Tak på statlige lederlønninger

Lederen for Fagforbundet, Mette Nord, protesterer over at sjefer og akademikere i kommunesektoren de siste 12 årene har hatt en lønnsvekst som er 15 prosent høyere enn andre tilsette. Årsaken til at de som har høyest lønn i utgangspunktet kommer bedre ut, er at akademikerne og ledere siden 2002 ikke har deltatt i de sentrale forhandlingene.

Det har aldri vært et uttalt mål at lønningene til ledere og akademikere skal øke mer enn andre ansatte. Det er heller ikke tilfeldig at det skjer. Det skjer fordi kommunene bruker lønn for å beholde eller få tak i arbeidskraft det er konkurranse om. Flere kommuner er for eksempel avhengige av å ha ingeniører eller andre med høyere utdanning i nøkkelposisjoner. Det fører til at lønnen i en del tilfeller blir for høy ut fra en likhetsbetraktning. Slik er det der hvor det er knapphet på kvalifisert arbeidskraft.

Det er ikke samme konkurranse om de stillingene som Fagforbundet organiserer. Her gjelder i større grad samme lønn for samme jobb uansett. Forhandlingene skjer sentralt. Hadde forhandlingene for disse stillingene skjedd lokalt, kunne de risikert å få en lavere lønnsutvikling enn de har hatt.

Ledere har ikke økt lønnen sin så mye som akademikere. Det er godt. Lederlønningene er høye nok. Men det kan bli nødvendig å øke lønningene til enkelt grupper, rektorer for eksempel. Kommuner sliter med rekrutteringen av rektorer. Rektorer må jobbe langt ut over normal arbeidstid og får ikke så mye ekstra betalt i forhold til de lærerne som tjener mest. Det kan være at kommuner må øke lønnen til rektorer. Da bør de ikke øke lønningene til alle rektorene, men la det også være forskjell på hva de enkelte rektorene tjener. Forhandler en leder først sin egen lønn, er det ikke meningen at alle i samme lederkategori skal få det samme. Arbeidsgivere må bestrebe seg på å holde igjen. En skal ikke betale ledere en høyere lønn enn det som er nødvendig. Og skal en leder tjene godt, skal han eller hun jammen gjøre en god jobb. I noen tilfeller kan det forsvares å gi dyktige ledere en bonus. Denne må da primært gis ut fra skjønn, ikke ut fra fasttømrede kriterier.

I staten er det nå 4326 ansatte som tjener mer enn en stortingsrepresentant, altså mer enn 928.000 kroner i året. Det er 372 ansatte i staten som tjener mer enn en statsråd som tjener 1, 3 millioner, og det er nå 129 statsansatte som tjener mer enn statsministeren som har en lønn på 1,6 millioner kroner i året.

At det er vel 4000 som tjener mer enn stortingsrepresentanter, er ikke noe å bry seg med. Politikere er ikke ledere med et stort økonomi- og personalansvar. Det er dessuten ikke meningen at politikere skal ligge på lønnstoppen. Det er imidlertid grunn til å stille spørsmål med om det er nødvendig at 500 statsansatte tjener mer enn statsrådene.

Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson, Rigmor Aasrud, som har bestilt oversikten fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet, er overrasket over hvor stor andel ledere i statlig sektor som har det hun kaller høye lønninger. Hun vet ikke helt hva hun skal foreta seg i sakens anledning. Det vet imidlertid SV. De har levert inn et forslag om at det skal settes et tak på godtgjørelse til de som er ansatt i forvaltningen. Det er i denne forbindelse Aasrud har bedt om den oversikten hun nå har fått.

Det kan være fornuftig å sette et tak for lønn, pensjon og frynsegoder. Man kan gjerne legge dette på det nivået statsministeren ligger på i dag, så lenge lønningene til de ansatte i statsbedriftene holdes utenfor. Hva sjefen i Statoil og DNB skal tjene, hører ikke med i denne sammenheng. En bedrift som NRK må også holder utenfor, for de opererer i et marked. Det gjør ikke sykehusene, for eksempel. Det betyr lavere lønn for direktørene for helseforetakene. De som er ansatte i disse stillingen skal selvsagt ikke få satt lønnen sin ned. De beholder den lønnen de har og får ikke lønnstillegg framover. Nyansatt i disse stillingene vil ikke få bedre betingelser enn statsministeren.

Regler bør ha unntak. I spesielle tilfeller hvor man henter inn en sjef som har en langt høyere lønn i den jobben en har, kan det forsvares å gi et ekstra tillegg. Da bør ikke dette være opp til den som ansetter. Det bør være statsministerens kontor som godkjenner avvik fra normalen.

Ved å sette et tak på hva toppsjefen tjener, vil de bidra til at de andre lederlønningene ikke øker. Det vil etter noe tid bli færre enn 372 statsansatte som tjener mer enn statsrådene. Ledere skal ha god lønn, men de skal ikke ha høyere lønn enn nødvendig.