Vil skilles etter et halvt år

1.januar i år ble Troms og Finnmark slått sammen til et fylke. Det skjedde til høylytte protester. Men regjeringen lot seg ikke rokke.

Finnmark har så få innbyggere og spredt kompetanse at regjeringen mener de ikke er i stand til å fungere som et eget fylke. De må minimum slå seg sammen med Troms for å kunne utføre de oppgaver de er pålagt.

Finnmark og etter hvert Troms ville ikke høre på det øret. Nå ber fylkesrådet om at arbeidet med å løse opp fylket tar til. De vil sende søknaden til Kommunaldepartementet nå slik at den kan saksbehandles og ligge klar til det forventede regjeringsskiftet etter valget neste år.

Skulle Erna Solberg få fortsette som statsminister, er slaget tapt. Regjeringen går ikke tilbake på den beslutningen som er fattet.

Gruppeleder i Frp, John Karlsen, frykter en opprivende debatt. Han mener fylkesrådet heller burde bruke kreftene på å gjøre Troms og Finnmark bedre rustet for fremtiden, ikke på å oppløse fylket.

Fylkesrådsleder i Troms og Finnmark, Bjørn Inge Mo (Ap) sier til NRK at det er på tide å starte arbeidet med å oppløse fylket. Det ser ut til å være et solid flertall i fylket for å reversere sammenslåingsprosessen.

Willfred Nordlund er stortingsrepresentant for Nordland Senterparti, og sitter i kommunalkomiteen. Han synes det er bra at fylkesrådet vil sende inn søknaden alt nå.

Sammenslåingen har kostet noen titalls millioner kroner. Staten har dekket 30 millioner. Mo regner med at staten vil ta det meste av kostnadene med å få oppløst fylket og retablert Troms og Finnmark.

Det er lov å håpe. De rødgrønne vi la Finnmark få det som de vil. Det har Ap og Sp alt gitt løfter om. Men de vil kvie seg for å bla opp flere titalls millioner. De må dessuten finne ut av hvordan oppgavene i minifylket Finnmark skal løses. Så oppløsningen er ikke plankekjøring for de to fylkene.

Anki Gerhardsen, en medieviter og spaltist fra Bodø, skrev i Aftenposten i april om «den nordnorske identitetsmaskinen». Når den settes i gang, forsvinner nyansene og meningsmotstandere blir stemplet som forrædere.

– I Finnmark har terskelen for hån, forakt og forræderstempel vært så lav at politikere som har gått mot strømmen, er blitt utsatt for regelrett trakassering, skriver hun.

Debatten kan blir temmelig heftig om oppløsningen at Troms og Finnmark selv med de rødgrønne ved makten. Finnmark vil stille tøffe krav om hvordan de vil ha det. De forlanger å bli hørt og få det som de vil.

Hadde det vært opp til Høyre, ville det ikke blitt noen regionreform. De vil droppe fylkene og satse på at vi klarer oss med stat og kommune som forvaltningsnivåer.

Det var Venstre i første rekke, delvis KrF, som presset på for å få redusert antallet fylker til 11.

Det hadde ikke Høyre noe imot. Heller 11 enn 20, tenkte de.

Også i Viken er det uro, men de forsøker i det minste å forholde seg konstruktivt til at de tre fylkene er blitt slått sammen.

Vi må regne med at et flertall i Viken også ønsker å bli splittet opp. Dermed ender vi fort i 14 fylker. Det er et visst håp om at det går seg til i Vestland.

Hva som vil skje under de rødgrønne, er det ingen som vet. Sp vil at fylker og kommuner skal få gjøre som de vil. Ap har gjort det klart at de ikke vil bruke tvang. Det er oppskriften på at det vil skje lite, like lite som da de rødgrønne styrte sist.

Ap var i sin tid for store regioner, men Sp satte seg på bakbeina.

Derfor må de rødgrønne belage seg på å styre med 12-15 fylker. De får neppe flere oppgaver og større ansvar. Det vil ikke kommunene.

Dessuten er det god grunn til å se hvordan det går med vegvesenet som er splittet opp i 11 fylkesenheter før en starter debatten om fylkene skal få større ansvar på bekostning av staten og/eller kommunene.

Det er de som mener det blir mindre og dyrere vei av at kompetanse og koordinering ikke skjer sentralt. Men regjeringen med Venstre i spissen mener det er mest demokratisk at fylket steller med fylkesveiene.

Planene om at fylkene skulle få ansvar for å fordele rundt 10 millioner kroner til kultursektoren, har kulturminister Abid Raja avlyst med henvisning til koronakrisen og den sterke motstanden i kulturlivet.

Den saken er død inntil en ny regjering neste høst velger å vekke den til live.