Suksessrike diktatorer

Trener og syvbarns far, Gjert Ingebrigtsen, sier han må være en diktator for at barna han trener skal prestere i verdensklasse. Jernhånd er det eneste som duger hvis en vil oppnå suksess.

– Hvis ikke jeg styrer alt, funker ikke opplegget vårt. Det er det som sikrer framdriften. Jo flere som er med i et demokrati, jo flere runder må vi ta for å ta avgjørelser. Derfor bestemmer jeg alt. Det er det eneste som fungerer, sier Gjert Ingebrigtsen til Dagbladet i forbindelse med lanseringen av den nye boken sin, «Kunsten å oppdra en verdensmester».

Ingebrigtsen er egentlig ikke opptatt av å misjonere for sin måte å være trener på. Han påstår ikke at det han gjør har gyldighet for alle til alle tider. Han snakker for seg selv. Han forteller hva han tror på og hvordan han må opptre om sønnene og den ene datteren skal bli blant de beste i verden. Det oser av selvtillit lang vei. Det går an å betrakte ham som stormannsgal. «Gjerne det, tro hva du vil», vil Ingebrigtsen svare. Han bryr seg ikke om hva andre mener om hans metode og adferd. Han følge sitt eget hode. Han er selvlært. Han henviser aldri til andres teorier. Han suger fra eget bryst.

I TV-serien har vi sett Gjert Ingebrigtsen som en kontrollfreak av verste sort. Det er ikke grenser for hva han blander seg bort i hvis han mener det på en eller annen måte kan innvirke på barnas trening og prestasjoner. Gjør de ikke som han sier, sparer han ikke på kruttet. Der Gjert er, suser klare beskjeder gjennom luften. Han kan være hensynsløs i sine tilbakemeldinger. Han sier alltid det han mener, kvast og kontant. Sannheten, slik han oppfatter den, får de tåle. Det er gjennom å erkjenne det som er sant, innse hvor en er, ta konsekvensen av hva som skal til for å nå toppen. Slik driver Ingebrigtsen på – og resultatene lar ikke vente på seg.

Ingebrigtsen jobber ved siden av å være trener. Han har ikke tid til mye dilldall. Det må være effektivitet over hele linjen. Men når han framtrer som diktator mer en demokrat, skyldes det ikke dårlig tid, men at han ikke tror de han trener er i stand til å finne ut av hva som er det beste for dem selv. Han må fortelle dem det, og noen ganger må de ha det inn med teskje. Han vet best – og gir seg aldri på det.

Ingebrigtsen er i besittelse av en voldsom kraft til å drive sin egen vilje igjennom. Hans overbevisning framstår som skråsikkerhet. Det må han leve med. Han er ikke opptatt av hvordan han virker på andre. Han er besjelet av å gjøre det han er overbevist om at må gjøres, og sies, om de han trener skal oppnå suksess.

Ingebrigtsen fikser ikke å være en rolle. Han må være seg selv, på godt og ond. Som trener er han det på godt. Som far sier han at han svikter. Ingen bør opptre overfor sønnene sine slik han gjør, sier han. Det smerter ham nok å høre Henrik si til NRK-Lindmo at han de siste årene har vært en bedre trener enn far. Pappa Gjert er rede til å betale den prisen, for sønnen hans vil det. De er alle tre like sta, sugne og urokkelige som han er på at de vil nå toppen – og betale prisen.

Gjert Ingebrigtsen er noe for seg selv, men han er ikke alene om å fremstå like dedikert for å nå mål. Det er mange som er rede til å ofre mye i håp om å oppnå suksess. Rett som det er støter vi på ledere som er dyktige, men temmelig egenrådige og hensynsløse. Selv om det er de demokratiske lederidealene som holdes fram i dagens arbeidsliv og som alle er enige om det er de en bør strekke seg mot, fremstår ledere til tider med autoritære trekk. Når det må tas en avgjørelse som vekker motstand, blir ledere ofte beskyld for å være autoritære. Det må en tåle.

En leder må ha autoritet. Autoritet er knyttet til makt. Når makt utøves slik at noen ikke får det de ønsker eller presses til noe de ikke vil, vekker det motreaksjoner. Det kan føre til at sabotasje mot det som blir besluttet. En mild form for protest er å hevde at den som fatter beslutningen opptrer autoritært.

Gjert Ingebrigtsen er en gründer. Han har erfart seg fram til hva som fungerer for ham og de han trener. Han har ikke teori og modeller for andre måter det kan gjøres på. Det er ikke uvanlige at gründere opptrer udemokratisk. De har ofret mye og er besjelet for å lykkes med «greia si». De orker ikke tanken på å overlate viktige beslutninger til andre.

Stein Erik Hagen, Petter Stordalen, Kjell Inge Røkke, Bjørn Kjos, Olav Thon, Odd Reitan, for å nevne noen av våre mest suksessrike og omtalte næringslivsledere, har drevet på mye etter eget hode. De har tatt avgjørelser som har vært omstridte. De har imidlertid lykkes over tid med å knytte til seg flinke folk som kan korrigere og kompensere for det de ikke er gode nok til.

Bellona har sin Gjert Ingebrigtsen. Frederic Hauge var rubbel og bit, høyt og lavt i Bellona i mange år. Så klarte han å knytte til seg andre dyktige ledere som drev butikken i det daglige. Selv anstrengte han seg for seg noe Gjert Ingebrigtsen aldri har forsøkt på, å holde fingrene fra fatet. Det gikk på et vis frem til for vel en måned siden. Da fikk hele ledergruppen sparken. Mer autoritært kan ikke en stifter opptre.

Fredric Hauge sier i virkeligheten som Gjert Ingebrigtsen: Det fungerer når jeg bestemmer. De blir best når jeg er den suverene sjefen. Ingebrigtsen kan hevde å ha bevis for det. Frederic Hauge må vise at det fortsatt er slik. Ingen kan leve lenge på gårsdagens suksess.