Støres styrkede posisjon

Jonas Gahr Støre ble nærmest geniforklart som utenriksminister.

Da han ble helse- og sosialminister i 2012 ble han alminneliggjort.

Jens Stoltenberg mente det var nødvendig at han slapp det han var best og suveren på for å utvikle allround-egenskapene som politiker.

Stoltenbergs plan var at Støre skulle ta over etter ham som partileder. Det skjedde i 2014.

Det er å ta for hardt i og si at det ble en 7 års lang nedtur for Støre.

Men vi har i alle fall sett lite av den suveren politikeren har framsto som i rollen som utenriksminister. Det kan endre seg om om eller når han bekler stillingen som statsminister.

Støre er mer en statsledertype enn en folkelig opposisjonsledertype.

I august har det løsnet for Støre. Ap går framover på meningsmålingene. De ligger betydelig over Sp. Og denne uken passerte Støre klart Erna Solberg på målingen som viser hvem velgerne foretrekker som statsminister.

Valgforskere mener det må en skandale til av ukjente dimensjoner eller en katastrofal hendelse til for at Støre ikke ender opp som statsminister.

En partileder i Ap må vinne et valg og bli statsminister. Støre har hatt 7 år på seg. Det er på tide at han klatrer opp på maktens tinde.

Blir han ikke statsminister i høst, vil Ap etter all sannsynlighet velge en ny leder i god tid før valget om fire år.

Partilederemner i Ap henger riktignok ikke på trær, men det er nok noen som melder seg eller blir kjørt fram om situasjonen krever det.

I vinter fikk Sp like stor oppslutning som Ap på flere meningsmålinger. Det ble snakket om Trygve Slagsvold Vedum som en mulig statsminster.

Mediene skrev om at Raymond Johansen kunne være en aktuell kandidat for å overta etter Støre som partileder. Da var Støre på bunnen.

Støre har ikke forandret seg. Selv forklarer han de siste ukers framgang på meningsmålingene med at Ap har lykkes med å få fram de politiske sakene.

Samtidig har Støre styrket sin posisjon innad i Ap.

Man får ikke den autoriteten man trenger for å fungere godt som partileder i Ap ved at man blir valgt til partileder.

En må bygge tillit og nettverk og skaffe seg en personlig bygget maktbase.

Jens Stoltenberg hadde autoritet i partiet i bøtter og spann. Han kjente partiet som sin egen bukselomme.

Støre er ikke avlet opp i partiet. Han kom utenfra. Han er rik og har endatil snust på Høyre. Så ble han overbevist sosialdemokrat.

Ennå har ikke Støre oppnådd samme posisjon som Stoltenberg i partiet. Sannsynligvis vil det aldri skje.

Men blir Støre statsminister, har han den autoritet og posisjon han trenger. Hvordan Støre blir som statsminister avhenger av situasjon og personlighet.

Stoltenberg ledet en flertallsregjering. Ap var større enn SV og Sp til sammen. Det er stor fordel.

Kjell Magne Bondevik ledet også en flertallsregjering. Men det var Høyre som var det dominerende partiet.

Både Bondevik og Stoltenberg ble gode på å snekre kompromisser.

Begge ble kritisert for å være for kompromissvillige og for lite tydelig på hva de selv mente.

I vurderingen av Bondevik og Stoltenberg som toppsjefer, som Dagens Perspektiv har gjort ved å snakke med kilder tett på begge, ligger de helt på bunnen når det gjelder å fatte beslutninger og bruke makt når det er nødvendig.

De innehadde altså landets mektigste stilling, men var ikke opptatt av å utøve den makten de hadde uten at den var forankret hos sine samarbeidspartnere.

Støre har en noe høyere score på beslutning/ maktbruk enn Bondevik og Stoltenberg. Men som partileder har vi sett lite av det, ganske enkelt fordi det ikke er mulig.

Støre må finne kompromisser og skape forankring.

Erna Solberg var kjent som «jern-Erna» før hun besteg statsministerstolen.

Hun scorer betydelig høyere enn Støre, Bondevik, og Stoltenberg på besluttsomhet og maktbruk. Men som statsminister er det evnen til å bygge tillit, skape relasjoner, finne kompromisser og forankre som gjelder.

Støre kommer ut med høyest score på kriteriene for godt lederskap. Han har et godt utgangspunkt for å bli statsminister.

Ender han opp som leder for en mindretallsregjering, skal han få kjørt seg. Da opplever han å minste mye av politiske kontrollen til Stortinget.

Derfor vil han sette alt inn på å få klarert sin egen maktbase i en flertallsregjering.