En kultur for æresdrap

Den døde kvinnen uten ansikt dukket opp i Facebook-feeden min. Hun var ung, og lå med nakne føtter i et steinmassiv.

«En kvinne ble drept, og kastet ut fra fjellet i Koya. Hun er 20 år gammel. Vi vet ikke mer ennå», svarte hun som hadde lagt det ut, da jeg spurte.

En forvrengt overkropp. En rosa sandal lå like ved. Koya ligger ikke langt fra innsjøen Dukan, midt i den forsøksvis uavhengige regionen Nord-Irak. Der drepes hundrevis av jenter årlig.

Mange kvinner lever her i frykt, men klarer seg. Jenta på fjellet var en påminnelse om at det ikke gjelder alle. Grensen til Tyrkia går i vannet under bruene ved grenseovergangen Ibrahim Khalil. Prisen var 19 dollar i drosje fra Erbil, den største byen i regionen, til grensen. En akseptabel pris for en reisende. En umulighet for kvinner som vil bort.

Noen tror fortsatt æresdrap handler om en barbarisk skikk i islam. Men skam, ære og blodhevn preget også vikingenes samfunnsmoral. I latinske kulturer ble kvinnen lenge sett som mannens eiendom. Italia kriminaliserte æresdrap formelt så sent som i 1981.

Da norske medier for noen år siden satte søkelys på partnerdrap i Norge, som tidligere ble kalt familietragedier, ble tap av mannens ære trukket frem som utløsende årsak.

I tradisjonelle samfunn har familien, klanen eller stammen ansvaret for å inngå ekteskapet, og individets handlingsrom er svært innskrenket. Noen patriarkalske samfunn bruker vold som middel for å sikre familiens ære, mer enn et middel for å kontrollere seksualitet. Det handler om å sette premisser for reproduktiv makt, gjennom å sikre familiens gode rykte og kvinnens fremtidige fruktbarhet som mor og kone.

Lange, grønne sletter og bratte fjell preger landskapet, når 36 år gamle Aram Tofiq Hamasaiid kjører den grå suv-en ut av provinshovedstaden Suleimaniya i den autonome regionen Kurdistan i Irak, også kalt Nord-Irak. Først følger han motorveien mot hovedstaden Erbil, før han snart dreier i sørvestlig retning mot Kirkuk. Etter lang tids tørke varsler en grågul himmel at uvær er i vente.

– Vi stuer kvinnene bort i stedet for å endre samfunnet. Vi må gjøre noe med strukturene, sier Aram.

Selv med skriftlig tillatelse avviser væpnede vakter ved krisesentre besøk. Bak piggtråd stirrer kvinner og barn ut gjennom store glassfasader.

– Krisesentrene er som fengsler. Samfunnet klarer ikke å endre seg. Derfor blir kvinnene der i årevis. Politiet tror gjerne ikke på dem, og i alle fall ikke på de nye lovene mot vold. De får ingen utdanning, og må stort sett klare seg selv, mener Aram.

Han er programansvarlig for Peoples Development Organization i Suleimaniya. Kona hans var i jobb, de hadde et lite barn, og delte på småbarnstiden som best de kunne. Han studerte sosiologi i Bristol, England, og kom tilbake for noen år siden.

– Kvinnesynet mitt endret seg mye da jeg studerte i England, sier Aram.

Nord-Irak har de siste 30 årene blitt styrt av Kurdistans Demokratiske Parti, med Barzani-familien fra Erbil, og i øst har Talebani-slekten styrt Kurdistans Patriotiske Union ut fra Suleimaniya. De to store partiene har soldater som kalles peshmerga. Der har en rekke kvinner satt spor.

Ute på landeveien forteller sosiologen Aram at heller ikke de væpnete soldatkvinnene er uten frykt.

– Vi møter peshmergas hele tiden. En av kvinnene vi nettopp møtte, tok kontakt med meg for ikke lenge siden. De vet at vi jobber med kvinner. «Mannen min misbruker meg, og slår barna. Kan du hjelpe meg?», spurte hun. «Men du har gevær og har vel makt til ikke å finne deg i slikt», svarte jeg. «Jeg har ingen sjanse mot han og familien hans. Kan du få meg ut av landet?», spurte hun.

