Tvangsflytting av byråkrater

Venstres våte drøm er å flytte 1000 statlige arbeidsplasser ut av Oslo. Aftenposten melder at Jan Tore Sanner i morgen vil legge fram en plan om å flytte ut 600 i denne omgang. Sist Høyre arrangerte flyttesjau for byråkrater var i 2003. Da fikk arbeids- og administrasjonsminister Victor Norman et flertall på Stortinget med seg på å flytte Arbeidstilsynet (til Trondheim), Konkurransetilsynet (til Bergen), Sjøfartsdirektoratet (til Haugesund), Luftfartstilsynet (til Bodø), Medietilsynet (til Fredrikstad), Post- og teletilsynet (til Lillesand) og Direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet (til Tønsberg). I tillegg skilles Petroleumstilsynet ut fra Oljedirektoratet og lokaliseres for seg selv i Stavanger. Ingen av de 900 ansatte skulle tvinges til å flytte og eller ut i ledighet.

13 år etter kan det sies at dette har gått bra. I alle fall er tilsynene i godt gjenge. Tar man andre briller på, er bildet et annet. 75-90 prosent av de som var ansatt, har sluttet og det kostet mellom 650 000 til 1,4 millioner kroner per ansatt viser evalueringsrapporten fra Asplan Viak som baserer seg på 2008-tall. Å flytte ut statlige virksomheter er svindyrt med andre ord.

Ikke hele virksomheter

Det virker ikke som det denne gang er virksomheter i sin helhet som skal flyttes ut. 200 og 225 ansatte i Landbruksdirektoratet ligger an til å bli flyttet til Steinkjer, 50 ansatte i Norges Vassdrags- og energidirektorat til regionskontorer, 40 ansatte i Fredskorpset og 10 ansatte i Kulturrådet skal slå seg ned i Bodø.

Å dele opp en virksomhet som er samlet, er vanligvis en dårlig ide. Hovedregelen er at det er dyrere å drive fra flere steder enn fra et sted. Hvis beslutningen om å flytte er tredd ned over hodet på ledelsen i virksomheten, bør de ikke gjennomføres. Å sette ut deler av en organisasjon må forankres hos de som sitter med det daglige ansvaret.

Å flytte et tilsyn eller et direktorat skaper problemer i en overgangsperiode. Det kan fort få som konsekvens at man bygger inn en permanent ineffektivitet.

Når Egil André Aas, leder i LO Stat, tordner mot regjeringens utflytting av statlige arbeidsplasser, er ikke det annet enn vi kan forvente. At de ansatte er imot flytting, kan ikke være et avgjørende argument dersom de får rimelig tid til omstilling.

Kulturminister Linda Hofstad Helleland har valgt å legge nysatsingen Kreativt Norge til Trondheim. Bergen, Stavanger og Kristiansand klager over at ministeren, som er fra Trøndelag, har sendt en «hilsen hjem» i et valgår. Hun har imidlertid gode argumenter.

- I Trondheim er det et sterkt miljø knytta til NTNU og ny teknologi. Ved å legge Kreativt Norge i Trondheim sikrer vi at de ulike fagmiljøa raskt bidrar sammen til å etablere et vitalt kontor for kulturell og kreativ næring, forklarer Helleland.

Dette er et godt eksempel på å legge statlige arbeidsplasser utenfor Oslo.

Verre er det med beslutningen om å flytte Kulturrådets nasjonale oppgave på museumsfeltet fra Oslo til Bodø. Flyttingen omfatter om lag 10 arbeidsplasser

- Dette er et ledd i regjeringens politikk med å spre statlige arbeidsplasser i hele landet. Samtidig kan flyttingen både bidra til å tydeliggjøre museumsoppgavene og styrke Kulturrådets virksomhet som helhet, sier Helleland. Hun mener det også vil styrke det vitale kulturlivet i Nordland. Hun legger også vekt på at museumssektoren kjennetegnes ved å ha en desentralisert struktur, og i det perspektivet er det naturlig at de statlige oppgavene knyttet til nettopp dette feltet flyttes ut av hovedstaden.

Dette styrker ikke Kulturrådet og det vil få minimale ringvirkninger for landsdelen. Evalueringer av virksomheter som er flyttet ut viser at det ikke får nevneverdige ringvirkninger. Kulturrådet er dessuten et forvaltningsorgan. De skal behandle alle likt. De skal ikke bruke sin arbeidstid på å styrke museene i nærheten. De skal heller ikke øremerke midler for Nordland. Makten ligger og skal ligge i Oslo. En vinner fint lite på å legge en flokk saksbehandlere til Bodø.

- Den politiske beslutningen om å flytte museumsfaglige oppgaver til Bodø kom brått, sier direktør i Kulturrådet, Kristin Danielsen, til NTB. Den uttalelsen sier i grunnen alt. Dette er en beslutning som tres ned over hodet på virksomheten.

Blir det et regjeringsskifte til høsten, må en regne med flere av «flyttebeslutningene» blir reversert. Arbeiderpartiet er imot tvangsflytting med mindre det er gode grunner for det. Prøvesteinen for de utflyttingsplanene som lanseres denne gang, er om de er forankret i kunnskap. Kunnskapsforankring er ikke denne regjeringens sterke side.

Neppe full kompensasjon

Det er særdeles krevende å flytte ut store deler av en organisasjon i en tid hvor de økonomiske bevilgningene reduseres. Regjeringen legges neppe opp til en kompensasjon som tilsvarer de økte kostnadene med flytting. Resultatet bli fort at det må skjæres ned på innhold fordi økte ressurser vil gå med til drift. Spørsmålet er om vedtak om flytting av museumsvirksomheten til Bodø i realiteten vil bety mindre bevilgninger til museene. Kulturministeren vil selvsagt avvise en slik problemstilling.

Kristin Danielsen vil heller ikke kommentere saken, for hun ikke kjenner premissene. Det hun kan regne med er at hun vil miste 80-90 prosent av den museumsfaglige kompetansen hun i dag har og at kostnadene knyttet til de ansatte innen denne sektoren vil øke med ca 10 millioner fordelt ut over noen år.

Hun kan ikke regne med å få økte bevilgninger til husleie i Bodø og diverse flybilletter. Det må hun finne dekning for på et vis. De ansatte i de virksomhetene som blir berørt, må belage seg på trøblete tider.