meste enige om EU, olje, klima og innvandring.
Forsiktig dosering
Det er forskjeller mellom Høyre og Ap på en rekke områder, men Ap er varsom med doseringen av virkemidler. Ta skatt for eksempel. Det krever et visst mot å gå til valg på at de vil øke skattene. Det er imidlertid formueskatten som er Aps spesialøvelse. Dersom Ap vil foreta seg noe mer effektivt for å minske forskjellene, burde de har innført skatt på arv. Det betyr ikke å gjeninnføre den tidligere arveavgiften der en måtte holde orden på hvor mange titusener foreldre overførte til barna hvert år. Det er de store beløpene staten bør bry seg om.
Nettopp fordi de internasjonale kreftene er så sterke, må det håndfaste virkemidler til for å hindre at forskjellene i samfunnet øker
Ap burde også tatt mot til seg og følge i Oslo-partiets fotspor med å beskatte eiendom. De kunne latt vanlige boliger forbli skattefrie, men det er ingen grunn ikke å la de som eier boliger som er verd mer enn 8 millioner, betale noen tusenlapper i skatt.
I går sa Støre til Klassekampen at kampen mot økte forskjeller blir meget krevende fordi vi påvirkes av internasjonale trender. Han trakk fram globaliseringen, innvandringen og markedskreftenes sterke posisjon som årsak til utviklingen.
Nettopp fordi de internasjonale kreftene er så sterke, må det håndfaste virkemidler til for å hindre at forskjellene i samfunnet øker. Det er problemet. Få står fram og forsvarer at forskjellene øker, men det er ikke mange nok som støtter de virkemidlene som er nødvendige. Dette er dilemma for sosialdemokratiet.