Nå forteller han sin historie

Hvem er den brennende mannen på bildet, og hva skjedde etterpå? Verdenspressen har jaktet på mannen, som har takket nei til alle intervjuer. Unntatt ett. Linnea Fehrm traff ham i Caracas.

Venezuela, den tredje mai 2017. En mann brenner i det sentrale Caracas. I regnet av tåregass og gummikuler løfter noen pressefotografer kameraene sine og fanger motivet som viser mannens håpløse flukt. Et stykke unna ligger det en militærmotorsykkel. Rundt omkring kan man se en gruppe maskerte demonstranter og en rykende brannbombe. I bakgrunnen drønner slagordene fra et tusentalls demonstranter.

Fotografen Ronaldo Schemidt forteller senere at motorsykkelen hadde blitt tatt som et trofé av de maskerte ungdommene etter en konfrontasjon med de militære. En av dem sparket på motorsykkelens bensintank, som eksploderte. Det var da flammer og bensin omsluttet den løpende mannens kropp.

Ronaldo Schemidt vant i 2018 verdens mest prestisjefulle utmerkelse for pressefotografer, World Press Photo, for sitt fotografi av hendelsen. Mannen som står i flammer kommer mer enn noen annen til å symbolisere de regjeringskritiske protestene som fant sted i Venezuela mellom mars og juli i fjor. Opposisjonelle medier bruker bildene som eksempler på «Venezuelas frihetskamp». President Nicolás Maduro sier at de brukes for å «rettferdigjøre og så hat» mot regjeringen.

En knapp uke senere, da flammene rundt mannen hadde blitt byttet ut med bandasjer, publiserte han en video fra sykehussengen. Han takker dem som demonstrerer i hans navn.

– Men mitt navn er ikke viktig. Gå ut på gatene for Venezuela. Jeg håper at diktaturet faller snart, sier han med matt stemme og hovent ansikt.

Han heter Víctor Salazar og er fra staten Bolívar i østlige Venezuela. Han sier at han har fem søsken og skilte foreldre. Han forteller om elven Orinoc, som renner gjennom Bolívar fra oljebeltet med samme navn, og gullet under jorden som forsørger store deler av innbyggerne på hjemstedet hans.

På den tiden da ulykken skjedde, var han 24 år og studerte kjemi. Siden videoen ble publisert har han unngått all kontakt med media. Det eneste unntaket gjør han mens vi går mot plassen hvor uhellet med brannen skjedde.

Det var gått flere måneder siden røyken bredte seg i gaten Francisco i sentrum av Caracas. En uvanlig ro preger gatene og slagordene henger fortsatt på plakater som er delvis revet ned. Ned med Maduro. Nei til diktaturet. Víctor Salazars arrdannelser, som dekker 72 prosent av kroppen hans, beskytter han fra solen ved hjelp av heldekkende jakke og caps.

– Hvordan føles det å være tilbake på ulykkesstedet?

– Bra.

– Kommer minnene fra ulykken tilbake?

– Nei.

Svarene er avvisende. Víctor Salazar er ikke glad i å snakke om brannulykken, og er lei av å bli brukt som det politiske symbolet som han aldri har ba om å bli.

– I flere år engasjerte jeg meg for opposisjonen i forkant av valgene. Demonstrerte, delte ut flygeblader. Men jeg ønsket aldri å bli en politisk skikkelse, forstår du?

Det var mange som håpet på den sosialistiske drømmen til den forrige presidenten, Hugo Chávez, da han tok makten i 1999. I starten ble få skuffet. Ved hjelp av de høye oljeprisene på midten av 2000-tallet, lyktes Hugo Chávez med å redusere fattigdommen med en femdel og å jevne ut de dype lønnsforskjellene. Store deler av den delen av Venezuelas befolkning som stod utenfor arbeidslivet fikk utdanning.

Kritikere forklarer ofte den økonomiske krisen med mange år med statlig overforbruk og vanskjøtsel av det statlige oljeselskapet PDVSA. Venezuelas regjering hevder at krisen skyldes internasjonale sanksjoner og spekulative forretningsmenn fra opposisjonen. Sikkert er det at dødsstøtet for Venezuelas økonomi kom da oljeprisene stupte rett etter at Hugo Chávez døde i 2013.

– Jeg vil ha likhet, så jeg har nok en sosialistisk måte å tenke på. Men det er ingen likhet i Venezuela. Vi har en hundre prosent kapitalistisk regjering, for politikerne lever på bekostning av oss andre og bryr seg ikke om hvordan vi har det, sier Víctor Salazar.

