Venstres kav i regjering

Et halvt år etter høstens valg kan vi konstatere at det ikke har skjedd store endringer på meningsmålingene i forhold til valgresultatet. Det har vært knyttet størst spenning til hvilke strategiske valg KrF og Venstre ville foreta. Etter årtier som parhester, valgte de hver sin vei. Så langt har ikke Venstre fått uttelling for å ha tatt plass ved kongens bord. KrF har hatt et halvt år på seg med full frihet til å markere at de er et sentrumsparti som prioriterer egne saker framfor å knytte seg til den borgerlige eller rødgrønne leir. Helle ikke det har gitt uttelling. KrF er i en unik posisjon der de kan bestemme hva det skal bli flertall for i en rekke viktige saker. Knut Arild Hareide virker ikke lykkelig for den posisjonen han har havnet i. Nestleder Olaug Bollestad sier åpent at å være alene i vippeposisjon, er krevende. Grunnen er at KrF er hengt opp i debatten om hvor de skal høre hjemme, på borgerlig side eller på rødgrønn side. Det er riktignok et midlertidig valg. For KrF insiterer på at det er et sentrumsparti selv om det ikke er andre partier igjen i sentrum.

Det er ingen tvil om at Frp er et borgerlig parti. Til tider brukte Carl I. Hagen posisjonen som støtteparti for alt det var verd. Han forhandlet knallhardt, utnyttet posisjonen maksimalt og traff godt i forhold til velgerne. Det gjorde KrF for så vidt også under budsjettforhandlingene i høst. De fikk til slutt gjennomslag for en lærernorm. Men det uløste ikke stor jubel i egne rekker. Reformen vil i år framstå som omstridt dersom ikke KrF får regjeringen med på å prioritere økte bevilgninger til skolen.

I forkant av regjerings budsjettkonferanse på Hurdal har Siv Jensen og Erna Solberg sagt det vi kunne forvente: Det går bedre med norsk økonomi. Det betyr at det må holdes igjen på bruken av oljepenger for å unngå økt inflasjon. Regjeringen vil fortsette omstillingen i offentlig sektor for å sikre en effektiv utnyttelse av ressursene. Solberg sier til NTB at budsjettprosessen i år vil i større grad handle om å flytte penger mellom ulike formål enn om påfyll av nye penger.

Det første året under Erna Solberg forsøkte regjeringen å spare noen hundre millioner på såkalte velferdstiltak samtidig som de la opp til skattelettelser for de rikeste. Det ente opp i et hardkjør fra opposisjonen som velgerne merket seg. Siden den tid har regjeringen kuttet fint lite ut over å barbere budsjettene med rundt to prosent over hele linjen. Dette kaller de en effektivitetsreform. I fjor unnlot regjeringen å trykke på gassen for bruk av oljepenger slik det har skjedd de de tre forutgående årene. Det blir neppe trukket på bremsen i år. Frp er et parti som vil ha i pose og sekk. Frp ivrer for en bruk av oljepenger som har fått Høyrefolk til å mene at Erna Solberg har tillatt at partiet har tatt skade på sin sjel. Frp vil ha lavere skatter og avgifter samtidig som de ønsker et høyt offentlig forbruk på velferd, utdanning, helse, veier og jernbane. Det betyr at mange oljemilliarder må hentes inn i økonomien.

Venstre har ei lang liste med tiltak de vil prioritere. De har ikke gått inn i regjeringen for å kutte, men for å vise at de får gjennomslag. Erna Solberg skal slite med å få Venstre og Frp med på moderasjon.

Hvis vi skal ta Erna Solberg på ordet, vil det bli få budsjettvinnere og flere budsjettapere. Hvis det først skal kuttes, stå kultur lagelig til for hogg. Trine Skei Grande har imidlertid skapt store forventninger til hva hun skal levere på kultursektoren. Det departementet en partileder velger å lede, vinner gjerne fram i kampen om ressursene. Det satser i alle fall Trine Skei Grande alt på. Spørsmålet er om hun kan oppnå noe mer enn kutt. Hvis det ikke blir økte bevilgninger til kultur, må Skei Grande prioritere hardere innen eget departement. Det er vanskelig å se for seg noe hun vil bruke mer penger på. Nasjonalmuseet kan brukes som eksempel. Hun har sagt at Nasjonalgalleriet fortsatt bør brukes til utstilling av kunst. Det har hun ikke penger til. Det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen åpner i 2020. Da må en regne med økte driftskostnader sammenlignet med i dag. Men det er ikke rom for å utvide museumsvirksomheten med «et helt nasjonalgalleri» i tillegg, med mindre bevilgningene til kunstmuseer økes radikalt.

Universitetet har lagt fram planer om å la Nasjonalgalleriet inngå i et byuniversitet der lokalene skal brukes til eldre kunst. Planen er også å oppføre et nytt universitetsbygg på Tullinløkka utenfor Nasjonalgalleriet. Statsbygg har anbefalt denne løsningen. Når Trine Skei Grande tror hun skal får midler til å drive Nasjonalgalleriet videre, blir det stopp i disse planene. Det blir stillstand og det kan ende med at Nasjonalgalleriet vil bli stående tomt i lang tid fordi det ikke er midler til drift.

Trine Skei Grande har også skapt forventinger om at hun skal få til en bedre finansiering av mediene. Det er heller ikke enkelt om det dreier seg om omfordeling. Det blir gjerne mer skrik og skrål fra de som får kutt, enn jubel fra de som får økte bevilgninger i kultursektoren.

Når det skal brukes mindre penger, blir det verre for Venstre å peke på det det de får til i regjering. Det overskygges fort av at en blir gjort medansvarlig for kutt som ikke er populære.