Den store vekkelsen

Musikk trenger gjennom kalde murvegger. For et utrent øre kan tonene minne om en narcocorrido, ballader som ble kjent gjennom tv-serien «Breaking Bad» og som har blitt soundtracket til narkokrigen i Mexico. Her i nabolandet Guatemala er narkotikakartellene vel så mektige, men i kveld synges det ikke om penger og våpen. Det synges om blod, ja, om det blodet som rant fra hodet og hendene til kveldens hovedperson – Jesus.

Naboer strømmer til huset – et av de større i dalen – og inn i rommet som for anledningen er omgjort til kirke. De oppmøtte er hovedsakelig fra den lille fjellandsbyen som ligger vest i Guatemala. Chivaretto er kanskje mest kjent for sin årlige bokseturnering, som ble initiert som en straffemetode for kriminelle. Hver langfredag i påsken tiltrekker konkurransen seg utøvere og tilskuere fra hele distriktet, men påskeuken er først og fremst en religiøs høytid, og innbyggerne i landsbyen oppsøker også gudstjeneste i kirken og ser prosesjonene. De må reise langt, inn til byene, for å gå i de katolske kirkene. Men er de heldige, som i kveld, får de besøk av omreisende pastorer fra pinsebevegelsen. De oppsøker lokalsamfunn og arrangerer gudstjenester der folk bor.

Det er to ulike verdener. Det stille, høytidelige katolske kirkerommet har som formål å blende menigheten med Guds prakt. Det skal minne om at menneskene er små og må være ydmyke i møte med Hans storhet. I det lille forsamlingshuset i landsbyen er stemningen en ganske annen. Det er ikke særlig praktfullt, men her hviskes det til gjengjeld ikke. Ånden har tatt bolig i enkelte kropper. Luften er fylt av rop, stønn, hikst og hyl. Noen taler i tunger. Noen gråter. Noen ler.

– Her ligger noe av pinsebevegelsens styrke, sier religionsviter Gina Lende.

– Pinsepastorer drar ut til folk. De gjør seg tilgjengelige. De ER folket. Hvem som helst kan våkne opp og føle seg kallet til å spre Guds ord. «Hver mann sitt kall».

Enhver kan altså «se lyset» og starte sin egen menighet. Det finnes ingen regler for hvem som kan kalle seg pinsepastor. Det kreves ingen utdanning, og det er ikke noe byråkrati som stikker kjepper i hjulene for en som vil bli pastor. Om han klarer å skape en menighet, beror på hans evner til å tiltrekke seg folk og hvor karismatisk han er.

Gina Lende tror dette er noe av grunnen til at pinsebevegelsen har vokst seg så utrolig stor. Hun har skrevet doktorgradsavhandlingen sin om pinsekirker og pinsebevegelsen i Guatemala og Nigeria. Det var den massive fremveksten av pinsemenigheter i disse landene som vekket postdoktor Lendes nysgjerrighet.

For mens den etablerte kristendommen, den evangelisk-lutherske og den klassiske katolisismen, er på retrett, vokser karismatiske bevegelser i rekordfart. Mens kirker i Vest-Europa legges ned eller selges, er pinsebevegelsen i enorm vekst i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Pinsebevegelsen er nå en av de største grenene av den globale kristendommen.

Det er vanskelig å tallfeste akkurat hvor mange som kaller seg pinsevenner. Man regner med at det er opp mot 280 millioner tilhengere. Siden syttitallet har bevegelsen vokst voldsomt, og er i dag definitivt en av, og kanskje den raskest voksende religionen i verden.

Rundt 40 prosent av alle Guatemalas 13 millioner innbyggere er pinsevenner. På sekstitallet var andelen nede i tre prosent. Det er en utvikling uten sidestykke. Det finnes ulike teorier om hvordan det ble slik. Endel tror at det store jordskjelvet som rammet landet i 1976, har hatt betydning. Mange utenlandske kirker engasjerte seg i gjenreisingen, og etablerte da lokale menigheter i landet.

Lende mener at en av pinsebevegelsens suksessfaktorer er evnen til å tilpasse seg i land som mangler stabilitet. Svake stater og samfunn som er preget av korrupsjon gir rom for nye fleksible aktører. Pinsebevegelsen er en slik aktør. Den er fragmentert og desentralisert. Det finnes ingen tunge strukturer. Ingen sentralisert orientering mot Mekka eller Roma. Bevegelsen har evnen til å omorganisere seg i mye større grad enn de store, etablerte kirkene.

Det er ikke krav om noen formell utdanning for å bli pinsepastor. Man trenger ingen spesielle tillatelser, klær eller sakramenter, for å danne en kirke. Man trenger ikke noe kirkebygg, bare en garasje. Slik kan det begynne i det små, og det ingen grense for hvor stor menigheten kan bli. En pastor i en stor nigeriansk menighet som Lende intervjuet i forbindelse med doktorgraden, startet å spre evangeliet under en bro.

