Tillit med NHO-vri

Tillit og åpenhet er i ferd med å bli et «sesam, sesam»-ord i den politiske debatten. Alle er for det og alle vil ha mer av det.

Fagbevegelsen kan ikke annet enn være fornøyd med det president Arvid Moss, administrerende direktør Ole Erik Almlid og sjeføkonom Øystein Dørum sa på årskonferansen i går.

De uttalte seg i varme, overbevisende ordelag om tillit, åpenhet, samarbeide og den norske modellen der trepartssamarbeidet er sentralt.

Tillit er det viktigste ressursen vi har i Norge, sa Almlid. Han understreket at arbeidsgiverne ikke vil ha et hardere og mer kynisk arbeidsliv.

De vil samarbeide med de fagorganiserte for å bevare det fortinnet den norske modellen gir. Derfor er trepartssamarbeidet så viktig, sa NHO-sjefen.

Øystein Dørum hørtes ut som Jonas Gahr Støre med sin avslutning om at «vi må lykkes med å løfte i flokk».

NHO bruker ikke den store årskonferansen som en kamparena for egne interesser. Her markerer NHO bredde og bygger profil som sentral og samlende premissleverandør for samfunnsutviklingen.

NHO vil bruke årskonferansen nettopp for å bygge tillit. Her skal det ikke skapes fronter. Det er ikke her NHO skal lansere kontroversielle utspill.

Dette ser ut til å ha vært særlig viktig i år. 2018 ble året da HNO provoserte fagbevegelsen ved å gå seirende ut av saken om kost og losji da EØS-domstolen overprøvde norsk Høyesterett.

Der er også andre saker fagbevegelsen er misfornøyd med. Misnøyen er såpass stor at det nå er igang en kamp for å få LO til å vedta skroting av nåværende EØS-avtale.

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen ber i Klassekampen i dag næringslivet om å tenke grundig igjennom hvilke kamper de tar og hvordan det kan påvirke støtten til EØS-avtalen.

LO-leder Hans-Christian Gabrielsen sa det samme for flere uker siden. Det gikk ikke inn, for Almlid sa i et intervju etter at han ble ansatt at han ville gjort det samme igjen. I går var han betydelig mykere i kanten.

I går snakket NHO-toppene med den største selvfølgelighet som om det er de som definerer hva tillit, samarbeid og åpenhet betyr i praksis.

De gjør det uten å bedrive noen som helst form for selvkritikk. Fagbevegelsen kan ikke annet enn å si seg enige i de ordene de hører, men skepsisen og lysten til å protestere lurer under overflaten.

De vil protestere enda heftigere når de opplever at ordene ikke følges opp i praksis. Fagbevegelse vil ikke tillate at NHO tiltar seg en definisjonsmakt på områder som er viktige for dem.

Når det gjelder EØS-avtalen, har NHO ingen ting å gå på. Den vil de kjempe for med nebb og klør. Det finnes ikke noe alternativ til fri handel og åpenhet for et lite land som Norge. Gårsdagens konferanse var et eneste stort argument for EØS-avtalen.

NHO-ledelsen er satt til å forsvare sine medlemmers interesser. Samtidig har ledelsen rollen med å analysere og forklare medlemmene trender og utviklingstrekk som kan påvirke rammebetingelsene for næringsvirksomheten.

Hvis NHO ikke skal bli oppfattet som en enkel interesseorganisasjon, må de vise at de også vil ivareta et breddeperspektiv for samfunnsutviklingen.

I dette perspektivet gjelder det å forstå den frustrasjon EØS-motstanden er uttrykk for.

Øystein Dørum ser at dette er uttrykk for en økende frykt for at de økonomiske forskjellene i samfunnet øker. Han ser problemet, men han er ikke i posisjon til å peke på tiltak.

Mangel på tiltak og løsninger på de problemene som EØS-avtalen og globaliseringen skaper, er symptomatisk for situasjonen. Det er en sammenheng mellom de gule vestenes heftige protester i Frankrike og den voksende EØS-motstanden i LO.

Det handler dypest sett om økende forskjeller. Det skaper økt mistillit. Det gjør det enda vanskeligere å finne samlende løsninger.

Frihandel er et gode. Det ble hamret inn på årets NHO-konferanse. Få er uenige i det. Problemet er at globaliseringen fører til et lite antall gigantiske globale aktører, et økende antall store internasjonale bedrifter og rasering av mindre nasjonale aktører.

Rikdom samles på færre hender og det blir flere mennesker i rike land som strever med å leve et anstendig liv.

Det store problemet med globaliseringen er den systematiske skjevfordelingen som skapes innad i et land, med mindre man har en regjering som aktivt bruker skatt så langt det rekker for å motvirke utviklingen

At vi holder oss med en finansminister som maser om lavere skatter og avgifter, viser hvor lite på hugget vi er for å møte de utfordringene vi står overfor.

Skattelette er ikke svaret på noe som helst lenger. Økt skatt over hele linjen er heller ikke svaret.

Vi må ta hensyn til verden rundt oss. Derfor er beskatning også et tema for internasjonalt samarbeid. Løsningen er både enkel og vanskelig.

Når globaliseringen fører til oppsamling av enorme verdier på færre hender, er det også disse som må betale radikalt mye mer i skatt.

Hvis NHO vil svøpe seg i modighetene kappe neste år, bør de gjøre skatt til tema på årskonferansen 2020.

Vi trenger å komme ut av skyttergravene i skattedebatten. Årskonferansen kan bidra til det. Da kan NHO-ledelsen få si det de mener uten å tenke på at LO skal like alt de hører. De tåler det.