Underskudd på klokskap

Denne ukens pressekonferanse med Donald Trump ble en merkverdig forestilling. Dette var en mulighet for den nye presidenten til å vise at han er på rett vei og klar til å ta over verdens mektigste politiske embete.

De som håpet Trump ville distansere seg fra den bajasrollen han spilte i valgkampen og tre inn i en mer tradisjonell statsmannsrolle, finner ikke mye å glede seg over. Trump er ikke opptatt av å tre inn i roller. Han durer i vei som den han er. Frank Sinatras «I did it my way» må surre i hodet på ham hele tiden. Hvis vi et øyeblikk skulle gå med på at han viser en form for autentisk lederskap, må det legges til at det ikke er noe vakkert syn.

Det er riktignok noe forfriskende med en president som flesker til, kaller en spade for en spade og nekter å vandre på de etikettestiene som andre han gått opp før ham. Fra talerstolen endte han onsdag opp i en krangel med en av journalistene.

Trump snakker rett av posen og legger ikke skjul på hva han mener om enkelte journalister. Hans tilhengere tar seg neppe nær av slikt. De liker, ennå i alle fall, at USA har fått en president som kan skyte fra hofta framfor å beflitte seg på å opptre høflig og saklig hele tiden. Trump elsker å opptre i fri dressur. Han tar gjerne et munnhuggeri dersom han føler for det.

Kompromitterende opplysninger

At Trump angriper medier, får så være. Det er betydelig verre at han på strak arm og i full offentlighet angriper etterretningen fordi de har tatt på alvor påstander om at Russland har kompromitterende opplysninger om ham.

Trump mener det er løgn og fanteri og ber sikkerhetsmyndighetene forholde seg til det. Hvis det ikke skjer, truer han med å skifte ut ledelsen. Selv verdens minst begavede statsledere forstår at den slags bør en ta på kammerset. Det skaper enorm støy og usikkerhet når en konflikt mellom presidenten og sikkerhetstjenesten spilles ut i full offentlighet.

Trump er i gang med å produsere mektige motstandere i flere leirer. Han har makt til å skifte ut ledere, men et land og en forvaltning i et demokrati med sterke indre spenninger kan ikke styres ved å demonstrere makt. Aller minst i saker der en selv er involvert.

Enda mer merkverdig er det at Trump serverer en serie utspill på twitter, alt fra atomopprustning til forsøk på å være morsom.

Det som forklarer Trumps forskrudde utspillsiver, er et selvbilde av en annen verden. Trump mener på ramme alvor at han er en gave til det amerikanske folk, sannsynligvis sendt fra himmelen. Han er grenseløs i sitt selvskryt. Han mener han fortsatt kunne ha ledet sitt forretningsimperium samtidig som han er president. Han er gløgg og har kapasitet til det, må vite. Men siden andre er så opptatt av at han skal konsentrere seg om presidentjobben, så skal han gjøre det.

Drukner i selvopptatthet

Trump risikerer å drukne i sin egen selvopptatthet. Ennå flyter pratmakeren på de forventingene han har skapt. Nå kommer tiden da han må vise at han duger til noe han ikke har erfaring fra, å lede et land. I liten grad likner det på å styre en stor butikk som Trump hevder han er verdensmester i.

Theresa May er den andre statslederen som er bragt til makten det siste halve året gjennom et folkelig opprør mot den politikken «the establishment» og eliten har lagt opp til. May er Trumps rake motsetning. Hun kommer innenfra og kan politikken ut og inn. Hun kjenner fallgruvene og vet at en politisk toppleder må velge sine konflikter med omhu. Hun kan alt om å skape støy som ikke fører til noe som helst.

Da May ble utpekt til statsminister, markerte hun er klar kursendring. Hun holdt fast på de tradisjonelle konservative verdiene, men hun lovet endringer som de fattigste og svakeste i Storbritannia ville nyte godt av. May hørtes ut som en Labour-leder. Samtidig gjorde hun det krystallklart at det ikke ble snakk om noen omkamp om EU.

Det har ikke skjedd en vesentlig politisk kursendring under May så langt. Hun har ikke vært statsminister mer enn et halvt år, og mye av tiden har gått med til å snekre en strategi for forhandlingene med EU. Likevel møter hun nå oftere spørsmål om hvilket politisk program hun egentlig har. The Economist kaller henne Theresa «Maybe» og kritisere henne for ikke å ha klart for seg hva hun vil.

Ingen «kanskje-politiker»

May har ikke framstått som en «kanskje-politiker». Hun prater ikke som Trump, i tide og utide. Hun vil bruke all den tid hun har til å analysere og forankre den politikken hun vil føre. I Tyskland leder Angela Merkel på samme måte.

Når man sitter med det øverste ansvaret bør en ikke komme med politiske utspill som ikke er forankret. Jobben er å snekre beslutninger som kan virke samlende og gi en tydelig retning. Det er en viss sendrektighet over May og Merkel. Det kjennetegner gjerne klokskapen. Der Trump fyrer av en tweet før frokost som skaper støy og oppmerksomhet, kan Merkel og May bruke dager på å bestemme seg.

Det er fristende for politikere å hive seg på utspillsbølgen. Her er det kortsiktige gevinster å hente. Det er de lange linjers politikk som teller. Derfor vil ikke Theresa May si mer enn hun sier om brexit. Til det er spørsmålet for viktig. Avklaring kommer innen et par måneder.

Når strategien fra «brexit» er på plass, må May finne ut av hvordan hun kan bedre forholdene for de svakeste og fattige i Storbritannia. Det spørs om det er mulig uten å hive over bord en del konservativt politisk tankegods.