Sykdommen til døden

En av den danske filosofen Sørens Kierkegaards mest kjente bøker heter «Sykdommen til døden». Den handler om menneskers eksistensielle fortvilelse, om tro og eksistensielle valg.

Det er 10 måneder siden IS-kvinnen som nå hentes til Norge sammen med sine to barn, fortalte NRK om sin fortvilelse.

Hun ba om å få komme til Norge med sine barn, at hun ikke ville være en del av IS, men hadde reist fra Norge for å være sammen med mannen hun var glad i.

Han var en kjent IS-kriger som døde i kamp. Det gjorde også hennes neste mann.

Forlatt og ulykkelig har hun levd i elendige forhold i flyktningeleiren i Syria med en sønn som er alvorlig syk. Får han ikke den behandlingen han trenger, vil han ikke leve lenge, mener leger.

Han har en sykdom til døden.

Den norske regjeringen stilte kvinnen på valg. Enten kunne sønnen få den medisinske hjelpen det er mulig å gi i det krigsherjede landet, eller så kunne sønnen eller begge barna komme til Norge, men hun fikk ikke bli med.

Slik måte det bli. Det hadde Erna Solberg bestemt. Frp tok det som en seier. For Venstre og KrF var det er smertelig nederlag.

Regjeringen sa ja til å hente hjem fem foreldreløse barn fra Syria. Det kunne Frp godta. Det er da noe, trøstet KrF og Venstre seg med.

Det ble ikke ro om saken, men Erna Solberg har holdt fast på at det ikke er aktuelt å la hente hjem IS-mødre sammen med barna sine.

Eller som Siv Jensen sa det på Frps landsmøte: «Vi skal ikke løfte en finger for å få kvinner som har reist fra Norge for å slutte seg til IS, hjem». «Det er ditt valg. Det er ditt ansvar», sa Jensen adressert til kvinnen.

IS-kvinnen har neppe lest Kierkegaard. Hun lever imidlertid i den eksistensielle smerte filosofen skriver om.

Det er noe mer enn lidelsen og frykten som preger de som lever i flyktningeleirens elendighet. Spørsmålet var om hun skulle sende sønnen fra seg slik at han skulle få den medisinske hjelpen han trengte i Norge. Det var hennes eksistensielle smerte.

Hva skulle hun velge? Kunne hun redde sønnen og datteren ved å la norske myndigheter ta seg av dem mens hun ble igjen i sitt livs ruin i Syria- uten mann, uten sine barn, uten penger, i bunnløs fattigdom og fortvilelse?

Hun velger. «Jeg blir sammen med mine barn». Hun ser på det som sin plikt, men mødre er skrudd sammen slik, det er meningen med livet i en trøstesløs tilværelse. Å sende barna fra seg ville vært å gå til grunne i sin eksistensielle fortvilelse.

Det er tilnærmet et overgrep mot en mor å kreve at hun skal sende sitt syke barn fra seg for at det skal få hjelp.

Det forsto Erna Solberg til slutt. Var det et eksistensielt valg for henne eller en politisk kalkulasjon? Det vet vi ikke. Kanskje en kombinasjon.

Regjeringen har levd med at de ikke henter hjem barn hvis moren insisterer på at hun skal være med, selv om barna er syke.

Sammenliknet med norske forhold er flere av IS-barna syke. De lider av alt mulig som følger av underernæring, frykt og mangel på helsehjelp.

Når Erna Solberg har ombestemt seg, er det fordi denne IS-moren holder fast på sitt ansvar som mor. Skulle sønnen dø som følge av manglende behandling, ville det rammet Erna Solberg og regjeringen som en piskesnert.

Det er IS-kvinnen mot Norges statsminister – i en kamp som kan få døden til følge. Hvem skal gi seg? Det blir Erna Solberg. IS-kvinnen får det som hun vil. Erna Solberg kan ikke leve med noen annet.

Venstre og KrF tar det som en seier.

Hvor lite skal det til før disse to partiene blåser i seierstrompeten? Det blir rundt 30 av de 3000 ureturnerbare asylsøkerne som får bli. Og nå jubles det for at vi henter en dødssyk gutt med mor og datter til Norge.

Dette er ifølge Christian Tybring-Gjedde så ille at han mener Frp må gå ut av regjeringen. Han krever en avstemning om det i stortingsgruppen.

Nestleder Sylvi Listhaug og Jon Helgheim (Frp) sier til NRK at vi her har med en kynisk mor å gjøre som bare tenker på seg selv.

Akk, så lite de forstår at hva det er å være et menneske.

Når Frp er blitt overkjørt på denne måten, skal det koste de andre partiene i regjeringen. De krever blanke seiere og gjennomslag for saker som er viktige for dem.

Hva med å bytte en IS-mor med en dødssyk sønn med å flytte iskanten noen mil lengre nordover? Den debatten ville ikke Helgheim og Trine Skei Grande ta i Politisk kvarter.

Frp påstands om at de ikke vil la IS-kvinnen komme til Norge med sine barn fordi det vil øke terrorfaren, er det reneste sprøyt.

PST kan sørge for at de vet det meste hva denne kvinnen fortar seg i årevis framover.

Påstanden fra Frp om at IS-kvinnen opptrer kynisk og kun tenker på seg selv, viser at partiet er i ferd med å miste sin dømmekraft, for ikke å si, inspirert av Kierkegaard: De er i ferd med å forspille sin eksistens.