SV i kravmodus

Om vi skal ta SV-leder Audun Lysbakken på alvor, er det alt avklart at SV ikke skal inn i regjering til høsten. Lysbakken har nemlig stilt fire ufravikelige krav til Jonas Gahr Støre: Barnetrygden skal økes som ledd i kampen mot ulikhet og fattigdom, ingen konsekvensutredning av Lofoten og Vesterålen, flere lærere i skolen og forbud mot utbytte fra drift av private barnehager, barnevern og asylmottak.

– Vi er så tydelige fordi vi mener det er ryddig å si fra om dette nå, sier Lysbakken til Aftenposten. Jonas Gahr Støre sier i VG blankt nei til forbud mot å kunne ta ut utbytte fra private virksomheter.

Kontant nei

Dermed skulle regjeringsspørsmålet være avklart. Lysbakken oppfatter det nok ikke slik. Det var ikke meningen å få et kontant nei fra Støre nå. Likevel fortsetter debatten framfor landsmøtet om hvilke krav de skal stille til regjeringen Støre, om den blir en realitet.

Når Støre er så pass kontant i tilbakemeldingen til Lysbakken, må det oppfattes som et tips til SV om på komme seg ut av ultimatumsporet i valgkampen. Det fører ikke fram. SV har valgt en strategi for å stange hodet mot veggen.

I SV er de ikke enige om hvilke og hvor mange krav de skal stille. Nestleder Snorre Valen sier til VG at det holder med fire krav. Blir det flere, blir det vanskeligere både å huske dem og å få gjennomslag. Det spørs om landsmøtet klarer å motstå fristelsen til å hive på noen flere krav, for eksempel forbud mot atomvåpen, at Norge ikke lenger skal delta i USA-ledede aksjoner i andre land og at CO2-utslippene de neste fire årene minst skal kuttes med 1,9 millioner tonn.

SV har alt fått tommelen ned for et av de fire kravene sine. De kommer også til å få klar beskjed fra Ap at en konsekvensutredning av deler av Lofoten og Vesterålen skal gjennomføres dersom det blir rimelig bred oppslutning om dette kompromisset på landsmøtet i Ap.

Venstre valgte å stå utenfor regjeringen fordi avstanden til Frp er for stor. De la seg på en tøff retorikk i forhold til regjeringen i håp om å få gjennomslag for saker som Venstre definerte som avgjørende for at de kunne støtte regjeringen. Denne ultimatumstrategien har ikke slått heldig ut for Venstre. De ligger nå under sperregrensen på flere meningsmålinger.

Over sperregrensen

Audun Lysbakken har i tre år kunnet konsentrere seg om partiets politikk. Det har gått rimelig greit. Krisen ser ut til å være over. Partiet ligger stabilt over sperregrensen på meningsmålingene.

Det er fornuftig av SV å prioritere hvilke saker en vil kjempe for, men å legge seg på en ultimatumslinje i forhold til Ap, vil de ikke vinne på – ganske enkelt fordi velgerne ikke tror at de kan kreve all verdens når de ikke er større enn en sjettedel, kanskje en sjuendedel av Ap.

Hvis SV går i allianse med Sp, kan de oppnå betydelig mer. Det synes de ikke å være særlig opptatt av. De sakene de har valgt seg ut, får ikke jubelen i Sp til å gå til taket.

SV bør stikke fingeren i jorda og erkjenne at de ikke er i en posisjon der de kan stille ultimate krav på rekke og rad. Det beste er å erkjenne det, før en har utstyrt seg med så mange absolutte krav at det blir en kraftig nedtur når man må erkjenne at det ikke er all verdens en kan oppnå når en stiller i fluevekt mot tungvektere.