Trakasseringen av Navarsete

10 menn med tilknytning til Senterpartiet i Trøndelag, var for to år siden på en guttetur på ei hytte. På natten ble det fra Morten Søbergs telefon sendt en melding til Liv Signe Navarsete der det het «Vi har lyst på fitta di». Hun reagerte naturligvis og orienterte partiledelsen. Den slags ville hun ikke finne seg i. Hun var imidlertid helt sikker på at det ikke var Søberg som hadde sendt meldingen. For to år siden fant ikke sekretariatet ut hvem som hadde sendt meldingen.

Men da partiledelsen nylig sa at de ikke hadde noen «#metoo-sak» i Sp, reagerte Navarsete. Hun hadde ikke glemt sin sak. Dermed dukken saken opp i offentligheten, nå med #metoo-fortegn.

I Senterpartiet har de nærmest stått i kø for å ta avstand og be den eller de ansvarlige stå fram. Generalsekretæren har tatt fatt i saken på nytt. Mediene har etter hvert snakket med alle de ti som deltok på hytteturen. Alle nekter for at de har sendt meldingen. Ola Borten Moe, nesteleder i Sp, var med på turen. Han kritiserer sterkt den som har sendt meldingen og ber ham stå fram. Det nytter ikke. En av de ti lyver. De kommer ikke videre.

Fylkesleder Gunn Iversen Stokke vil at de ti skal møtes for å få presset fram en tilståelse. Det er for så vidt en god ide at partiet arrangerer en ny hyttetur, tar bilnøkler og mobiler fra de ti og sier ingen av dem får komme hjem før synderen har stått fram. Spørsmålet er om et parti kan underlegge 10 av sine medlemmer en slik kustus. Partiets vedtekter åpner for at medlemmer kan utestenges. Men prinsippet fra skolen om alle måtte sitte igjen fordi to laget bråk, fungerer ikke i denne sammenheng.

Meldingen Navarsete fikk, er etter all sannsynlighet forfattet i fylla. Det er ingen unnskyldning. Den slags meldinger skal det slås ned på.

Hadde noen innrømmet at de hadde sendt meldingen og bedt om unnskyldning med en gang, kunne en kommet unna med det. Å stå fram nå er langt verre. En vil blir utsatt for et voldsomt sinne og hengt ut i sosiale medier. Ens gode navn og rykte vil bli knust. En kan regne med at det blir aksjonert for at en skal utelukkes fra partiet. Nå handler det ikke bare om å sende en forkastelig melding. En våger heller ikke å ta ansvar for sine handlinger. En velger endatil å lyve framfor å si det som er sant. Det nytter ikke nå å hevde at en var ravende full, en mente å være morsom, et en ikke mente noe med det og aldri skulle ha gjort det. Det blir ikke godtatt i det klima som omgir slike saker. Det blir for skremmende å stå fram og bli en folkefiende. Da lever en heller med en løgn.

Kommentatorer hevder at denne saken vil ha store skadevirkninger for Senterpartiet. Saken sauses også sammen med at Trøndelag er et dominerende maktmiljø i Sp. Dette er ingen stor prinsipiell sak. Dette er en enkelthendelse som ikke bør gjøres til noe mer enn det den er. Det er ikke grunnlag for å hevde at ledelsen i Sp ikke har tatt saken på alvor. Sp kan ikke taue inn etterforskere for å finne synderen eller forlange at de alle skal sluses igjennom en løgndetektor. Velgerne reagerer selvsagt på at voksne mannfolk opptrer som fulle, uansvarlige russ, men de knytter ikke saken til Sps politikk. Det er politikken velgerne er opptatt av.

Denne saken skygger for andre saker Sp er opptatt av. Derfor er det et poeng for å få avsluttet saken. Det er ikke alle skurker og syndere en får fatt i. Liv Signe Navarsete har fått støtte og det er bred enighet i partiet om at den salgs trakassering skal ikke godtas. Hvis en ikke kommer lenger med å finne den skyldige denne uken, bør Liv Signe Navarsete si at jakten kan avbrytes. Det er grenser for hvor mye tid og oppmerksomhet et parti skal bruke på en sak som handler om oppførsel, ikke politikk.