Velferd i krise

Direktøren i Nav, Sigrun Vågeng, mener velferdsstaten er truet dersom ikke mange nok kommer i arbeid. Det blir for mange eldre og trygdede i forhold til antallet som er i arbeid og bidrar med inntekter til fellesskapet.

Dette gammelt nytt.

Vågeng tror ikke sysselsettingen kommer opp på det nivået som trengs og poengterer at det er politikerne, ikke Nav, som må avgjøre hvor det må kuttes.

Selvsagt er det slik. Så langt har politikerne utsatt de kuttene de vet må foretas.

Politikerne kan prioritere når de må, men det sitter langt inne å nedskalere velferdsordninger. Det straffer seg fort i neste valg. Politikerne vil heller lansere nye støtteordninger de tror vil falle i god smak hos velgerne.

Torstein Solberg (Ap) og Solfrid Lerbrekk (SV) fra henholdsvis utdannings- og forskningskomiteen og arbeids- og sosialkomiteen tar i Klassekampen til orde for at en nasjonal støtteordning for kommuner, slik at flere unge kan skaffe seg sommerjobb i det offentlige. Bakgrunnen er et prosjekt i Bydel Grorud der over 100 ungdommer får jobbe i to uker inne helse- og omsorg.

Det er et utmerket å gi unge arbeidstrening og la de bidra til en tilfredsstillende ferieavvikling på sykehjem og omsorgstiltak. Men dette er da ikke noe staten skal bruke penger på. I det offentlige må det strammes inn. Her må det prioriteres. Kommunene må klare å gi unge sommerjobb uten tilskudd fra staten.

Statistisk sentralbyrå (SSB) har laget en ny undersøkelse for å dokumentere fattigdom i Norge. Situasjonen preges av at sosialhjelpen ikke rekker til et akseptabelt livsopphold. Mange som lever på støtte, har ikke råd til å gå til tannlegen, reise på ferie, delta i fritidsaktiviteter eller spise kjøtt og fisk annen hver dag. Det er ikke rart fattighusene rundt om opplever stor pågang fra mennesker som trenger et måltid som de ikke må betale for.

Fattigdommen øker i Norge, blant annet som følge av at flere faller utenfor arbeidsmarkedet. Det er ille for de som rammes. Verst er det for familier med barn. Barn får en opplevelse av å bli satt utenfor, og dette kan prege dem hele livet. Faren er at fattigdom avler fattigdom.

Sosialhjelpen skal være lav for at det skal lønne seg å jakte på arbeid. Det vil koste betydelig å øke den generelle ytelsen. Det er bedre å prioritere økt støtte til dem som rammes hardest av manglende støtte. Enslige sliter mer enn samboere og ektepar. Det betyr at støtten for enslige bør økes. Først og fremst bør familier med barn få økt støtte.

Vi kan ikke bruke mer penger på velferd. Vi må prioritere. De som tåler best reduksjon i ytelsene, er de som er i fast jobb og har normalt god helse. Dermed er vi inne i debatten om den rause norske sykelønnsordningen. Ingen land garantere 100 prosent lønn et helt år om en blir syk. Det er kjedelig å bli syk og samtidig miste inntekt. Men av alle de som mottar støtte fra Nav, er sykmeldte den gruppen som tåler en beskjeden reduksjon i ytelsene best. For at ikke sykdom skal ramme de som allerede har en anstrengt økonomi, bør det lages ordninger som gjør at ansatte kan arbeide inn igjen den tiden en er syk eller ta det igjen ved å kutte noen feriedager. Alle må ikke ha fire uker ferie hvert år.

Tiden er overmoden for å gjøre endringer i sykelønnsordningen. Men politikerne vegrer seg. Hvis vi ikke skal starte med å kutte i sykelønnsordningen, hvor skal vi starte da? Vi skal da ikke starte med å kutte i de generelle trygdeytelsene. Noen utsatte grupper bør faktisk få økt støtte.