Under de sprikende interessers svøpe

Den norske støttemodellen går i korthet ut på at myndighetene deler ut støtte til svært mange, og at det er rimelig enighet om hvordan støtten skal fordeles mellom de ulike aktørene. Slik blir de ulike bransjenes interesseorganisasjoner viktige. De avklarer uenighet og samler seg om krav.

Slik fungerer også fagforeningene. Arbeidsgiver møter et gjennomarbeidet, vektet krav i forhold til ulike interesser. Det blir enklere å forholde seg til enn om alle skulle fremme sine krav direkte.

Det finnes et utall finurlige støtteordninger for norsk landbruk, for eksempel. Systemet hadde ikke vært mulig å opprettholde, hadde det ikke vært for at Norges Bondelag og Norges Bonde- og Småbrukerlag hadde koordinert interessene.

Arbeidsgiverforeningene NHO og Virkes mange foreninger fungerer på samme måte, i varierende grad ut fra behovet for koordinering i bransjen og hvor omfattende støtteordningene er.

Ingen departementer har så mange ulike og høyrøstede interessegrupper å forholde seg til som Kulturdepartementet. Når kulturminister Abid Raja våkner, vet han at også denne dagen vil by på en interessegruppe som ber om mer penger.

Idretten er velorganisert, med en felles overbygning. Abid Raja vet at det nytter å snakke med idrettspresidenten. Idretten krever, men de koordinerer og prioriterer også.

Mediene klager, men det klages i liten grad enkeltvis. Mediebedriftenes Landsforening prioriterer og koordinerer krav og klagesang.

Tros- og livssynsfeltet er flyttet over til Barne- og familiedepartementet. Også denne sektoren har organer som ivaretar felles interesser.

Kultursektoren har ikke en felles overbygning. For bøker, musikk, kunst, teater, film, bibliotek og kreative næringer er det noe som er felles, men mye er ulikt. Sektoren hadde stått sterkere om de hadde hatt en felles organisasjon som kunne frontet krav. Men da måtte en ha klart å bli enige innad om koordinering og prioritering.

Når en bransje utsettes for store endringer, forskyves maktforholdene og det oppstår sprikende interesser. Så det er ikke lettere i dag enn tidligere å lage overbygninger, selv om behovet for samordning kan sies å være større.

Forfattere klarer ikke en gang å bli enige om hvordan de skal fordele inntekter seg imellom. I 2017 ble Forfatterforbundet dannet, og i 2019 ga Kulturdepartementet nyskapningen rett til å forhandle om vederlag fra bibliotekene som i fjor var på 126 millioner kroner. Men Forfatterforbundet blir ikke enig med Den norske Forfatterforening (DNF) og Norsk Barne- og ungdomsforfattere (NBU) om hvordan midlene skal fordeles.

De er heller ikke enige om fordeling av midler fra Kopinor.

Forfatterforbundet har flere ganger bedt Kulturdepartementet skjære igjennom og avgjøre hvordan fordelingen skal være. Departementet svarer at skribentorganisasjonene må bli enige seg imellom.

Når Departementet ikke vil blande seg inn, er det fordi de ikke vil bli viklet inn den interessekonflikten som utspiller seg. Det handler i bunn og grunn om kunstnerisk kvalitet.

Det stilles ikke høye krav om å få bli medlem av Forfatterforbundet. Det holder at man har fått utgitt en skjønnlitterær bok. For å bli medlem for eksempel av NBU må en ha fått to bøker innkjøpt av Kulturrådet for å bli medlem. For å bli medlem av DNF må en ha utgitt to skjønnlitterære bøker for voksne.

For en tid tilbake ble det kjent at diktsamlingene til Trygve Skaug og Alexander Fallo ikke blir ikke påmeldt til innkjøpsordningen. Cappelen Damm regnet med at det var stor fare for at disse ville blitt «nullet», det vi si ikke innkjøpt til landets biblioteker – fordi de ikke tilfredsstiller de litterære kriteriene som legges til grunn for innkjøp. De er for enkle og folkelige. Men de selger godt, derfor blir de utgitt.

Skaug og Fallo kan ikke søke om medlemsskap i NF og NBU. I Forfatterforbundet vil de være velkomne.

Kulturdepartementet forsøker i det lengste å få bransjen til å bli enige. Om de skulle bestemme at Forfatterforbundets medlemmer skal få den samme støtten som forfatterne i de andre foreningene, frykter de at de skal bli møtt med påstander om at de ikke verdsetter kvalitet høyt nok. Det liker ingen kulturbyråkrater å høre.

En god del av støtteordningene innen kultursektoren er basert på at eksperter vurderer søknader ut fra kvalitetsmessige kriterier, ikke om det er marked eller interesse for dét det søkes støtte til.

Kulturrådet driver med kvalitetsvurderinger. Byråkratene i Kulturdepartementet har nok gitt Abid Raja råd om ikke å vikle seg inn i kvalitetsdiskusjoner med bransjen.

Det er grenser for hvor lenge Forfatterforbundet kan bli holdt utenfor «det gode støtteselskapet». I februar i år ble de medlem av LO. LO vil ikke finne seg i at deres forfatterforening blir stående utenfor i kulden og fryse.