Virkningsfulle og provoserende beklagelser

Nicolai Tangens opptrenden med spanderbuksene på har utløst et skred av beklagelser. Statsråd Thorbjørn Røe Isaksen beklager på ingen måte av han var med på det berømte seminaret, men han har bedt om å få regningen for to middager. Han beklager at han ikke betalte for maten med en gang.

Den mest spektakulære opptredenen står direktøren for Munchmuseet, Stein Olav Henrichsen, for. Han forsvarer at Tangen tok regningen for alt han var med på, men nå vil han likevel sende regningen på rundt 120.000 til skattebetalere, fordi «noen har stilt spørsmål om det». Snakk om å opptre som siv i vinden.

Da det ble kjent at Yngve Slyngstad hadde tatt «Tangenflyet» tilbake fra USA, kom det ingen beklagelse. Han konstaterte bare at han hadde spart tid på å fly direkte, og underforstått, staten hadde spart penger.

Noen dager seinere, etter at Torbjørn Røe Isaksen hadde beklaget og satt en slags standard for offentlig sektor, fant Slyngstad ut at han, som hadde latt seg påspandere en lang luksuriøs flytur, måtte legge seg skikkelig flat.

Han hadde bidratt til å svekke omdømme til det praktfulle oljefondet vårt, blitt en belastning for ansatte som i det daglige lever opp til alle retningslinjene og som sjef framsto han nå som et eksempel på hvordan en ikke skal handle.

Og så kunne han opplyse om at han i alle de over 20 årene han har vært i Oljefondet aldri har reist med noe annet enn rutefly. Men nå, etter så mange år, hadde han likevel syndet, og fristeren hadde vært Nicolai Tangen som skal overta jobben hans.

Yngve Slyngstad har styrket sin posisjon både internt og ekstern på å beklage. Det er et fåtall som falt av stolen av å høre at han hadde blitt med flyet hjem framfor å demonstrere sin prinsippfasthet ved å ta farvel med de andre som tok Tangen- flyet, mens han dro til New York for å reise med hjem med Norwegian.

Ledere som ikke beklager, står ikke høyt i kurs for tiden. Beklagelser som passer det emosjonelle klima som omgir en sak, faller som regel i god jord. Forutsetningen er at den som skal beklage, viser oppriktighet.

Det nyttet ikke for Trond Giske å benytte seg av «beklagingsinstituttet». «Metoo-klimaet» var preget av krav om konsekvens. Den som hadde makt, skulle ikke slippe unna med å beklage.

Gerd Liv Valla forsøkte seg på en beklagelse med forbehold. Dersom det hun hadde sagt og gjort var blitt oppfattet slik og slik, så beklaget hun. Det fungerte ikke i det emosjonelle klima denne saken fløt i.

Felles for Trond Giske og Gerd Liv Valla var at de hadde mye makt. Har en makt, er det kun beklagelser uten forbehold som fungerer.

Nicolai Tangen har ikke beklaget at han spandert reise og seminar på 150 av sine venner og bekjente, men har sagt seg lei for at noen av dem har kommet i en vanskelig situasjon i ettertid.

Sentralbanksjef Øystein Olsen har alt vært på banen med et forsvar for ansettelsen av Nicolai Tangen som ny sjef for Oljefondet og måten ansettelsen har skjedd på. Det var før han fikk en rekke spørsmål knyttet til ansettelsesprosessen fra representantskapet som skal føre tilsyn med Norge Bank.

Det er blitt stilt spørsmål med om hodejegeren, som har kjent Tangen fra tidligere, kan være inhabil, at flere av de Tangen har oppgitt som referanser deltok på seminaret i USA, om Norges Bank har gått grundig nok igjennom Tangens forretningsstruktur, herunder skatteparadiser, før ansettelse, om det er gitt garantier for at bankens etiske regelverk vil bli fulgt når det gjelder Tangens private virksomhet og om ansettelsesprosessen har vært i samsvar med norsk lov.

Vi må kunne forvente at Olsen står fram med et helhjertet forsvar både for valget av Tangen og måten ansettelsesprosessen er gjennomført på. Her nytter det ikke med noen beklagelse om at han i «ettertid ser at».

Det er delte meninger om Nicolai Tangen er den rette til å styre Oljefondet. Det betyr ikke all verdens. Det er styret i Norges Bank som har fått ansvaret for å ansette den de mener er best kvalifisert.

Olsen har nok sørget for å informere finansminister Jan Tore Sanner. Så regjeringen står bak ansettelsen.

Det vil helt sikkert være de som mener ansettelseskomiteen og hodejegeren ikke har gjort en god nok jobb. Da Sigve Brekke, og ikke Berit Svendsen, be ansatt som ny konsernsjef i Telenor, diktet VG opp en historie om at gutteklubben grei ikke ville ha kvinner, at Berit Svendsen ikke hadde vært skikkelig med i prosessen enda de kunne vise til kilder i departementet som mente hun hadde en bedre CV enn Brekke, og det var dessuten en feil i Brekkes CV.

Feilen i Brekkes CV ble brukt som bevis for at hodejegeren ikke holdt mål i sin jakt på menn. Det var hodejeger Fred O. Jacobsen i Egon Zehnder, en hodejeger fra bransjens øverste hylle, som ble betegnet som uprofesjonell og slepphendt.

Styret i Telenor trengte ikke bry seg. Ingen kunne frata dem retten til å ansette den de mente var det best.

Representantskapet i Norges Bank, som består både av fagfolk og politikere, kan komme til å bry seg. Det de kan få størst problemer med å svelge, er at Tangen aldri har stått på en søkerliste som er offentliggjort.

Dette bør ikke Olsen beklage. Han bør åpent og ærlig si at man ikke kan kjøre en ansettelsesprosess helt slik offentlighetsloven legger opp til når en vil rekruttere den beste fra finanssektoren. Det er slik verden er.

Olsen får ta kjeften, og ikke tro den blir mindre om han beklager.