– Det sier litt om hvordan det er mulig at denne bevegelsen har vokst seg så stor. Pinsebevegelsen er utrolig fleksibel og pragmatisk, sier Lende.

Et eksempel på pinsebevegelsens pragmatiske holdning, er hvordan den forholder seg til folketro. De etablerte kirkene har, ifølge Lende, alltid slitt med overtro og har ikke klart å forholde seg til fenomenet. I Guatemala ble indiansk folketro og ritualer forbudt da den katolske kirken fikk fotfeste i landet.

De karismatiske delene av pinsebevegelsen, derimot, sier: «Alt finnes». De godtar den mystiske verdenen. Demonutdrivelse, håndspåleggelse og mirakler er ikke uvanlige skuer i karismatiske pinsekirker. Slik blir det lettere å bygge bro mellom folketroen og kirken.

Pinsebevegelsens uformelle strukturer forplanter seg helt ned til grasrota. Pinsepastorer har ofte en flørtende tone. Talene kan være gjennomsyret av humor. De bruker musikk og sang, og spiller på hele følelsesregisteret. Det har stor folkelig appell.

Mennene på første rad presser øynene hardt igjen. De bøyer hodene. Folder hendene. Mumler bønner. Noen klapper takten. Musikerne har rigget seg til med sine keyboard og congas – smale, høye bongotrommer. Blåserrekken består av to trompeter og en saksofon. Bakerste mann opererer en metallrasper – güira. De er «Amantes de Cristo», Kristus-elskere, et omreisende band som følger pastoren ut til de lokale menighetene.

Kvinnen som står foran bandet med mikrofonen, synger ikke – hun kvekker. «Bendición! Bendición! Bendición!» Velsignelse! Hun er tradisjonelt kledt i en huipil, en mayaindiansk drakt, med vakre, broderte, mørke- og lyseblå blomster. Håret er flettet stramt.

En kvinne i rødstrikket cardigan på andre rad vifter med armene foran seg. Tempoet i musikken blir gradvis roligere, og når den stopper med et pladask, fortsetter den i kroppen hennes. Hun hopper på stedet.

Kvinnen med mikrofonen er heller ikke ferdig. «Mas! Mas padre!» Mer! Mer, far!, repeterer hun, før hun går over i en blanding av tungetale og mayaindiansk – k´iche. «Rrrmamammamam.» Lydene forplanter seg i kroppen hennes og ut i armen. Hånden rister. Hun kjenner ånden. «Espirito santo!» «Aleluya!» Fra menigheten kan det høres klagende lyder. Noen tørker tårer.

Utenfor leker barna på gårdsplassen. Noen av kvinnene varmer tamales, maisdeig som er dampet i maisblader, til kveldsmaten. Babyene henger i vevde sjal på mødrenes rygger. Ansiktene er trøtte. Det begynner å bli sent.

Inne begynner pastoren sin preken. «Gud er her». Han ber alle finne frem biblene sin og bla opp i femte kapittel av Paulus´ andre brev til Korinterne, vers 17.

«Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!»

Slik må vi også se på livet, formaner pastoren. Den som bare ser tilbake på det gamle, får et dårlig liv. Den middelaldrende mannen drukner i sin for store dressjakke, men den gjør ham ikke mindre. Med en hånd på Bibelen og en hånd i været smiler han til forsamlingen og fortsetter å lese fra det første korinterbrevet:

«Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud?»

– Hva er vi? spør pastoren retorisk.

– Vi er Guds spesielle skatter og tempel for Den hellige ånd.

Pinsekirken forholder seg ikke til en fastsatt liturgi, men gudstjenestene er ofte gjenkjennelige fra kirke til kirke. En pinsegudstjeneste skal være mer spontan og mindre formell i formen enn en katolsk. Allikevel finner man gjerne de samme elementene. Lovsang, praktiske opplysninger, tale, bønn og forbønn.

Tidligere utgjorde pinsevennene en minoritet. De ble regnet for å være fanatikere, outsidere i opposisjon til storsamfunnet. Den gangen var bevegelsen populær blant fattigfolk, men på seksti- og syttitallet sluttet flere fra middelklassen seg til. I dag finner man pinsevenner også i maktelitene. De er høytstående politikere, dommere, mediefolk. De er overalt, og de er i aller høyeste grad inne i varmen.

Religionsforsker Gina Lende ville se på de politiske konsekvensene av at bevegelsen har vokst så enormt. Hva skjer når pinsebevegelsen er blitt så stor at den blir en maktfaktor?

