Guddommelig latter

Ganesha Chaturthi – en ti dagers feiring av den hinduistiske guden Ganesha – foregår hver høst. Shiva, den milde verdensfader, var irritert på sin hustru Parvati fordi hun ønsket seg barn, men hun ga seg ikke.

Da tok han et stykke av drakten hennes, formet en sønn av det, og sa hun kunne kysse og kjæle med barnet alt hun ville. Hun ble blodig fornærmet, men da tøydukken berørte brystet hennes, fikk den liv, ble til et guttebarn. Straks etter falt guttens hode av. Parvati ble så overveldet av sorg at Shiva bestemte seg for å gjøre hva som helst for å få sønnen gjenopplivet. Etter mye strev ble det fremskaffet et elefanthode til gutten, klart som månen og rødt som en rose. Hodet fungerte.

Elefantguden

Den nye guden var kort og tykk og hadde fire armer og tre øyne. Alle kom for å se og beundre hans lykkebringende hode. Vismennene lovpriste elefantguden, og bestemte at han skulle være leder for hjelpegudene, gana, og dermed bli kalt Ganesha.

Dette er guden som hjelper til med å overvinne hindringer. Alle som skal begynne på noe nytt, bør tenke på Ganesha. Ved å ære ham, ærer man også de andre gudene. Parvati var lykkelig og kysset sønnens elefanthode mange ganger.

Parodierer menneskelivet

I samme mytologiske univers stjeler gudebarnet Krishna smør, lurer gjeterjenter til å kle av seg og forfører gifte damer med fløytespill. I et annet hellig indisk skrift kommer kommer Gud ned på jorden for moro skyld. I Afrika fortelles det at en person lurte innbyggerne i en landsby til å krangle om fargen på hatten hans, det kom til slåsskamp; luringen viste seg å være en gud som likte å gjøre pek. Fra Amerika berettes om en guddommelig skikkelse som fordi han var så selvhøytidelig endte i sin egen avføring, så skapte han verden.

Elefanthode, rampestreker, en skapergud som bokstavelig talt driter seg ut. Mytene i det polyteistisk univers gjenspeiler, kommenterer og parodierer menneskelivet. Men for oss som er vant til at religion dreier seg om en lys verden uten mørke og en mørk verden der lyset ikke slipper inn, fortoner slikt seg som absurde tåpeligheter, i beste fall morsomme å lese om, men de kan da umulig ha noe med det hellige å gjøre?

Homerisk latter

En gang i antikken ble det i Sparta reist en statue av Gelos, en guddommelig personifikasjon av latteren. Den uutslokkelige homeriske latteren, abestos gelos, går forut for all bevisst refleksjon.

I motsetning til den gravalvorlige kristne guden ler de olympiske gudene hjertelig, som da de overrasker den skamløse Ares i seng med Afrodite, som vitterlig er gift med en annen gud, og de elskende blir fanget i ektemannens nett. Da brast de salige gudene i latter, skriver Homer. Moralen er irrelevant. Latteren forsoner og den svekede ektemannen (Hefaistos) berger æren.

La oss spørre på en tabloid måte: Finnes det humor i bibelen?

Ja, mener religionshistoriker Edwin M. Good. Han utga i 1965 boken «Ironi i Det gamle testamentet». I den gjennomgår han tekster han mener bare kan forstås ironisk, som fortellingen om Jona.

Jona og fisken

Herren kalte Jona: «Dra til Ninive og rop ut over hele byen at jeg har sett ondskapen der!» Ninive var beryktet for luksus og utskeielser. Men Jona flyktet fra oppdraget på et skip som skulle til Tarsis i Spania. Det ble storm. Mannskapet hadde skikken å kaste lodd for å få vite hvem som var skyld i ulykker. Loddet falt på Jona, som fortalte at han dyrket hebreernes gud, og om kallet og flukten. Sjømennene ble redde. Jona sa: «Kast meg i havet, så stilner det! For det er for min skyld det stormer.» Da kastet de Jona overbord.

Havet ble stille. Herren sendte en stor fisk som slukte Jona. Han var i fiskens buk i tre døgn og ba og takket og angret seg inne i fisken. Fisken spydde ham på land, og Herren ba ham igjen dra til Ninive. Da dro Jona, og ropte: «Om førti dager skal Ninive legges i grus!» Innbyggerne tok straks til å faste og kle seg i botsdrakt. Kongen der reiste seg fra tronstolen og sa: «Verken mennesker eller dyr, verken storfe eller småfe skal spise noe; de skal ikke gå på beite og ikke drikke vann. Men de skal kle seg i botsdrakt, både mennesker og dyr, og rope til Gud av all makt og vende om fra sin onde ferd og den urett de gjør.» Slik vendte de om.

– Satire

Denne fortellingen, skriver Good, er satire! Jona flykter fra Herrens befaling. Ninive er et sted profetene frykter, han skynder seg å reise i motsatt retning, så langt bort fra Jahve som mulig. Men Gud styrer havet også. Jona angrer seg og ber, ikke i et tempel, men i en fisk. Så drar han til Ninive og omvender befolkningen med én eneste setning. Aldri har noen predikant hatt slik suksess! Til og med geiter og kyr kler seg i botsdrakt og angrer.

Dette, skriver Good, er et portrett av profeten for å latterliggjøre ham.

Utfordrer vedtatte sannheter

Sett at han har rett, at det midt i vår helligste skrift fins en selvironisk latterliggjøring av religionens egne profeter. For noen vil et slikt perspektiv gjøre religionen romsligere og større. For de aller fleste vil trolig bare selve tanken fortone seg blasfemisk.

Kanskje trenger kristendommen, som de andre monoteistiske religionene, en skikkelse som tråkker seg tvers igjennom dogmene og skaper slikt kaos at alle vedtatte sannheter blir rokket ved. En gud med elefanthode.