Etter halvannen time kjører han bilen inn i søppelgatene og lange husrekker i Chamchamal. For noen år siden var dette en småby i et rolig område en halv time fra Kirkuk i sør, og Suleimaniya i øst. Men etter år med konflikter rundt Kirkuk, kamper mot IS og flyktningestrømmer, er folketallet femdoblet, og lovløsheten tiltakende.

Vinden har økt. Aram parkerer i gaten utenfor et bygg med skiltet «Ashti Women Social Center of Social Support and Women Empowerment in Chamchamal».

På innsiden av porten stilles klokken omtrent tilbake til 1890. Da skrev Henrik Ibsen om Hedda Gabler. Hedda fikk vennen Ejlert til å skyte seg med pistolen hennes. Han var full av skam, og så ikke annet valg enn å ta livet sitt for å renvaske æren.

En jernport mellom murveggene skiller den støvete veien fra et lite portrom. To små barn leker. Skoene settes på utsiden. Inne venter to søstre kledd i henholdsvis brun og rød kjole.

En parafinovn varmer ørlite med sine stråler i det dunkle innelyset. «Medya» (31) og lillesøsteren «Merivan» (24) har to timer på seg. Tekopper, sukker og vann i små plastkopper kommer på bordet.

De var fire søsken. På oppdrag i Bagdad ble faren kidnappet, og aldri sett igjen. Etterpå ble moren skutt og drept – på et åpent marked i 1996. Eldstebroren var da tolv år gammel. Han var sammen med moren, og så henne bli drept. Han har posttraumatisk stressyndrom. Søstrene var da tre, seks og åtte år. De vokste opp hos bestemoren.

Nå vil to av søstrene snakke, men de kan ikke oppgi sine virkelige navn. Det er for risikabelt. De omtales derfor i denne artikkelen som Medya og Merivan.

– Vår mor var journalist. Du er journalist. Det er viktig at folk blir kjent med saken vår, sier Medya.

Hun vil tale lillesøsterens sak. Merivan sitter først blyg ved siden av. Hun husker ikke foreldrene. Hun liker ikke livet, sier hun. 16 år gammel giftet hun seg, for å skaffe seg sitt eget liv. Storesøsteren prøvde å stoppe det, men tanten hadde funnet mannen og gått god for ham. Dagen de skulle gifte seg, fikk hun rede på at han var skilt. Det var for sent å bryte, mente hun.

– Det ville ikke ta seg ut, sier hun.

Den tredje søsteren ble kraftig brent dagen før egen forlovelse i en ulykke. Medya ble opptatt av å ta seg av henne, og fant seg også en mann. Søstrene ble spredt. Som foreldreløse forventet de lite av livet. Men Merivan fikk det ille. Mannens medgift ble gitt i gull, men etter bryllupet ble dette hentet tilbake, og Merivan ble som en tjener i huset.

– Jeg tror han giftet seg med meg for å hevne seg på kona som gikk fra ham, sier Merivan.

Fortellingen hun skal fortelle er ond. Den er heller ikke mulig å ettergå, men hjelpeorganisasjonen har kjent saken i lang tid, og går god for den. Merivan levde med mannen, hans to brødre og svigermoren. De hadde ikke vaskemaskin. Hun gjorde husarbeidet, med to barn på tre og seks år.

– Det siste barnet måtte jeg føde hjemme. Svigermoren min og mannen min sa at jeg ikke fikk føde på sykehuset, fordi de var redd ungen skulle bli like stygg som meg, sier hun.

– Mannen min har slått meg mange ganger, gjerne helt til jeg besvimer. Da kaster de vann på meg. Jeg har forlatt huset fire ganger, men kommet tilbake. Brødrene hans slår meg også, ja også svigermor.

Hun kommer ikke ut av fornedrelsens voldsspiral. Hun fikk på et tidspunkt ikke lenger gå ut av huset, eller ha telefon. Hun bryter sammen i gråt når hun forteller. Storesøsteren tar over. Hun er livredd søsterens liv. Sammen med mannen fikk de henne over til seg for to måneder siden.

