Fra papirutgaven

Mange husker Petter Nyquist fra serien «Petter uteligger» som gikk på TV2. Nå har beretningene hans fra gata i Oslo blitt bok.

– Begynn å se folk – ikke unngå blikket deres

I førjulstiden opplever folk som lever på gata mye mer ­oppmerksomhet enn ellers i året, men så snart man bikker julaften er det tilbake til det normale, regi­strerer Petter Nyquist. Han tilbrakte 52 døgn som uteligger i Oslo da han laget TV-serien «Petter uteligger». I høst kom boken «En ­fortelling fra gata».

Publisert Sist oppdatert

1. Du er aktuell med boken «En fortelling fra gata», som baserer seg på opplevelser fra du var programleder for «Petter uteligger» som har gått flere sesonger på TV 2. Fortell litt om ideen og motivasjonen bak konseptet?

– Ideen om å lage «Petter uteligger» var noe jeg tenkte på i fire år før jeg fikk realisert det. Jeg hadde planer om å gjennomføre prosjektet uansett, og det var først en måned før jeg skulle sette i gang at det ble klart at det skulle bli tv av det. Boken dreier seg mest om tiden etter at jeg bodde på gata, og menneskene jeg fikk relasjoner til.

2. Både boken og serien setter uteligger- og rusmiljøet i Oslo på dagsorden. Hva vil du si er den viktigste lærdommen du tok med deg fra dine 52 dager på gata?

– Jeg har tatt med meg mye lærdom videre. En ting jeg ble veldig oppmerksom på, var alle de tingene vi tar for gitt i hverdagen. Ting som nærhet, trygghet, anerkjennelse og andre menneskelige behov. Noe annet jeg tenker mye på, er hvordan jeg selv har endret mitt syn og mine verdier i møte med mennesker i ulike situasjoner.

3. Hva tenker du om viktigheten av et slikt program?

– Jeg tenker at det er kjempeviktig. Det er ingen tvil om at vi trenger en holdningsendring. Vi må rett og slett bli flinkere til å se de vi har rundt oss. Vi må endre holdningene vi har overfor vanskeligstilte, og deres pårørende, hvis ikke er vi med på å opprettholde tabuer som er tunge å bære for de som er rammet. Mens jeg bodde på gata hørte jeg iblant folk som gikk forbi si ting som: «Du må ta deg sammen og få en jobb», helt uten å vite noe som helst om livet til den de sa det til.

4. Hvilke reaksjoner har du fått på programmet og boken i ettertid?

– Jeg har fått veldig mye positiv respons. Det viktigste jeg hører er når folk på gata sier at de merker en holdningsendring hos forbipasserende etter at serien gikk på TV. Det er dette jeg ønsket å oppnå.

5. Du tilbrakte altså 52 dager på gata med et kamera – hva vil du si var den største utfordringen for deg?

– Jeg kjente mye på følelsen av å være utrygg, og at jeg var redd på kveldene, selv om det ofte ikke var noe å være redd for. Det var til tider vanskelig å finne steder å sove på natten.

6. Har denne opplevelsen endret deg som menneske?

– Uten tvil. Mitt syn, mine holdninger og mine verdier har endret seg, og mange av fordommene mine falt i grus. Jeg fikk en smakebit på hva det vil si å være utenfor, samtidig som jeg ikke har den samme ballasten som mange av dem jeg møtte på gata har. Jeg fikk mange nye, verdifulle vennskap, og i tiden etterpå har jeg brukt mye mer av tiden min på å prøve å bistå. Alle inntektene fra boken går for eksempel til stiftelsen «Petter uteligger», som igjen bistår folk som lever på gata.

7. Hva var det som overrasket deg mest den tiden du tilbrakte på gata?

– Det som overrasket meg mest var all kjærligheten og all den godheten jeg møtte der ute. Basert på hva man hører og leser om hadde jeg nok svartmalt mye på forhånd. Jeg har fått masse nye, nære vennskap med mennesker jeg aldri hadde møtt hvis jeg ikke hadde tilbrakt tid på gata.

8. I boken skriver du at omsorg i løpet av desember blir en viktig symbolsak, og du skildrer hvordan du opplevde at folk behandlet deg mer vennlig når det nærmet seg jul. Hva tenker du skal til for å fordele denne omsorgen utover hele året?

– Det handler rett og slett om at vi må bry oss hele året. I førjulstiden opplever folk på gata mye mer oppmerksomhet enn ellers i året, men så snart man bikker julaften er det tilbake til det normale. Det er viktig å huske på at høytider, som jul, ofte er en tung tid for mange. Noen har ikke engang et hjem eller en familie å reise til.

9. Boken din inneholder mange sørgelige skildringer fra rusbelastede miljøer i Oslo. Har du noen tanker om ruspolitikk?

– Jeg tenker at det er opp til leseren hva de ønsker å ta med seg videre fra fortellingene i boken. Det kan være triste skjebner, men mest av alt handler boken om raushet, vennskap og åpenhet. Et eksempel er Morten, en jeg forteller om i boken. Han hadde en forferdelig oppvekst man ikke ville unne noen, og lever uten den tryggheten i hverdagen som du og jeg tar for gitt. Likevel åpnet han hjemmet sitt for meg, og det er dette jeg ønsker å formidle i boken – all varmen og godheten jeg møtte.

10. Hva opplever du som den største utfordringen for folk som har hverdagen sin på gata?

– Jeg tror det handler om de behovene vi var inne på tidligere. Det er mange enkle ting i vår hverdag som vi ikke tenker på før man ikke har tilgang på det lenger. Det kan være så enkelt som å få nærhet, eller å ha mulighet til å snakke med noen. Folk må bli sett på en annen måte enn i dag. Det gjelder ikke bare folk på gata, det gjelder alle som er utenfor. Begynn å se folk – ikke unngå blikket deres. Det koster så lite – faktisk er det helt gratis.

Powered by Labrador CMS