Svenske-troen som forliste

I etterkrigstiden og fram til århundreskiftet utviklet Sverige seg til å bli modernitetens fyrtårn. Slik ville de i alle fall at verden skulle oppfatte det.

Om vi ikke har sett på Sverige som et forbilde, har det vært nok av henvisninger til hvordan svenskene løser sine utfordringer de siste tiårene.

Svenskene har sett på seg selv som en moralsk stormakt. De ville framstå som et samfunn bygget på frihet, toleranse, rasjonalitet og verdier tilpasset vår tid.

Politikerne har vært uenige om mye, men det svenske samfunnet har vært preget av en type enighet som landets elite har forvaltet. Den individuelle friheten fikk utvikle seg innenfor en massiv politisk korrekthet.

Mediene og politikerne gikk hånd i hånd om å definere hva som skulle regnes innenfor og hva som skulle defineres utenfor.

I løpet av de siste 10-15 årene har mye raknet for svenskene. Drap med skytevåpen øker. I flere områder har det oppstått kriminelle nettverk som politiet ikke klarer å kontrollere.

Kriminaliteten øker også i lavere aldersgrupper.

De har tatt imot tusenvis av innvandrere som ikke blir integrert. I flere større byer eksisterer det parallelsamfunn delvis preget av lovløse tilstander.

De lykkes heller ikke på skolesektoren. Det er delte meninger om det skyldes en utstrakt privatisering. For tiden har de en intens debatt om årsaken til at de ikke gjør det bedre på Pisa-undersøkelsene.

De har også problemer innen helsesektoren. Det sterke innslaget av privat aktører har bidratt til å gjøre det vanskeligere å hindre koronasmitte.

Sverige har langt på vei mislykkes med en koronahåndtering baserte seg på tillit til at befolkningen la rasjonelle vurderinger til grunn for sin adferd.

I Sverige tror myndighetene på opplysning, ikke formaning.

Det svenske samfunnet preges ikke lenger av konsensus slik som tidligere. Problemene har vokst dem over hodet. De har kommet på listen over «problemland» både når det gjelder korona og kriminalitet.

Den høye innvandring har bidratt til å endre det svenske samfunnet og forsterke problemene de sliter med. Sverigedemokratene som har motstand mot innvandring som sitt varemerke, var i årevis definert utenfor. Men oppslutningen om partiet har økt sterkt. På enkelte meningsmålinger har de vært landets største parti.

En for stor del av befolkningen vil ikke godta den liberale innvandringspolitikken Sverige har ført. De drives inn i Sverigedemokratenes leir.

Nå vil de borgerlige ta Sverigedemokratene inn i varmen.

Det politiske flertallet har alt innsett at en liberal innvandringspolitikk skaper problemer som de ikke er i stand til å hanskes med. Derfor har de strammet inn betydelig siden 2015.

Politikerne og eliten i samfunnet skal gå foran, men de må ha befolkningen med seg. Idealene må tilpasse en virkelighet som er annerledes enn den en kunne ønske seg. Ideene som politikken baserer seg på, må tåle møte med en hardbarket virkelighet som er preges av alt annet enn idealer.

På NRK kan en se filmen «Gladbeck». Den handler om et kidnappingsdrama i den tyske byen Gladbeck i 1988.

De to yrkesgangsterne Dieter Degowski og Hans-Jürgen Rösner raner en bankfilial i den vesttyske småbyen Gladbeck. Politiet nølte med å gripe inn. De lot seg styre av politiske føringer om at en skal forsøke å løse en konflikt ved dialog og ikke skape en unødvendig spent situasjon. Situasjonen utviklet seg raskt til et gisseldrama og et mediesirkus.

Politiet ble stående handlingslammet på sidelinjen og se på at situasjonen eskalerte, på flukt i en buss over flere delstatsgrenser. Ingen sjefer klarte å skjære igjennom. Alle var livredde for å gjøre en karriereavsluttende feil.

Hadde ikke politiet vegret seg for å sette hardt mot hardt med en gang, ville ikke konflikten eskalert.

Sverige er historien om et land som har viklet seg inn i problemer fordi de lot seg styre av ideer preget av manglende realisme.

Kursen må legges om på en rekke områder. Problemet er at de ikke har det politiske lederskap som kreves.

De er for sterkt å si at svenskene er et splittet folk, men den politiske uenigheten stikker langt dypere enn i de andre nordiske landene.

Etter siste valgt strevde de i flere måneder med å få på plass en regjering. Som statsminister har Stefan Löfven kompromisset seg fram til løsninger som har lagt langt unna det programmet han er valgt på.

For to uker ble han møtt med mistillit i Riksdagen og gikk av. Nå skal han igjen stable en regjering på. Det blir er like svak regjering som den forrige.

Sverige hadde trengt en sterk regjering som kunne tatt håndfaste grep for å rette opp skjevutviklingen i det svenske samfunnet. Det skjer ikke før det kan dannes en sterk og styringsdyktig regjering etter neste valg.

I Danmark har sosialdemokratene under ledelse av Mette Fredriksen valgt en annen vei enn Stefan Löfven. Hun har strammet kraftig til i innvandringspolitikken og tatt grep for styrke integreringen. Det har økt oppslutningen om partiet.

Det ser ikke ut til at Stefan Löfven vil gå i Mette Fredriksens fotspor. Da må han være forberedt på at de borgerlige overtar regjeringsmakten med Sverigedemokratene på slep etter valget neste år

Löfven leder en svak regjering og fører en politikk som venstresiden knapt vil kalle sosialdemokratisk. Det er en dårlig posisjon å gå til valg på. Men mye kan skje i svensk politikk på et år.

Stefan Löfvens evne til å beholde makten kan ikke avskrives. Men en kraftfull sosialdemokratisk statsminister blir han aldri.