Merivan rømte med barna, men mannen hentet barna tilbake.

Storesøsteren vil at lillesøsteren skal anmelde volden, og gå til Direktoratet for bekjempelse av kvinnevold. Også hjelpeorganisasjonen vi er i kontakt med har tilbudt henne juridisk støtte. Men Merivan tenker på barna. Mannen har et hus han leier ut. Når de to er sammen, bare dem, oppfører han seg godt. Hun vil de skal flytte inn dit, og bo sammen bare han, hun og barna.

– Jeg kan ikke gå til retten, sier Merivan.

– Du vil ikke høre på meg, sier Medya irritert.

– Jeg frykter mannen hennes vil slå henne i hjel.

– Jeg tror ikke på retten. Jeg tror bare på Gud, sier Merivan, og ser på meg: – Jeg klarer ikke være borte fra barna mine. Jeg venter på at mannen min tar den rette avgjørelsen, så kommer jeg tilbake til ham.

Teen er drukket og halsene tørre. Tiden vi hadde til rådighet er gått. Parafinovnen varmer ikke ordentlig opp i murbygningen. Medya har snakket varmt om sin egen mann. Kanskje hun vil vise hvordan de har det hjemme? Etter en kort samtale med mannen i telefonen beklager hun. Det er ikke aktuelt.

Barna hennes «Sardar» (5) og «Banaz» (3) leker ute på gårdsplassen. De stiller alle til fotografering i portrommet. Siden det er til et norsk magasin langt nord, ønsker de å vise bilder og navn. Noen dager senere sender de ny beskjed: Det går ikke. Det er for farlig. Bilder reiser for raskt.

Ute raser sandstormen. Uferdige murbygninger står på rekker. Søppel og våt sand sviver rundt. Aram kan ikke kjøre tilbake ennå, og er sulten. Utenfor en restaurant på vei ut av byen vaier lekestativene i vinden. Inne serverer de kokt lammekjøtt, ayran, ris, hummus og lefser.

Byen vi befinner oss i, Chamchamal, ligger på grensen til Kirkuk. Her er mange arbeidsledige, med våpen fra geriljaen. Byen er kjent for å være lovløs, og mennene behandler sine kvinner dårlig.

– Vi kaller byen for «Texas». Situasjonen er verst for kvinnene. I går ble to menn drept her, sier Aram.

Han minner om hva Merivan sa om mannen sin: «Jeg bryr meg ikke om hva loven sier, jeg gjør som jeg vil», pleide mannen å si. Og slik er det, mener Aram.

Han beklager at det var lite de kan gjøre. Organisasjonen prøver gi kvinnene styrke gjennom bevisstgjøring av sine rettigheter. Mennene kan de ikke nærme seg.

– Vi har ikke makt til å nærme oss mennene, og det er heller ikke i vårt mandat. Jeg tror Merivan kommer til å gå tilbake til mannen. Hun er et veldig typisk eksempel, sier han.

Bilen er full av våt sand når vi drar tilbake. Aram fyller på vann, så viskerne kan ta unna sanden på frontruten.

Noen dager senere drar vi til Erbil, den største byen i regionen. Turen starter på utsiden av byen Suleimaniya, hvor det er en skysstasjon. Her fyller reisende opp drosjene som går i skytteltrafikk de tre timene til Erbil. Fordi Kirkuk er blitt en konfliktsone, går turen langs dårlige veier forbi Dukan-sjøen. Vakter krever pass når vi forlater sonen til Kurdistans Patriotiske Union (PUK) og kommer til området til Kurdistans Demokratiske Parti (KDP).

Erbil har rundt en million innbyggere. Gamlebyen på høyden midt i byen er blant verdens aller eldste bysentrum. I enden av den stille Qadir-gaten henger det et skilt som viser at vi er kommet til Direktoratet for bekjempelse av kvinnevold i Nord-Irak. Skiltet står på kurdisk og engelsk. Et eldre ektepar, kledd i svart, sitter på stoler i gangen.

