Ufarlige Rødt

Tankesmien Civita har laget en informasjonsvideo om partiet Rødt der de advarer mot autoritære trekk i partiet. De drar paralleller mellom partiet og det autoritære regimet til Victor Orban i Ungarn.

Kristin Clemet, leder i Civita, sier til Klassekampen at de drar denne sammenlikningen fordi både Orban og Rødt mangler respekt for det liberale demokratiet og et pluralistisk samfunn.

Clemet hevder at partiets prinsipprogram demonstrerer at partiet er udemokratisk med sin vektlegging av planøkonomi og en veldig sterk statsmakt.

Hun mener vi må være på vakt mot det som truer det liberale demokratiet også i Norge, og at Rødt er en slik trussel.

Mìmir Kristjànsson, førstekandidat for Rødt i Rogaland, karakteriserer videoen og utspillet til Clemet som frekt, at påstanden om at Rødt er en trussel mot demokratiet er frikoblet virkeligheten og at Rødt er et helt vanlig parti som vil ha både ytringsfrihet, rettsstat og demokrati.

Han minner også om at Rødt har tatt et grundig oppgjør med det gamle partiet AKP-ml, som støttet totalitære og undertrykkende regimer.

Kristjànssson har rett i at et parti må bedømmes ut fra hvordan det framstår i dag, ikke sin historie. Går en langt nok tilbake, er det flere partier som har svin på skogen.

Det mener Clemet hun har gjort, for hun har lest prinsipprogrammet. I Rødt mener de hun har lest programmet slik fanden leser Bibelen.

Det får så være. Rødt har lite å tape på at Civita skaffer dem oppmerksomhet.

Men et Rødt som kjemper for å komme seg over sperregrensen, representerer ikke en nevneverdig trussel mot demokratiet, verken på kort eller lang sikt.

Derfor må vi se videoen og utspillet som en advarsel mot at venstresiden får for stor makt.

I Norge er det venstresiden som er på offensiven, mens høyresiden står på stedet hvil. Kommer Rødt inn på Stortinget med flere mandater, vil de neppe ble en del av det parlamentariske grunnlaget for en rødgrønn regjering. Men Rødt vil i større grad kunne legge premisser for den politiske debatten og sette dagsorden i flere saker.

Det er de i Ap som synes det er bra at Rødt og SV vokser seg sterke. Jonas Gahr Støre hører ikke til den fløyen i partiet.

Om han blir statsminister, kan han finne en balanse mellom venstresiden, representert ved Rødt og SV, og sentrum, representert ved Sp.

Rødt ligger så pass langt til venstre at Støre uten store omkostninger kan utnytte de muligheter som byr seg til å ta avstand fra Rødts politikk. Da vil Støre gå på saker og ikke vifte med advarsler om at Rødt er en trussel mot demokratiet.

Det kan Støre trygt si at de ikke er. For de fleste velgerne blir det dessuten for sært å skulle forholde seg til Rødt som en mulig trussel mot demokratiet.

Det er når Rødt kjører fram saker, våger å være radikale og snakke tydelig de samler velgere. De vil gjerne framstå som «partiet som tør der Ap og SVikkevåger.» Det er en grei posisjon for et parti på en ytterfløy.

Rødt kan klare å irritere Ap en god del, med utspill med eller uten populistisk vri. Men når alt kommer til alt, vil de støtte Støre som statsminister. En posisjon der de har mulighet til å felle ham, vil de neppe få.

Sannsynligvis trenger Støre å ta like lite hensyn til Rødt som til MDG.