Unngikk det avtaleløse sammenbrudd

EU-kommisjonens leder, Ursula van der Leyen, må til slutt ha trodd Boris Johnson mente alvor med at han heller ville bryte med EU uten en avtale enn å inngå en avtale som ville bli oppfattet som om brexit ikke ble tatt på alvor.

Lenge var det nok av eksperter som sto i kø for å mene at Boris Johnsen måtte bøye seg til slutt for den overmakten EU tross alt representerer. Selv om britisk økonomi er verdens femte største, utgjør den ikke mer enn rundt 20 prosent av EUs økonomi. Boris Johnsen måtte forholde seg til at Storbritannia som måtte tilpasse seg EU, ikke motsatt.

Avtalen som Boris Johnson til slutt lykkes med å dra i land, er ikke et knefall for EU. Storbritannia er ikke et lydrike under EU slik Norge er et stykke på vei med EØS-avtalen. Britene er ikke underlagt EU, men for å sikre seg en tollfri handel med EU, velger de å tilpasse seg de standarder og regler som gjelder for EUs indre marked.

Det er ikke automatikk i at alt EU bestemmer blir lov i Storbritannia slik EØS-avtalen legger opp til. Om britene tar seg til å utvikle egne standarder og legger opp til en praksis som bryter med logikken i det indre markedet, er det fare på ferde. EU ligger der som en permanent advarsel til britene om ikke å kjøre solo, men å tilpasse seg.

Martin Wolf, ledende økonomikommentator i Financial Times, skriver at britene har fått en avtale som er skadelig for britisk økonomi sammenliknet med å forbli i EU, men at den er langt bedre enn «the stupidity of no deal».

Han tror framtiden vil vise at brexit var et feilgrep, men kan se det positive i at EU lettere vil utvikle seg til det de ser ut til å ønske å være uten å måtte ta hensyn til britenes motvilje.

Det var manglende realisme som lå til grunn da et flertall av britene i 2016 stemte for å melde seg ut av EU. Det var ingen enkel sak å forhandle fram en frihandelstale med EU slik brexit-tilhengene hevdet.

Det viste seg at også EU hadde stor interesse av å ha et ordnet og konstruktivt samarbeid med Storbritannia. De kan med troverdighet hevde at det er de som legger premissene for samarbeidet. Boris Johnson kan innrømme at han tilpasser seg EU. Det er tross alt herfra de kommer.

Britene har ingen ting å vinne på å demonstrere sin selvstendighet på en måte som provoserer. Boris Johnson har hendene fulle med å roe ned skottene og nord-irene og vise at det er mulig å skape økonomisk vekst og utvikle et forpliktende samarbeide basert på den avtalen som er forhandlet fram.

Boris Jonsen har levert brexit. Det er ingen liten prestasjon. Neste punkt på «to do-listen» er å få kontroll over koronapandemien. Deretter må han ta fatt på arbeidet med å bygge opp landets økonomi.

I over fire år har næringslivet i Storbritannia fryktet hva som kunne blir resultatet av brexit. De fleste puster nå lettet ut. Om avtalen viser seg å fungere tilfredsstillende, kan det gi et økonomisk oppsving som følge av at de forbehold, forsiktighet og pessimisme som har preget investorene de siste årene, kan strykes ut. Det kunne gått så mye verre, er omkvedet i industrien. Det er bare fiskerne som er meget misfornøyd.

Den avtalen EU har inngått med Storbritannia er ikke så god at det frister andre land til å forsøke på det samme. Avtalen markerer samtidig at det ikke er meningen at EU skal være et fengsel. Det skal være mulig å bryte ut.

Brexit-avtalen vil neppe få store konsekvenser for EØS-debatten her hjemme. Å tro at EU vil være interessert i å bytte ut dagens EØS-avtale med en kopi av britenes brexit-avtale, er mer drøm enn virkelighet.

Alternativet til å bli medlem av EU er å fortsette med EØS-avtalen eller å stå utenfor det indre marked i EU og basere handelen på regelverket i WTO med noen tilpasninger på områder der EU har betydelig interesse av en tollfri handel med Norge.