Kurdiske politikere innførte i 2011 en egen lov, for å stoppe kvinnevolden. Loven – Lov nummer 8 fra 2011 – ble satt i verk året etter.

– Loven er bra nok den, men den kom altfor tidlig. Samfunnet er ikke klar for den, slår direktør Zhilamo Abdul (43) i Direktoratet for bekjempelse av kvinnevold fast.

Loven «The act of Combating Domestic Violence in Kurdistan Region – Iraq» er på fem sider og består av ti deler. Loven om bekjempelse av familievold definerer familien inntil fjerde ledd, fra barn, til foreldre, kusiner, onkler, tanter, grandonkler og oldeforeldre.

– Si at vi har en kvinne, med en mann som vil mishandle henne. Vi kan få han satt i varetekt i 72 timer. Kvinnen vil si nei: «Hvem skal nå sette maten på bordet? Hva skjer hvis han plutselig er tilbake tidlig om morgenen?» Vi svarer at hun bare kan ringe oss, vi har politi, vi vil komme og redde henne. Men mentalt og sosialt vil hun frykte for å sulte og dø. Loven sier jo ikke at han skal gi kona penger, når han blir satt i varetekt. Samfunnet er ikke klart for loven, sier Zhilamo.

Loven forbyr fysisk, seksuell eller psykologisk vold mot noen i familien, og lister opp 13 «eksempler» på lovbrudd:

• gifte bort noen med makt
• gifte bort mindreårige
• gifte bort noen for blodpenger eller løsepenger
• utføre kjønnslemlestelse mot jenter
• tvinge frem skilsmisse
• avslutte familieforhold
• tvinge kona til prostitusjon
• tvinge familiemedlemmer til å slutte i jobben
• tvinge barna til å jobbe eller tigge og droppe ut av skolen
• ta selvmord etter familievold
• ta abort etter familievoldtekt
• slå barn eller familiemedlemmer under noen som helst berettigelse
• angripe, fornærme eller banne til familiemedlemmer

Loven stadfester at regionen skal opprette familievoldsdomstoler, krisesentre for kvinner og altså et eget direktorat for bekjempelse av kvinnevold.

Zhilamo hos Direktoratet for bekjempelse av kvinnevold svarer i sine to mobiltelefoner og fasttelefonen i ett kjør. Vann og te bringes inn.

– Det står i loven at om en mann har seksuelt samkvem med kona, uten hennes tillatelse, skal det anses som voldtekt. Vi har ikke mottatt en eneste slik sak. Tror du ikke det foregår? Selvsagt gjør det. I Bagdad har de ikke innført slike lover, for de vet at det vil være imot samfunnet, sier han.

– Er loven problemet, eller samfunnet?

– Samfunnet er problemet, sier Zhilamo, men sier det er endringer på gang.

– Tidligere ville en mann umiddelbart skille seg fra kona, eller datteren, om hun dro til et krisesenter. Det var en stor skam. Det har gradvis endret seg. Men noen kvinner blir tvunget til å gå tilbake, selv om de blir mishandlet. For hvis du er kvinne, blir skilt og ikke har ressurser, så har du ingen sjanse her. Da aksepterer du volden. Derfor er det så viktig å styrke kvinners selvfølelse, sier han.

Direktoratet fører statistikk. Zhilamo kommer med plastkledde hefter for 2015 og 2016. Fjorårets tall er ikke klare, men statistikken for Nord-Irak viser at 43 kvinner ble drept i 2016, 74 kvinner begikk selvmord, 220 ble brent og 96 kvinner satte fyr på seg selv.

– Hvor mange som døde til sammen? Det var et interessant spørsmål. Jeg vet ikke. Det er noen få som overlever, så de aller fleste av disse er døde, sier han.

Det ble rettet 6577 anklager mot menn. 409 ble domfelt for krenkelser av loven i 2016.

