Styret som sandpåstrøer

Det gir god mening å hevde at styrets viktigste oppgave er å ansette, og eventuelt avsette, daglig leder. Allerede her skurrer det for SSBs vedkommende. Det er regjeringen som ansetter direktøren for SSB selv om vedkommende ikke er embetsmann. Når ansettelsen, eller utnevningen som det heter, skjer på så høyt plan, er det vanligvis for å markere at dette en viktig og uavhengig stilling, Men Christine Meyer var ikke embetsmann. Hun kunne både avsettes og få andre arbeidsoppgaver og hadde ikke en gang rett til å bli i jobben ut åremålet. All makt viste seg å ligge hos finansministeren.

I Dagens Næringsliv i dag kritiserer professor Øyvind Bøhren styret i SSB for å ha vært for «passive» og «sittet bom stille» da eks-direktøren trengte styret som aller mest. At styret skulle ta parti for Christine Meyer i en strid med finansminister Siv Jensen er en fremmed tanke for styret i SSB. Det er ikke de som har ansatt Christine Meyer. Det er Finansdepartementet som utøver arbeidsgiveransvaret overfor den direktøren de har ansatt. Dette utøver de blant annet gjennom regelmessige styringssamtaler med direktøren. I Finansdepartementet er de ikke i tvil om egen makt og myndighet. Hva de trenger et styre til, er de nok mer i tvil om. Når det brenner, settes styret fullstendig på sidelinjen. SSB har et styre som fungerer på sitt vis i godvær, men som blir som en puslete evnukk å regne når det blåser opp til storm.

– Mitt inntrykk er at eieren var for aktiv for sent, men styret var for passive hele tiden. Kostanden vi alle må bære, kan bli at den beste kandidaten ikke søker statlige topplederstillinger fordi uprofesjonell eierstyring gjør jobben urimelig forutsigbar og ensom, sier Bøhren.