Trump møter Kim Jong-un

I går kom en sørkoreansk delegasjonen til USA for å informere Trump om deres nylige møte med Nord-Korea. Med seg hadde de et brev fra Kim Jong-un, der han sier han gjerne vi møte Donald Trump. Han lover at det ikke vil bli flere prøveoppskytninger før de møtes, og gjør det klart at han er tilhenger av atomnedrustning om sikkerhet blir garantert.

Trump ba ikke om betenkningstid. Han samlet ikke sine rådgivere for å vurdere pluss og minus med å møte Kim Jong-un direkte. Den slags avgjørelser tar Trump ut fra magefølelse og ryggmargsrefleks.

Staben i Det hvite hus er vant med å bli overrasket av utspill fra Trump. Det skjer stort sett på Twitter. Nyheten om at han skal møte Kim Jong-un hadde hans nærmeste ikke drømt om.

Møtet vil vekke enorm oppmerksomhet verden over. Trump er allerede i ferd med å innkassere møtet som en seier. Dette møtet er Trumps «greie». Han vil ha æren helt alene og skrive seg inn i historien som presidenten som klarte å løse problemet Nord Korea som ingen presidenter før ham har klart.

– Trump fortjener honnør for dette. Jeg tror Trump sa ja til møtet fordi han tror at kan gjøre noe som ingen andre har klart før ham. I hans hode har han gjort tilsvarende ting flere ganger tidligere. Trump tror at han forstår Kim Jong-un og at han kan overrumple ham. Hvem vet? Kanskje han kan det, sier Trump-biograf Michael D'Antonio, normalt en skarp kritiker av presidenten, til VG.

Det er en mulighet for at Trump vil lykkes. Det kan også gå helt galt. Det er to personer som har ord på seg for å være uberegnelige, selvsentrerte og egenrådige som skal møtes for å løse et problem som har vokst seg større år for år. Er det noen vi regnet med ikke ville møtes, er det Trump og Kim Jong-un. De har rakket ned på hverandre i full offentlighet, og framstår som to personer som ikke er i stand til annet enn å kaste dritt til hverandre. Nå skal de prøve seg i rollen som seriøse forhandlere.

Trump må passe kjeften sin så ikke han forsurer klimaet før møtet. Han må ikke si det han gjerne vil at verden skal mene: at det er hardkjøret han har bedrevet som nå er i ferd med å få Kim Jong-un til å krype til korset.

Møtet er først og fremst en seier for Kim Jong-un. Han blir tatt på alvor. Han stiger inn på verdensarenaen som en politisk leder en må regne med. Det er belønningen for å ha utviklet kjernevåpen som truer USA.

En annen som kan se møtet som en seier, er USAs utenriksminister Rex Tillerson. Han har vært opptatt av å holde en slags dialog gående med Nord Korea. Donald Trump har offentlig kritisert ham for å være naiv i sin tro på at det kan komme noe ut av dialog med en så pass håpløst fyr som Kim Jong-un. Tillerson har fortsatt ufortrødent videre.

Donald Trumps tro på egne evner til å finne løsninger i forhandlinger er stor som elefanter. I valgkampen snakket han om at Vladimir Putin var en mann han gjerne ville «gjøre business med». Selv om de var uenige om mye, skulle nok de to mektige finne gode løsninger. Slik gikk det ikke. Forholdet mellom USA og Russland er kjøligere enn på lenge.

Putin betraktet Trump som en leder på nivå med ham selv. Han har ikke det samme bildet av Kim Jong-un. Skal Trump lykkes med den dialogen han nå gir seg i kast med, må han se på Kim Jong-un som en likeverdig om de skal finne løsninger. Trump kan ikke sjefe og diktere med henvisning til at det er han som er størst og mektigst.

Trump har prøvd utskjelling, press, boikott og trusler om krig. Det har ikke gitt resultater. Det er mulig Trump mener at det er nettopp det det har. En løsning her er imidlertid ikke funnet. Nå prøver de dialogen. Det er lov å være optimistisk i troen på at de en har minst tro på at skal finne en løsning faktisk kan klare det. Det er også dem som frykter at det vil bli riktig ille om møtet blir mislykket og dialogen dør hen. Sjansene for at det skjer er ikke store. En må kunne tro at Donald Trump og Kim Jong-un klarer å føre en fornuftig dialog, og at de formulerer noen punkter om at dialogen skal forstsette. Så vil tiden vise om det er en reell vilje til å finne løsninger, eller om vi kun er vitne til to selvopptatte ledere som dyrker sine egoer framfor en hel verden.