I hovedstaden Erbil ble det i 2016 inngått 15.940 ekteskap. Samme år er det registrert 2.665 skilsmisser og separasjoner. I Suleimaniya giftet 5.897 par seg. Hele 2.786 par gikk fra hverandre. Nær halvparten av forholdene i den sørøstlige regionen faller altså i fisk, men bare hvert sjette i Erbil. Dette er en klar indikasjon på det mange forteller, at Erbil er mer konservativt.

For å unngå å bruke rettssystemet, har direktoratet innført forsoningskomiteer. I tverrfaglige møter med psykologer, jurister, sosiologer – og religiøse ledere skal kvinner og menn finne løsninger.

Zhilamo sier at det blir bedre om parene finner egne måter å løse konflikter på.

– Hvis vi kan løse problemer før de når retten, er det bra for alle parter.

Zhilamo får med ett dårlig tid. Inne i gangen foregår det et slikt forsoningsmøte. En kvinne har rettet anklager mot mannen sin, fordi han vil at hun skal slutte i lærerjobben og heller være hjemme med ungene. Hun gikk til retten, men dommeren sendte saken tilbake til direktoratet. Først legger kvinnen frem saken sin, så kommer mannen til. Denne gangen er det fire menn som hører på. Zhilamo insisterer på at det pleier være kvinner også til stede, og at komiteen først og fremst skal gi råd.

– Kanskje er løsningen at hun blir ett år hjemme, deretter går tilbake i jobben. Vi spurte hva hun tenkte om en slik løsning. Hun likte ikke det, hun kjenner rettighetene sine. Vi prøver bare megle, sier Zhilamo.

På direktoratets seks regionkontorer ble det i 2016 gjennomført 1037 meglinger. 324 av disse står bokført som løst. 713 av meglingssakene er uløste. Tallene er på linje med resultatene fra året før.

Direktoratet har ikke bare myk makt, men disponerer også et ukjent antall politiansatte blant tusen ansatte på 29 lokalkontorer.

Bak hver sin respatex-pult, tar to påtalejurister opp vitneforklaringer fra hver sin mann. Sabir Abdula Hamad sitter med briller utenpå hijaben, og spør hvorfor mannen i sofaen foran henne har forandret mening. Han hadde kranglet med nevøen sin. De hadde veddet, og nevøen tapt. Han skyldte mannen penger, og ville ikke betale. Han anmeldte nevøen. Nå ville han trekke anklagene om trusler tilbake.

– Vi blander oss hvis det foreligger trusler eller vold, da blir det en politisak. Men ofte ikke. Mange tror vi bare behandler voldssaker, men alle store familieproblemer havner her hos oss. Vi gjør alt, sier Sabira.

Hun og kollegaen Payran Bahram Ali er ansatt i domstolen, men har etter familieloven kom vært utplassert hos familiepolitiet som påtalejurister.

Payran slipper ut den unge mannen som er ferdig med å forklare seg.

– Saken er spennende, sier Payran.

Brødrene hadde banket ham, fordi han beskyttet søsteren deres. Hun hadde skaffet seg mobiltelefon, og hadde brukt den uten å spørre brødrene om lov.

– Du vet kanskje vi har en egen lov mot misbruk av kommunikasjonsteknologi. Vi har mange sextelefonsaker, hvor trusler eller bilder sendt med mobiltelefon er sentrale, sier Payran.

– Men hva var problemet, hva hadde hun brukt telefonen til?

– Jeg vet ikke, kanskje hadde hun hatt kontakt med en gutt. Jeg er helt i begynnelsen av saken, men vil følge den opp. Det hender at folk blir drept bare for å ha brukt telefonen, sa Payran.

Nord-Irak innførte Lov nummer 6 i 2008, for å hindre utnytting av privat post- tele- og andre kommunikasjonsmidler, særlig om det fører til ærestap, bryter med privatlivets fred, eller setter folk i fare. Loven gir også teleselskaper ansvar for å anonymisere kommunikasjon.

Loven var kjærkommen, og de siste fire årene er det kommet anmeldelser i 6.285 saker. 5.147 av dem skal være straffeforfulgt, 1.138 står uløst, ifølge en nyhetsartikkel fra rudaw.net.

