Umulig utestengelse

Det er ubehagelig, for ikke å si sårende og belastende, til tider ødeleggene, å bli skjelt ut offentlig eller pepret med negative, nedsettende personlige karakteristikk på sosiale medier. Det må den som vil delta i dagens offentlige ordskifte regne med. Det er god grunn til å kritisere sønder og sammen hva folk kan få seg til å skrive og mene offentlig og ta de som rammes av urimelig kritikk og karakteristikker i forsvar. Det er uheldig at det kan være så belastende å delta i den offentlige debatten, at noen ikke våger eller trekker seg. Det er spesielt uheldig og urettferdig at noen gyver løs på svake grupper og minoriteter. Det er imidlertid ikke noe myndighetene kan gjøre noe med. Politikerne får delta i debatten på lik linje med andre uten å gi inntrykk av at de kan gjøre noe med det faktum at mange mennesker opplever at de blir dypt krenket av ytringer som fremsettes offentlig. Det er slik ytringsfriheten virker. Politikernes oppgave er å vokte ytringsfriheten. Det er lov å si hva som helst med unntak av å oppfordre til hat og vold, litt enkelt sagt. Hatefulle ytringer er straffbare når de fremstår som en tydelig oppfordring til hat, vold eller til å plage andre. Det er ikke nok at noen føler at andre hater dem og påfører dem negative følelser og ubehageligheter.

Debatten om ytringsfrihetens grenser foregår i flere land, blant annet under merkelappen «No platforming». Debatten her hjemme skjøt fart da forfatter og spaltist i Morgenbladet, Sumaya Jirde Ali, oppfordret medier til å «nekte å gi hets en plattform». Hun kritiserte Klassekampen for å ha invitert redaktør av nettavisen Resett, Helge Lurås, til å delta på en debatt under Arendalsuka. Ali har selv opplevd å bli hetset på det nettstedet han redigerer. Hun fikk et stykke på vei støtte fra Morgenbladet på lederplass. Det førte til at Morgenbladet ble kritisert for å svikte ytringsfrihets idealer.

Debatter om ytringsfrihet bli ofte forvirrende. Redaktører driver «no plattforming» hele tiden. Vi slipper ikke til hva som helst. Det er ingen trykkeplikt her i landet. Ingen kunne ha sagt noe på om Klassekampen lot være å invitere Helge Lurås med den begrunnelse at de ikke ønsker å gi Resett mer publisitet enn nødvendig. Klassekampen vil imidlertid være en avis som tar ytringsfriheten på alvor. Derfor slipper de til debattanter som de er uenige med og som provoserer en del av deres lesere. Det som ville vært ille, var om Klassekampen hadde oppfordret andre medier til ikke å slippe til Helge Lurås til.

Det står selvsagt Sumaya Jirde Ali fritt til å mene at ingen bør slippe til Helge Lurås. Da må hun finne seg i påstander om at hun ikke har forstått hva ytringsfrihet dreier seg om. Hun vil at minoriteter ikke skal bli utsatt for hatefulle ytringer eller trakassering. Dette hensynet må veie tyngre enn hensynet til at ekstreme grupper skal få ytre seg, mener hun. Det er det knapt en eneste politiker i Norge som mener. De forsvarer ytringsfriheten selv om Ali og andre opplever den som en belastning.

Helge Lurås har søkt om å få bli medlem i Redaktørforeningen. Det betyr at han vil forplikte Resett på Vær Varsom-plakaten – de samme presseetiske regler som gjelder for alle redaktørstyrte medier. Resett hører hjemme i det norske medielandskapet. Det er riktignok mange som blir opprørt over det de leser der. Det må vi leve med i et demokrati, men det står enhver fritt til å angripe meningene på Resett med skarp kritikk.

Ytringsfriheten er en rettighet mennesker med ytterliggående, til tider ekstreme meninger, kan benytte seg av. Alle som ytrer seg må være forberedt på å bli møtte med harde mot-ytringer – det kan gå hardt for seg der meninger brytes. Det er ikke noe nytt. Meningsbrytingen er gjerne hardere og mer uforsonlig i land som preges av sterke spenninger. Spenningsnivået i Norge har økt de siste årene, blant annet på grunn av innvandring. Et samfunn som blir mindre homogent og der forskjellene øker, må regne med et hardere ytringsklima. Alle har et ansvar for slå ned på dårlig oppførsel og bidra til et anstendig ytringsklima. Det bør slås hardt tilbake mot de som går over anstendighetens grenser. Løsninger er imidlertid ikke å rope «no plattforming» eller kreve at mennesker skal stenges ute fra å delta i den offentlige debatt.

Ytringsfriheten er under press. Innen akademia i USA finnes det nok av eksempler på meninger som ikke blir tålt av hensyn til minoriteter. Facebook utestengte nylig Nina Karin Monsen på grunn av hva hun hadde skrevet om homofili. Da de fikk tenkt seg om, valgte de å beklage og åpne kontoen hennes igjen. I EU er de kommet i tvil om en er tjent med en grenseløs ytringsfrihet. Giovanni Capoccia, en forsker ved Oxford University, mener den tradisjonelle nøytrale modellen av det liberale demokrati, hvor alle har lik rett til å ytre seg og delta, kan bli avløst av tanker om at det kan være nødvendig å begrense ytringsfriheten for å bevare demokratiet.

Ytringsfriheten skaper en del problemer i samfunnet. Den slags problemer må vi leve med. I det øyeblikk vi begynner å begrense ytringsfriheten av hensyn til demokratiet, vil vi sannsynligvis trå feil. I Sverige var det nær sagt umulig å kritiskere innvandringen og innvandrere offentlig. Der begrenset en i praksis ytringsfriheten i den gode saks tjeneste. Velgerne svarte med å gjøre Sverigedemokratene til landets tredje største parti. Frontene i samfunnet er skjerpet. Kritikken av innvandring er beinhard. De som mente det godt, bør ha lært en lekse: La ytringene løpe fritt i offentligheten. Demokrati betyr at velgerne styrer, ikke at flertallet skal trekker grenser for hva som kan sies og ikke sies av hensyn til svake grupper og minoriteter. Det holder med dagens forbud mot oppfordring til vold og hat.