En guatemalansk pastor som Lende intervjuet spurte: «Hva gjør vi nå som vi har blitt så mange? Skal vi la hedningene styre?» Neimen om de ville. Flere sentrale maktpersoner i Guatemala er pinsevenner, blant dem den nylig avdøde folkemordtiltalte generalen og den tidligere presidentkandidaten Efraín Ríos Montt.

I det andre landet Lende har studert, Nigeria, er pinsevennene representert helt i toppen. Siden rundt halvparten av befolkningen er kristne og den andre halvparten er muslimer, er presidentembetene fordelt mellom de to gruppene. For øyeblikket er presidenten muslim – Muhammadu Buhari. Hans visepresident er pinsevennen Yemi Osinbajo. Sistnevnte har fungert som landets president i flere perioder de siste årene, fordi Buhari har vært ute av stand til å lede landet på grunn av sykdom.

Av Nigerias rundt nitti millioner kristne, regner man med at en tredel er pinsevenner. Innenfor pinsebevegelsen er Nigeria en stormakt. Landet er en av de største eksportørene av pinseevangeliet. De nigerianske migrantmenighetene finnes over hele verden. Bare i Norge har en av Nigerias største pinsekirker, «Redeemed Christian Church of God», syv menigheter; i Kristiansand, Oslo, Haugesund, Drammen, Bergen og Stavanger.

Det er grå morgen i den sørafrikanske metropolen Cape Town. Den vakre byen som omkranser fjellformasjonen Table Mountain er et yndet turistmål. Den dramatiske naturen og de flotte strendene som innbyr til surfing og haiskue-turer, danner en behagelig scene til byens ellers uhyggelige historie med rasesegregering, som fortsatt gjør seg gjeldende. Den dag i dag bor det flest hvite og bemidlede på solsiden av Table Mountain, i skjermede strøk der folk med en annen hudfarge stort sett er besøkende eller vaskehjelper. Store deler av byens fargede, svarte og innvandrere bor i et område på den andre, mer skyggefulle siden av fjellene. Her strekker store uformelle bosettinger, townshipene, seg utover flatmarkene.

Et av de områdene der turistene får beskjed om å ikke gå på kveldstid – kanskje ikke i det hele tatt – er Woodstock. Fra en av bygningene i bydelenes hovedgate kan det, på den ellers så trøtte formiddagen, høres jubelrop og musikk.

«Every day is a good day. Haleluljah!» jomer det fra høytalere. De blekgule murveggene varmes opp av et gulldraperi og det røde teppet på scenen. En forsamling på rundt førti har samlet seg i den nigerianske menigheten «House of Glory Ministries». Kvinnene er festkledte, mange av dem i kjoler med karakteristisk nigeriansk print. Barna er forsøksvis kledt opp i pentøy, selv om det allerede sitter litt skjevt.

En kvinne som er på besøk fra en søstermenighet i New York, går opp på scenen. Hun ser ut som en brud på sin egen bryllupsdag. Den hvite bløtkakekjolen gjør henne større enn hun er. I dag er kvinnene i sentrum, sier hun.

– Jeg kan ikke skjønne at noen mener det er bedre å være mann. Jeg nyter å være kvinne, sier hun.

Forsamlingen nikker og roper bekreftende; «Amen!»

– Mange misforstår tekstene i Bibelen. De tror at Paul sier at kvinner skal være stille i kirken. Men hvis det stemmer, hvorfor har vi da kvinner i koret? Jeg takker Gud for at vi kvinner har en stemme.

Hun unnskylder sin egen sangstemme, før hun setter i gang med en original tolkning av «We Have Overcome».

En av de grønnkledde kordamene tar mikrofonen. Hun forteller at hun er alene i Cape Town. Hun har ikke familie her og hun takker Gud for House of Glory Ministries. De har tatt henne inn, sier hun, og takker alle som hjalp henne da hun hadde det tøft.

Pinsebevegelsene vokser på steder med stor grad av urbanisering, i land der fattigdom tvinger folk til å bevege seg til byene for å finne arbeid. Mange er alene der de kommer, uten venner og familie. Pinsemenighetene gjør seg relevante for migrantene ved å tilby nettverk. Kirkene har ofte en praktisk orientering. De kan hjelpe medlemmer med entreprenørskap, med å finne jobb og et sted å bo.

Bløtkaken fra New York fortsetter sin flammende tale til menigheten:

– Ordet «synge» er et gresk ord. Det betyr å sette fri. To deliver! To rescue!

Det stemmer ikke helt. Ordet sing stammer fra det gammelengelske «singan», som igjen er knyttet til tyske «singen» og nederlanske «zingen». Men det høres jo fint ut, og forsamlingen ser ut til å akseptere taleren, og det ser da også ut som at sangen setter dem fri – fri til å le, fri til å danse, til å la tårene renne, til å rope. Sangen og musikken er i førersetet her. Talene og bønnene utgjør kanskje så lite som en tredel av dagens gudstjeneste.