At døtrene skulle bli lurt opp i stry med mobilen var også dommer Amira Salim Kurshids (42) største frykt. Døtrene på elleve, 15 og 18 år er hjemme på vinterferie da vi møter henne. Selv sitter forhørsdommer Amira neddynget i saker i forhørsretten for Familie- og barn-saker for Erbil sentrum.

– For tenåringsdøtrene mine frykter jeg særlig misbruk av mobiltelefoner. Mange blir forført til å møte gutter eller menn som forgriper seg. Da blir det vanskelig for jenta i familien, sier Amira.

Den sentrale rettsbygningen i Erbil er godt sikret. Lightere, sigarettpakker og selvsagt mobiltelefoner må leveres før man slipper inn på plassen foran rettslokalet.

– Jeg har gjerne 50 personer innom kontoret mitt i løpet av en arbeidsdag, sier Amira.

Hun er alene om å ha ansvar for familievoldssaker i Erbil sentrum. Domstolen har også familievoldsjurister plassert på sykehusene for å få med seg voldssaker. Ingen datamaskin er å se.

Det er vinter, men en stråleovn sørger for varme i lokalet, hvor de fleste avgjørelser treffes av henne selv, i kontorforretninger. Når hun så forklarer at hun jobber fra 08.30 til 13, etter at lønnen ble kraftig redusert for to år siden, blir tiden knapp.

– Det første jeg gjør, er å se om det er behov for å reagere raskt. Et vanlig tilfelle er ei jente som føler seg truet av faren eller brødrene sine, kanskje har hun en kjæreste eller de har sett bilder på telefonen hennes av en mann. Da krever jeg en garanti fra faren om at han ikke skal legge hånd på henne, og så følger jeg opp saken. Vi sjekker selvsagt at politiet går inn i saken og gjør grundige vurderinger. Vi tilkaller også sosialarbeidere, og jeg får rapporter som viser at familien følger opp. Hvis det ikke er fare for lovbrudd, sender jeg gjerne saken videre til Direktoratet for bekjempelse av kvinnevold, og ber dem følge opp. Er det større trusler, kan jeg sørge for at hun får plass på krisesenter.

Amira sier at sakene tas alvorlig.

– Det er yrkesmessig selvmord å ikke ta slike saker alvorlig. I dag spør folk som sine rettigheter, de kjenner til krisesentrene, de vet om oss. Bevisstheten fører til økt antall klager om vold. Vi ser nå isfjellet komme til overflaten, forklarer Amira.

Norge startet med krisesentre på 1970-tallet, da samfunnet forsto at «husbråk» var en dårlig unnskyldning for ikke å gripe inn i familievold. I dag finnes 47 krisesentre.

Lenge etter at de fleste norske menn har forstått at vold ikke er et egnet middel når du har problemer med kona, er krisesentre fortsatt i bruk av norske kvinner. Men kvinner med innvandrerbakgrunn har overtatt. I 2015 var vel to tredeler kvinner med annen kulturbakgrunn. Æresvold, tvangsekteskap og menneskehandel oppgis ofte som årsak, skriver Wenche Fuglehaug i «Det store sviket», boken om æresvold i Norge, som kom ut i fjor.

Nord-Irak har tre offentlige krisesentre, i Duhok, Erbil og Suleimaniya. I sistnevnte har også Kurdistans Patriotiske Union et eget senter i en privatbolig. I Germian finnes et 72-timers oppholdssted for voldsutsatte kvinner.

Det offentlige krisesenteret utenfor Suleimaniya holdt reportere ute, men Lany Aram – «Redet» åpner døren.

En 25 år gammel kvinne sitter på sengekanten på soverommet hun deler med andre drapstruede kvinner på Lany Aram. Datteren på fire år leker sjenert rundt moren. Her har hun vokst opp bak lås og slå. Ingenting tyder på at hun kommer seg ut med det første.

– Onkelen min må dø. Han fortjener det, sier kvinnen.

Hun fant seg en kjæreste da hun var 20 år. Hun ble gravid. Mannen ble ikke akseptert, og ble drept av familien hennes. Hun er glassklar på at onkelen sto bak. Hun forsto at hun var neste på listen, enten på grunn av blodhevn eller at hennes egen familie vil drepe henne for å gjenopprette æren. Hun rømte til krisesenteret. Der har hun og datteren bodd siden.

