Tak på lederlønninger

Trygve Slagvold Vedum kan fortelle at Sp vil gå inn for at ingen ledere i offentlig sektor skal tjene mer enn 1,5 millioner kroner i året.

Det er det nivået statsministeren ligger på.

Igjen kjører Sp fram en sak som sannsynligvis vil gi økt oppslutning på meningsmålingene. Sp markerer seg som et parti som vil handle, ikke bare prate om at lederlønningene er blitt for høye.

Dagens Næringsliv avviser forslaget på lederplass med henvisning til at det er populisme og symbolpolitikk.

Selvsagt er det det. Dette forslaget er noe velgerne har sans for.

Man kan gjerne mene at det ikke er all verdens staten sparer på å kutte lønningene med noen hundre tusen for 67 ledere. Kall det gjerne småpenger, men det har en symboleffekt som ikke bør knipses bort.

Regnestykket bør dessuten utvides. Hvis taket for øverste leder i en etat settes til 1,5 millioner kroner, vil det føre til lavere lønninger til ledere nedover i systemet. Det blir noen titalls millioner av det til slutt.

Det er dessuten en viss realisme over Trygve Slagsvold Vedums forslag. Han presiserer at ingen skal settes ned i lønn. De som tjener over 1,5 millioner kroner, får fryst lønnen. Han presiserer også at dette skal gjelde de som er ledere i forvaltningen og offentlige etater.

Det som kjennetegner denne gruppen, er at de lever av bevilgninger fra staten. De skal ikke være avhengig av å hente inntekter fra et marked i konkurranse med andre.

Det må utformes klare kriterier for hvilke ledere som skal omfattes av dette lønnstaket på 1,5 millioner. Det er de klassiske embetsmennene som ikke kan sies opp, som utgjør stammen.

Vi har i de siste tiårene fått en stor gruppe etatsledere som sitter på åremål.

Ledere på åremål bør ha en høyere lønn en fast ansatt eller de må kompenseres ved at de har et års etterlønn etter at åremålet er ute.

Det er videre en forskjell på om man er fast ansatt eller om en kan miste jobben som følge av nedskjæringer, fusjoner eller at en ikke løser lederoppgaven godt nok.

Trygve Slagsvold Vedum gjør klokt i å ikke blande de statlige selskapene inn i denne sammenhengen.

Her kan ikke politikerne diktere lønnsnivået. Dette må være styrets ansvar. Her gjelder imidlertid statens retningslinjer om at lønningene skal være konkurransedyktige, men ikke ledende.

I selskaper hvor staten er eneaksjonær har staten mulighet for en noe sterkere styring.

Men i praksis blir heleide statlige selskaper behandlet som selskaper der staten har en eierandel.

Denne uken har vi hatt en debatt om det er rimelig at Geir Isaksen får fortsette som rådgiver med 80 % lønn etter at han går som konsernsjef i Vy.

Det må både politikere og folk flest gjerne ha meninger om, men det spiller ingen rolle. Dette ble avtalt da Isaksen ble ansatt.

En avtale er en avtale.

Slagsvold Vedum vil gå en egen runde på sykehusene. De er organisert som statlige foretak og kan dermed ikke sidestilles med forvaltningen og statlige etater.

Her skjer det rett som det er at daglige ledere må trekke seg. Sykehusdirektører har ikke noe av den jobbsikkerheten embetsmenn og statsansatte har. Det tilsier en høyere lønn.

De fleste i helseledere rekrutteres fra det offentlige og fortsetter i det offentlige om en slutter. Det er et argument for et lederlønningene i helsesektoren med fordel senkes.

Det er ikke noen grunn til at ledere i sykehusene skal ligge såpass mye over andre ledere i offentlig sektor som de gjør i dag.

Det er stor forskjell på nivået på lederlønninger i offentlig sektor og i deler av næringslivet.

Det er ikke noen poeng å minske denne forskjellen i håp om at flere ledere fra næringslivet skal søke seg over i offentlige sektor. Hvorfor skal de det? Ledere i offentlig sektor er like dyktige som ledere i næringslivet.

Lederlønninger på inntil 1,5 millioner er godt nok for å få de ledere som forvaltningen trenger.

En kunne kanskje fått enda bedre ledere om en hadde satt taket på 2,5 eller 3 millioner kroner. I staten bør en imidlertid styre etter «god nok» ikke «den beste».

Dessuten er det langt fra sikkert at «de beste» i næringslivet ville blitt spesielt gode i offentlig sektor.

Business og forvaltning er som natt og dag – og så er det mye som er felles.

Politikeren lever fint med å begrense tilgangen på gode søker til lederstillinger ved å kreve at søkerlister skal offentliggjøres.

Det er normalt at gode søkere trekker seg, særlig gjelder dette rådmannsstillinger.

I staten har en lært seg å unngå reglene ved å taue inn hodejegere og i realiteten avgjøre hvem som får jobben før søkerlisten offentliggjøres.

Gode ledere skal ha god lønn. 1,5 millioner kroner er en god lønn. Det burde ikke være vanskelig for Sp å få Ap og SV med på å sette et tak på lederlønningene i offentlig sektor.

Igjen har vi fått en sak der Sp er først ute med et konkret forslag – og Ap må komme slepende etter.