Han begynte å håpe på politikken etter at Henrique Capriles, guvernør for den velstående staten Miranda, ble lansert som opposisjonell presidentkandidat foran valget i 2013. Henrique Capriles tapte knapt mot Chávez sin etterfølger, Nicolás Maduro, og var en sterk utfordrer foran presidentvalget i 2018.

Víctor Salazar forteller at han også deltok aktivt i studentprotestene i 2014, som utviklet seg til å bli de største regjeringskritiske demonstrasjonene i Venezuela på flere tiår.

– Jeg ble berøvet min frihet i 48 timer. Fordi jeg deltok. Det kreves ikke noe mer for å bli fengslet i Venezuela, sier han kort.

– Anmeldte du hendelsen?

– Nei, jeg var redd for at de militære ville drepe meg dersom jeg anmeldte dem.

Drømmen om en opposisjonell maktovertakelse tok slutt da Venezuelas regjering i april i fjor bannlyste Henrique Capriles fra politikken for femten år. Grunnen var at han hadde brutt avtalte regler og misbrukt donasjoner. Opposisjonen kalte utestengingen en strategi for å få bort hovedkandidatene deres og oppmuntret sine tilhengere til å protestere. Víctor Salazar var en av dem som lyttet.

Han og en gruppe likesinnede tok bussen for å slutte seg til Caracas mest radikale demonstranter, som ble kritisert for å kaste stein, vandalisere militærkjøretøyer og blokkere veier. Vennene i bussen var unge, sinte og frustrerte. De var lei av arbeidsledigheten, utdanningssystemet som ikke fungerte og alle de tomme butikkhyllene. De hadde blitt inspirert av orangerevolusjonen i Ukraina og hadde bestemt seg for å «få bort regjeringen», som Víctor Salazar uttrykker det.

– Min familie visste ingenting. Jeg hadde ikke fortalt dem at jeg dro til Caracas, sier han.

Víctor Salazars storesøster, Carmen Salazar, forteller at hun ikke trodde sine egne ører da hun ble oppringt fra et akuttmottak i Caracas.

– Stemmen i telefonen sa at min bror lå med 70 prosents brannskader. Jeg gikk på internett, og det første jeg så var bilder av en ung gutt i flammer. Jeg forsto ikke at det var Víctor. Senere kjente jeg han igjen på et bilde der han lå på en båre, sier hun.

Det er ettermiddag og Carmen Salazar sitter på en stol ved siden av Víctor i en av Caracas undertøysbutikker. På hyllene står deler av utstillingsdukker som er påkledd strømpebukser og parykker. Víctor har akkurat vært på en laserklinikk noen t-banestasjoner lenger bort. Før den ti timer lange bussreiser hjem til Bolívar skal han kjøpe kompresjonsklær, en type kroppsstrømper som brukes for å gjøre arrvev flatere, lysere og mykere.

Carmen, som er sykepleier, har fulgt broren sin på alle reisene til laserbehandlingene i Caracas. Hun har sittet ved siden hans i de seks månedene han har vært innlagt.

– Mens Víctor lå på sykehus kunne ingen besøke han, utenom oss familiemedlemmer. Han var veldig isolert, så han forsto ikke hva slags oppmerksomhet han fikk på grunn av bildet, forteller hun.

Når mediehus fra London til New York ringer for å få prate med den ukjente mannen som er avbildet på årets World Press Photo pleier hun å svare: «Víctor gir ikke intervjuer, men dere kan få snakke med meg». Carmen Salazar sier at familien har fått mye hjelp takket være oppmerksomheten rundt bildet. Den venezuelanske diasporaen (venezuelaenere i utlandet, red.anm) har sendt medisiner og diettmat fra alle deler av verden. Víctor Salazar har fått sine 37 operasjoner og utallige laserbehandlinger uten å betale for det.

Víctor Salazar lar ikke noen se mer av brannskadene enn halve underarmen hans. Han sier at armene hans ser «forferdelige» ut, og at en av armene ikke kan beveges bakover på grunn av de alvorlige arrdannelsene. Selv om han ikke liker medias interesse, innser han at familien ikke ville hatt råd til behandlingene uten den. På spørsmålet om han hvordan han ser på det å ha blitt et symbol for Venezuelas folkeopprør, svarer han høflig:

– Jeg er takknemlig for støtten det har generert. Ikke bare til meg, men til alle som var der og demonstrerte. Jeg vet at mitt tilfelle ble kjent verden over og at bildet førte til mer støtte til Venezuela.