Det er ikke uvanlig lang tid. Selv om krisesenteret forsøker å inngå avtaler med familier, så lykkes de slett ikke alltid.

En kvinne bodde i elleve år på huset. Familien hadde kuttet av nesen hennes, og drept gutten hun skal ha hatt et forhold til, ved å stikke han gjennom øynene, slik skikken er i Peshdr-området.

– Nesten alle her vet at de blir drept om de kommer hjem, så det tar tid, forklarer sosialarbeider Sirwa Ahmed.

På kjøkkenet serverer ei 17 år gammel jente te. Hun ser kjernesunn ut, smiler og blir kun annerledes når vi spør hvordan hun havnet her. Foreldrene er skilt. Moren reiste til England. Faren fikk etter muslimsk skikk foreldreretten. 13 år gammel ble hun giftet bort, da hun kom i puberteten. Hun rømte til det statlige krisesenteret i Suleimaniya. Der var hun i ett år, før de fikk en garanti om at en onkel skulle la være å drepe henne. Men familien slo henne og hun ble giftet bort på nytt, 15 år gammel.

– Nei, vi hadde ingen bryllupsfest. Fedrene våre møttes og ble enige. Det var et dårlig bryllup. Vil du ha sukker i teen?

Etter mye vold rømte hun til det lokale politikontoret mot kvinnevold. Tanten hennes familiedrept i en annen feide, og hun forsto at samme skjebne trolig ventet henne.

– For faren min handler det om å gjenopprette æren, og jeg vet at han vil drepe meg. Det vil onkelen min også, sier hun.

Nå venter hun på å bli 18 år, og håper å få sine id-papirer, og tillatelse til å reise ut av landet. Det skjer ikke uten familiens samtykke.

– Vi har vært i kontakt med familien, som ga beskjed om at de ville drepe oss om vi kom dit. Men vi håper å få papirer og tillatelser, slik at hun kan komme seg til moren sin i England, når hun blir over 18 år. Jeg ser få andre muligheter for henne, sier Sirwa Ahmed.

I Norge gir maktfordelingsprinsippene trygghet. Vi kan gå til retten. Den vil dømme, og gi offeret oppreisning. For å gi domstolen i Nord-Irak mer uavhengighet ble den i 2007 flyttet fra Justisdepartementet til en egen domstoladministrasjon.

– Problemet med påvirkning er stort sett borte. Dommere har ikke lov å være medlem av politisk parti, og vi har ikke sett korrupsjon, sier seniordommer Omed Muhsin Hamdamin (41) i domstoladministrasjonen.

Antallet dommere har økt fra 156 til 245 på tolv år. 22 er kvinner. Med en befolkning som er litt større enn Norge, som har 651 dommere, er antallet likevel lite.

At domstolen er uavhengig, er ikke Latif Mustafa, leder ved ungdomsdomstolen i Suleimaniya, enig i.

– De to partiene kontrollerer alt, og alle viktige utnevnelser, også til Høyesterett. Jeg pleier si at retten her er for de fattige. De med kontakter og ressurser kommer ikke til rettsalen. Skulle sakene komme så langt, griper partiene inn. Jeg vet at ifølge loven skal dommerne være uavhengige, men slik er det ikke. Nå som lønningene også har falt, så er det også blitt mer korrupsjon, mener Latif.

Hvor mye satser Nord-Irak egentlig på bekjempelse av familievold? Bak murene i et av de offentlige krisesentrene er det vanskelig å forstå at prioriteringen er på topp. Byen Erbil har rundt en million innbyggere. Regionen dekker en befolkning på rundt det dobbelte. Krisesenteret til direktør Tawqa Faisulla Mohamed (36) har et trettitalls plasser.

Hun har rosa leppestift, rosa neglelakk og blå drakt. Hun var tidligere direktør for Erbils kvinnefengsel, men de siste fem årene har hun vært direktør for Erbils krisesenter.

