Suget etter makten

For første gang i historien har en svensk statsminister måttet trekke seg etter at et flertall i Riksdagen har gjort det klart at de ikke lenger har tillit til ham.

Det er ingen sensasjon. Det er i tilfelle en like stor sensasjon at Stefan Löfven har klart å holde seg på statsministerkrakken siden 2018.

Etter valget for tre år siden tok det 134 dager før en regjering var på plass. Den var fra første dag av en skjør skapning.

Mindretallsregjeringen har hatt støtte fra Centerpartiet og Liberalerna på den ene siden og Vänsterpartiet på den andre.

Stefan Löfven har vært statsminister i konstant spagat. Nå gikk det ikke lenger.

Vänsterpartiet nekter å være med på en liberalisering av utleiemarkedet. Det er stor folkelig motstand mot.

De mener dette er en god sak for å markere at de ikke lenger vil være døråpner for en liberalistisk politikk. Når Löfven ikke vil sette foten ned for Centerpartiet og Liberalerna, får han ta konsekvensen. Et sted går grensen.

Vänsterpartiet vet hva de gjør. De håper å tiltrekke seg nye velgere ved å sette hardt mot hardt.

Å felle en sosialdemokratisk statsminister regner de ikke som en dødssynd. De håper velgerne ser positivt på at de har gitt Löfven beskjed om at han må skjerpe seg.

Noen skriker opp om hvor uheldig det er at landet kastes ut i en krise. Slik er politikken. Ethvert parti står fritt til å opptre slik de selv mener de er tjent med.

I forrige uke sto kommentatorer frem i de toneangivende mediene her i landet med påstander om hvor uheldig det var at Rødt stemte for mistillit til byrådet eller at Lan Marie Berg ikke trakk seg.

Rødt og MDG opptrådte slik de mente de var best tjent med. Den første meningsmålingen som ble offentliggjort i går, viser at Rødt og MDG har stor framgang i Oslo etter tumultene.

Om få dager er Raymond Johansen i gang igjen med sitt byråd, som om ingen ting har hendt. Lan Marie Berg som det store flertallet mente burde ha trukket seg som byråd, suser oppover på meningsmålingene.

I Sverige er det en sak som har skapt regjeringskrise, riktignok i kombinasjon med at det i lengre tid har tæret på tilliten til regjeringen.

Når det for tre år siden tok 134 dager for Stefan Löfven å få stablet en levedyktig regjering på beina, må han utføre et mirakel om han får løst de flokene som nå er skapt på en uke.

Löfven har vist at han prioriterer å skaffe seg og beholde makten.

Han overlater ikke statsministerroret til en annen uten at han må. Får han ikke nødvendig støtte for at han kan fortsette som statsminister, skriver han ut nyvalg. Det er den naturlige konsekvens av den opptreden han har vist de siste tre årene.

Det vil ikke likne Löfven å overlate statsministerposisjonen til en annen og satse på å komme sterkere tilbake ved det ordinære valget i 2022.

Carpe diem – grip makten når en har muligheten til det. Ikke vent på bedre tider og mindre risiko. Slik tenker sannsynligvis Löfven. Han vil gå til valg på at han er den som best kan styre Sverige.

Erna Solberg har holdt sin regjering flytende i fire år. Mange tvilte på om det var mulig for Venstre og KrF til å holde ut et samarbeid med Frp i fire år. Men Erna Solberg har fått den støtten hun trenger, selv fra Frp som ikke lenger orket å regjere sammen med Venstre og KrF.

Erna Solberg samlet den borgerlige fløy i politikken under sine vinger. Det politiske spriket mellom de partiene Stefan Löfven har basert sin regjering på, er langt større.

Erna Solberg har ofret en god del Høyrepolitikk for å holde regjeringen flytende. Hun har kjølig og nøkternt konkludert med at der har vært nødvendig.

Stefan Löfven har måttet ofre enda mer av eget partis politikk for å beholde regjeringsmakten. Han har flere ganger blitt advart mot at han lar partiet ta skade på sin sosialdemokratiske sjel.

I tre år har Sverige blitt ledet av pragmatikeren Löfven. Når han nå sannsynligvis utlyser nyvalg, må han forsøke å framstå som en sosialdemokratisk ideolog som ikke har tatt skade av tre års kamelsluking.