Samtidig vet han at oppmerksomhetens pris i ytterste konsekvens er hans egen sikkerhet. Dagene etter ulykken arrangerte regjeringen en pressekonferanse der innenriksminister Néstor Reverol beskrev Víctor Salazar som en del av en terrorgruppe. Víctor Salazar sier at han har lest en nyhetsartikkel om at han tilhører en væpnet organisasjon som trenes og betales av opposisjonen. Han sier at han ikke lenger kjenner seg trygg i byen.

– Verken her i Caracas eller der hjemme. Etter at jeg kom ut fra sykehuset har jeg holdt en lav profil. Mange tror at jeg fortsatt er innlagt, det er bare mine nærmeste som vet hvor jeg bor.

I mai 2018 ble Venezuelas regjering anklaget for brudd på menneskerettighetene av en uavhengig ekspertgruppe fra den amerikanske samarbeidsorganisasjonen OAS. De pekte blant annet på tortur og utenomrettslige henrettelser av tidligere demonstranter, fremfor alt unge menn.

Advokaten Alfredo Romero, fra den venezuelanske menneskerettighetsorganisasjonen Foro Penal, forteller at 80 prosent av Venezuelas politiske fanger er opposisjonelle som har blitt fengslet som fen ølge av demonstrasjoner.

Fra den tiden da Víctor Salazar gikk av bussen i et Caracas som var røyklagt av tåregass, og håpet på å bli del av en opposisjonell revolusjon, er det nå bare arr igjen. For hver dag forverres den økonomiske krisen som har styrket sitt grep om landet siden 2013. En måneds minstelønn holder ikke til mer enn til en pakke egg. Ifølge en lokal universitetsstudie gikk Venezuelas befolkning ned elleve kilo i gjennomsnitt i fjor.

Víctor Salazars ansikt er ofte uttrykksløst.

– Jeg vil ikke at opposisjonen skal hjelpe meg med brannskadene mine. Jeg vil ikke at de skal bruke mitt tilfelle, fordi jeg er skuffet over dem. De utnyttet oss unge. De oppfordret oss til å gå ut i gatene, og det gjorde vi, sier han.

En måned etter Víctor Salazars ulykke utlyste president Maduro valg til en ny grunnlovsforsamling som skulle ha i oppgave å endre landets grunnlov. Opposisjonen anklaget ham for å ville innskrenke det opposisjonsdominerte parlamentet. De fortsatte å demonstrere, men det hjalp ikke.

Grunnlovsforsamlingens medlemmer ble stemt frem i juli. Gatene ble stille og Venezuelas opposisjonskoalisjon ble enda mer splittet. Etter de regionale valgene i oktober 2017 lovte fire opposisjonelle guvernører troskap til grunnlovsforsamlingen, og fikk voldsom kritikk fra sine politiske kampfeller. Samtidig ble Henrique Capriles, Víctor Salazars politiske forbilde, erstattet av en politiker fra regjeringspartiet som guvernør for staten Miranda.

– Om vi kommer til å gå ut og demonstrere igjen? Nei, nei. Folk har gått lei. Og demonstrasjonene hadde sitt utspring i Miranda, som nå blir styrt av en politiker fra sosialistpartiet, ler han tørt og fortsetter.

– Akkurat nå prøver jeg å finne en løsning så jeg kan flytte til utlandet. På grunn av den økonomiske situasjonen, og for min personlige sikkerhets skyld. Det koster, men i Venezuela finnes det ikke noe alternativ lenger.

På samme måte som andre venezuelanere uten pass, venter han på en usikker hjelp fra Venezuelas passmyndighet, som holder på å kollapse. Ifølge FN-organet UNHCR, FNs høykommissær for flyktninger, har rundt 800.000 venezuelanere flyttet ut av landet i 2018. Det gjør migrasjonen til den største i Latin-Amerikas moderne historie. Den kan sammenlignes med flyktningkrisen på Middelhavet for to år siden.

– Jeg vil søke asyl og etterpå begynne på nye studier, kanskje geografi eller historie. Gjerne i Chile. Der snakker de spansk og har god økonomi. Jeg har venner som har flyttet dit, og de har et godt liv.

På en måte fortsetter Víctor Salazar å være et symbol på dagens Venezuela. Et land der høyt utdannede overlever på pengeoverføringer fra den venezuelanske diasporaen og massedemonstrasjoner har blitt byttet ut med en masseflukt fra landet. På veien bort fra ulykkesstedet kan man se en fersk graffiti. «Vi ga dere våre liv. Ikke glem oss.»

Oversettelse til norsk: Anne Marit Jordahl