Varslinger- advokatmillioner ut av vinduet

Rådmannen i Fyresdal, Une Marit Tangen, har fått et anonymt varsel mot seg for hennes lederstil.

Da ordfører Erik Skjervagen og formannsskapet ble kjent med det, falt de ikke av stolen.

De ba enkelt og greit rådmannen gripe fatt i problemene og sørge for et bedre arbeidsklima.

Det skulle de selvsagt ikke gjort, for varslet var rettet mot rådmannen. Det er like ille som å la bukken passe havresekken.

Et varsel må undersøkes.

Så det minste ordføreren sammen med en eller to andre fra formannsskapet skulle ha gjort, var å gi beskjed til de ansatte om at de hadde fått et anonymt varsel og at de som hadde synspunkter i sakens anledning kunne ta kontakt.

De burde understreket at ansatte kunne snakke fritt. Rådmannen ville ikke få vite hva den enkelte mente.

De kunne invitert til et møte eller sagt at folk kunne ringe.

På den måten kunne de ha dannet seg et inntrykk av om det var et utbredt misnøye med rådmannens lederstil, eller om det var få som var av den oppfatningen.

Da de forholdt seg passive, ble det ikke akseptert – med god grunn.

Det ble krevd at varselet skulle offentliggjøres. Til det svarte kommunen som rimelig var, at varselet var anonymt og derfor unndratt offentlighet.

Slike konflikter er som fluepapir for mediene. Mediene spiller en avgjørende rolle i hvordan slike saker utvikler seg. Lars Løkkebø i Telemarkavisa er som en klegg etter varslingssaker.

Da kommunen ikke ville frigi varselet, ba han Statsforvalteren sette kommunen på plass. Det gjorde de.

"… Det aktuelle varselet innehald ikkje opplysningar som gjeld personlege forhold for den tilsette i kommunen, jf. Offentleglova § 13 jf. Forvaltningslova §13 nr. 1. Dersom det ikkje fins andre heimlar for å hemmeleghalde dokumentet, må kommunen så snart som mogleg levere ut varslet til Løkkebø i TA, jf. Offentleglova §3, heter det i svaret fra statsforvalteren».

Statsforvalteren mener at opplysningene i varslet ikke er av personlig karakter. Det handler bare om vedkommendes evner og væremåte som leder i kommunen. De hevder også at allmenheten har en rettmessig interesse i å vite hvordan en offentlig tjenestemann fungerer i stillinga.

Så nå vet alle at rådmann Tangen misbruker makt, manipulerer, mangler kompetanse, driver med splitt og hersk, baksnakker, tar ikke konstruktiv kritikk, driver personjakt, skaper en stor fryktkultur og at flere ansatte opplever situasjonen som helseskadelig.

Det nevnes ingen eksempler.

Mediene kan ikke bringe slike beskyldninger eller vurderinger til torgs uten å undersøke om det er grunnlag for det, i alle fall ikke dersom kilden ikke vil stå fram.

Det er regelen. Unntaket er varslinger. Da er det fritt fram.

Da kan mediene publisere beskyldninger som ikke er faktasjekket om det er en anonym varsler som framsetter dem.

Det kan være de gir den som anklages rett til samtidig imøtegåelse. Men hva skal man si til anonyme påstander som ikke er konkrete?

Da dette ble en mediesak, hang andre politikere seg på. Nå har et enstemmig kommunestyre vedtatt at påstanden som det varsles om skal granskes. Advokat Johan Henrik Frøstrup har fått oppdraget, skriver Telemarkavisa.

Det skal mye til om advokat Frøstrup konkluderer med at rådmann Une Marit Tangen har behandlet ansatte i strid med arbeidsmiljøloven. Saker om lederstil fører normalt ikke til den slags konklusjoner.

Som regel dreier det seg om misnøye med ledelsen. Å taue inn advokater er å ta i bruk feil verktøy.

Det dreier seg ikke om jus, men om mulige forbedringspunkter for en leder.

En kommer som regel lenger med å sende inn en konfliktøser enn en advokat. De fungerer ofte som konfliktforsterkere med sin faktasjekking og juridiske tilnærming.

I Vestfold og Telemark fylkeskommune har de hatt flere varslingssaker gående. Millioner til advokater har rent i strie strømmer. Ifølge Telemarkavisa dreier det seg om fem saker som ikke har nådd avisoverskriftene. Samlede advokatkostander utgjør over en million kroner.

Det har vært strid rundt fylkesrådmann Jan Sivert Jøsendal og økonomidirektør Rune Terje Hjertaas.

Det endte med at Jøsendal trakk seg og fikk med seg en sluttpakke på rundt 1,5 millioner kroner. Han fikk også dekket advokatkostnader på rundt 130.000 kroner.

Økonomidirektør Rune Terje Hjertaas fikk en varslingssak mot seg. Et eksternt advokatfirma frikjente Hjertaas og sende en regning på 1.104.170 kroner.

Det ble ikke ro rundt Hjertaas. Da ble det bestilt en rapport om arbeidsmiljøet. Her konkluderte Skagerak Consulting med at Hjertaas burde fristilles fra sin stilling.

Det skjedde da også. Hjertaas ble sagt opp i den stillingen han hadde og tilbudt en annen stilling i fylkeskommunen.

Han har svart med å bestride at det er saklig grunn for å gi si ham opp.

Her kan det fort ende opp med en million eller mer i advokatkostnader.

Sannsynligvis har fylkeskommunen en dårlig sak, like dårlig som NTNU hadde da de ville bli kvitt Øyvind Eikrem.

Det endte med at han gikk opp flere hundre tusen i lønn, og de skal ha ham på lønningslisten i tre år.

Han vil koste NTNU om lag fem millioner kroner. I tillegg kommer noen millioner i advokathonorarer.

Slik konflikten rundt Hjertaas har utviklet seg, er det ikke usannsynlig at han kan komme like godt ut av det som Eikrem.

Også frivillige organisasjoner presses inn i advokatdrevne undersøkelser i tilknytning til varsler.

I Norsk Luthersk Misjonssamband har misnøye med ledelsen ulmet over lang tid.

Generalsekretæren fikk et varsel mot seg. Hovedstyret som gjorde det klart at de har tillit til generalsekretæren, tauet likevel inn en ekspertgruppe som frikjente generalsekretæren. Regningen kom på tre millioner kroner. Det er omtrent det generalsekretæren tjener i løpet av fem år.

Tiden er inne for å endre loven slik at anonymitet sikres i saker der det handler om klare lovbrudd, ikke subjektive oppfatninger om lederstil og misnøye med ledelsens håndtering av endringsprosesser.

I slike saker får kritikere og protestanter stå fram på åpen mark, ikke gjemme seg bak busker og tær.

Vi er ikke tjent med at konflikter i arbeidsmiljøet dekkes til via anonymitet og at jurister taues inn for finne fakta.

Det øker som regel konflikten.

Alt for ofte er det penger ut av vinduet for oppdragsgiver, men det gir en pen gevinst for advokater som opererer med timepriser offentlig sektor bør holde seg langt unna.