– Nei, du kan absolutt ikke ta bilder av andre enn meg, sier Tawqa.

Senteret ligger i en rolig gate, med fem væpnede vakter, uten skilt som viser hva som skjuler seg bak murene. Bak vaktbua er det en liten åpen plass, ved plassen er det noen slitte bygg på ett plan. Kapasiteten er på rundt 30, nå bor det 39 kvinner og fem barn her.

En skjerm viser bilder fra 16 overvåkningskameraer. Bak henne overvåker landsfaderen Mustafa Barzani i sin velkjente geriljadrakt alt hun foretar seg fra glassrammen.

Selv med hele 23 ansatte, er det ikke all verdens de får gjort for kvinnene. Den yngste kvinnen de har inne er 14 år, den eldste 50. Beskyttelsestiltakene er harde. Her reiser ingen på ekskursjoner.

– Det hender kvinnene blir drept når de kommer ut, ja. Vi hadde et slikt tilfelle i fjor. Men da tror vi hun ble drept av en annen grunn enn trusselen som førte henne hit, sier Tawqa.

Fem år gamle Deya leker i gangene. Hun er født og oppvokst på krisesenteret. Dette er hennes tilværelse, med unntak av noen besøk der hun har vært med moren på et sykehus og på politistasjonen. Jenta er åpenbart sky.

– Hun kommer ikke ut. Det er ikke bra, men sikkerheten kommer først, sier Tawqa.

Barna som bor her har ingen kontakt med verden utenfor, og må ut når de har fylt fem år.

– Har vi ikke noe sted til dem, må de på barnehjem. Det er ikke er bra å vokse opp her.

Antallet kvinner som er blitt tatt inn på krisesenteret har økt jevnt, fra 174 i 2013 til 316 i fjor.

Dler Anwer i Arbeids- og sosialdepartementet, som er leder i utviklings- og øvelsesavdelingen, innrømmer at krisesentrene ikke er gode nok.

– Vi er kjent med at krisesentrene ikke er i henhold til internasjonale standarder, og vil øke standarden, gjerne i samarbeid med europeiske land, og særskilt nordiske land, hinter Dler.

Etter at Irak hadde stengt flyplassene i Nord-Irak etter folkeavstemningen høsten før, var den lange reisen via Tyrkia, og bruene over den iskalde elven Hezil Çayi den mest brukte veien fra Vesten inn til Nord-Irak.

Kvinnen som dukket opp i Facebook-feeden, kvinnen uten ansikt, heter Belan Kamal, skriver nordirakiske medier. Hun var 21 år, og hadde et barn. Hun hadde vokst opp hos noen i familien fordi mor var død. Så hadde hun giftet seg uten familiens velsignelse 19 år gammel. Slik ble det fortalt i avisen.

For ikke å bli angrepet flyttet paret fra Koya til Erbil. Men fordi mannen brukte narkotika, tok hun kontakt med familien for noen måneder siden, og bodde hos dem. Politiet mente det var flere i familien som stod bak drapet. Men ingen var foreløpig pågrepet.

Jeg spør senere Aram, som oppholder seg i Kurdistan, om hvorfor det ikke er offentliggjort noen bilder der kvinnens ansikt er synlig.

– Vanligvis ser vi mange bilder av kvinnene når de er døde. Men ikke Belan. Jeg tipper det er fordi hun var hjemmeværende, og kanskje ikke hadde noen profil på sosiale media, svarer han.

Noen ganger er det vanskelig å la være å ha kontakt med familien. En kvinne som het Snoor Reza møtte sin far i Morsparken i sentrum av Suleimaniya 2. oktober 2015. Hun var sliten av å være på krisesentret hun bodde på, og ville ut.

Hun ble slått i hjel. Faren forsvant, og er etterlyst.

Mens de fleste kvinnene som forteller om vold og frykt ikke våger å vise ansikt, er bilder av Snoor og andre døde kvinner lagt ut på Facebook. Et fint bilde av Snoor er rammet inn. Etter at hun er død får hun et ansikt. Folk får se hvordan hun ser ut. En helt vanlig kvinne.