Tangen står fjellstøtt

Det vil sannsynligvis være eksperter og jurister som mener det er knyttet problemer til ansettelsesavtalen som er inngått med Nicolai Tangen som sjef for Oljefondet. Det vil ganske sikkert være medlemmer av representantskapet som mener at avtalen ikke holder mål. Om hele representantskapet er av den meningen, gjenstår å se.

Det er ikke avgjørende for styret i Norges Bank. Sentralbanksjef Øystein Olsen minnet på pressekonferansen om at det er styret i Norges Bank som har ansvaret for å ansette sjef for Oljefondet. Ansettelsen skal ikke godkjennes av noen andre organer.

Ingen kan be styret i Norges Bank om å trekke tilbake ansettelsen av Nicolai Tangen. Det er utenkelig at et styre godtar at andre skal frata dem det ansvaret de har. Skulle det komme et pålegg om å skrote avtalen med Tangen, vil styret ikke etterkomme det. Det vet finansminister Jan Tore Sanner. Alternativet til å be om at Tangen trekker seg, er å gi styret og sentralbanksjef Øystein Olsen sparken.

Nicolai Tangen gjør det klart at han aldri har vurdert å trekke seg. Han sier han ikke er typen til å trekke seg og minner om at å være sjef for Oljefondet ikke er noen «pinglegreie». Skal en være sjef for Oljefondet må en kunne tåle storm, mener han.

Øystein Olsen viker ikke en tomme. Han gjør det klart at han ikke er i tvil verken om ansettelsen eller avtalen ivaretar hensynet til habilitet og uavhengighet.

Det er heller ikke snakk om å gjøre endringer i ansettelsesavtalen. Avtalt er avtalt.

Om noen har problemer med at Nicolai Tangen skal lede Oljefondet, er Tangen ikke problemet. Problemet er i tilfelle Øystein Olsen og styret i Norges Bank.

Nicolai Tangen og Øystein Olsen gir uttrykk for forståelse for at det har blitt debatt om ansettelsen. Det måtte de nesten si. Det de ikke har sagt, eller kan si, er at de ikke har brydd seg nevneverdig om kritikken.

Tangen og Olsen fremstår som næringslivsledere som står på den beslutningen som ble fattet. De opptrer ikke som politikere som må ta hensyn til debatt, folkemening, velgere og medier. Det har blitt så mye styr rundt denne saken fordi mediene ikke har forstått at Nores Bank ikke lar seg påvirke på politiske og opinionsmessige premisser.

Meningseliten i mediene kan gjerne mene at tilliten til Oljefondet og Norges Bank er blitt svekket. Det bekymrer Tangen og Olsen minimalt. Sjefen for Oljefondet baserer seg på tillit fra styret i Norges Bank. De har full tillit til Tangen. Sentralbanksjefen baserer seg på at finansministeren har tillit til ham.

Sjefen for Norges Bank har dessuten en spesielt uavhengig stilling. Finansministeren eller andre politikere skal ikke henge over nakken på ham. Har styret i Norges Bank først tillit til Nicolai Tangen, må representantskapet og finansministeren ta dette til etterretning.

Dagens Næringsliv har spadd fram flere jurister og eksperter som har kritisert prosessen. Øystein Olsen har blitt kritisert for at han ikke møtte de interne kandidatene til førstegangsintervjuet. Han møtte heller ikke de eksterne kandidater til førstegangsintervjuet.

Denne kritikken avviser Øystein Olsen. Det er ingen andre enn ham selv som avgjør hvordan han vil bruke tiden sin og hva han skal foreta seg for å bli overbevist om hvem som er best kvalifisert. Det foreligger ikke en kokebok til bruk ved ansettelse av sjefer i Norges Bank. Men landet er stuende fullt av jurister som mener de vet hvordan det skal gjøres.

Han innrømmer imidlertid at de var for seine med å føre Nicolai Tangen opp på søkerlisten. Den selvkritikken lever han godt med på lik linje med en rekke andre ledere i offentlig sektor.

Diskusjonen om skatteparadiser er ikke over. Oljefondet får en sjef som har midler plassert i skatteparadiser. Det er han ikke alene om. Oljefondet har også midler plassert i skatteparadiser. Det har også Fellesforbundet, Fagforbundet og en rekke private og offentlige pensjonskasser.