– Jeg vil bare synge og bli begeistret, sier en kvinne til jubelrop fra salen.

«Shout Hallelujah to the Lord», synger koret, mens de danser seg ned fra podiet. Forsangeren går taktfast med høye knær og spark, mens hun tilter kroppen bakover i små kast. Hun minner om en høne. Det danner seg en hale etter henne, og nå danser både koret og resten av damene i menigheten i ring. En dame med stive krøller trer inn i midten og med en arm i været snurrer hun rundt sin egen akse. Rundt og rundt.

«Forget your bible, don´t pray every day, and you shrink, shrink, shrink», synger barnekoret. Kroppene kryper sammen, ned på gulvet. En jente på rundt fire blir stående midt i mengden av liggende kropper, måpende. «Read your bible, pray everyday». De reiser seg opp igjen; vokser. «And you grow, grow, grow», synger de med den sørafrikanske rullende r´en.

Barnekor, dans, teater, rap, vakre sangstemmer og mindre vakre. Her er det plass til alle uttrykksformer. To hvite, punka damer – kanskje et par – som ser ut som de kommer rett fra fest, har tatt turen innom denne formiddagen, og skiller seg markant fra den utelukkende svarte menigheten. De synger og ber om kapp med sine menighetsfeller, som ikke lar seg merke med det odde paret.

Til tross for sin åpenhet og pragmatiske innstilling, dukker det også opp formaninger i løpet av pinsegudstjenesten.

– Girls, we keep the lock, till we get the rock, right?, sier bløtkakekjolen.

Ingen seksuell omgang før ekteskapet, er budskapet. Pinsebevegelsens har et konservativt syn på ekteskapet og familien, og ser på kjernefamilien som grunnsteinen i samfunnet. Bevegelsen mener homofili er synd. Den nest største pinsemenigheten i USA, «Assemblies of God», er klare i sitt syn på saken. I et skriv fra 2010 slår ledelsen fast at homofili «er umoralsk og vil bli fordømt av Gud». Religionsforsker Gina Lende forteller at verdisynet kan være strengt på papiret, og ikke så strengt i praksis. En Pew Research-undersøkelse fra 2014 viste at en av fire medlemmer av menigheten mener at homofili bør aksepteres.

– Det skulle ikke forundre meg om amerikanske pinsevenner er mer liberale på dette punktet. I Afrika og Latin Amerika er det nok et annet bilde, sier Lende.

Pinsevennenes nemesis nummer én er verken homofile, muslimer eller vantro, men katolikkene. Hovedkonkurrentene. Her har det lenge vært en isfront. På begge sider.

Pinsevennene går regelmessig til frontalangrep på den katolske kirken. De kaller den en død kirke. Katolikkene er for opptatt av det formelle, av politikk og struktur. De glemmer Jesus. De kjenner ikke på ånden.

Pinsebevegelsen har tradisjonelt vært uglesett i katolske miljøer. En av grunnen er at de stjeler medlemmer. Pinsevennene rekrutterer først og fremst andre kristne, ikke ateister eller muslimer. De blir «born-again christians». Kristne som blir født på nytt.

De karismatiske elementene av pinsebevegelsen er heller ikke populære blant katolikkene. Tungetale og pastorer som starter menigheter i garasjer er ikke særlig forenelig med den katolske kirkens tradisjonelle verdier og hierarkiske struktur. Men i senere tid har det vokst frem karismatiske bevegelser også innen katolisismen. Katolske kirker som kan minne om pinsekirker, med tungetale og håndspåleggelse, og de samme uformelle strukturene.

Religionsviter Gina Lende forteller at det ikke alltid er like lett å se forskjell. Hvis man går inn i en liten bydelskirke som ikke har tårn, men som er mer som forsamlingshus, er de karismatiske pinsekirkene og de katolske kirkene ganske like. Men noen kjennetegn er det.

– Ser du jomfru Maria i et hjørne, for eksempel, kan du regne med at du er i en katolsk kirke, forteller Lende.

Pinsebevegelsen har vokst seg stor, så stor at den ikke lenger kan ignoreres. Ettersom bevegelsen har vokst seg større, har den også blitt mer involvert i politikk og i større grad fått en struktur. I noen av de større pinsekirkene må prestene nå ta utdanning. Skal du bli pastor i den nigerianske Redeemed Christian Church of God for eksempel, må du ha den spesifikke utdanningen som institusjonen tilbyr. Det er et langt skritt i retning vekk fra tanken om «hver mann sitt kall».

Det skjer altså en gradvis tilnærming mellom den katolske kirken og pinsebevegelsen. De begynner å ligne på hverandre. Det dukker opp pinselignende bevegelser i den katolske kirken, og pinsevennene i ferd med å bli stuerene.

Bevegelsen som tidligere var forbeholdt «fanatikerne», er i ferd med å bli mainstream.