12 dager i Hackerhuset

Silicon Valley, nord i California; et arnested for gründere, entreprenørskap og teknologiutvikling. Her har teknologiganter som Apple, Facebook og Google sine hovedkontorer og hit reiser folk fra hele verden for å søke lykken. Men det koster. Det notoriske Bay Area er kjent for å ha et av verdens tøffeste eiendomsmarkeder. Å leie seg et sted å bo kan koste rundt 32.000 norske kroner for en toroms. De ekstreme leieprisene er da også en av grunnene til at alternative boformer, som «hacker-houses», har dukket opp.

«Hacker houses» er en betegnelse på bofelleskap hvor gründere og teknologer jobber og bor sammen som har sin opprinnelse her i Silicon Valley. Plot sjekket inn på et av de mest spektakulære av disse bofelleskapene som Silicon Valley har å by på. Et av disse stedene der voksne mennesker velger å bo, jobbe og leve sammen. Det er et slott, og det ligger i et av de dyreste områdene i USA, Woodside. I dette området bor mange verdens rikeste mennesker og det er kun en halvtimers sykkeltur fra Palo Alto, som er selve hjertet i Silicon Valley. Også norske og danske håpefulle teknologer og entreprenører kommer hit, for å bo og jobbe i dette underlige huset.

Innovasjon Norge er blant dem som snakker varmt om denne typen bofellesskap i Silicon Valley. Direktør for gründere og oppstartbedrifter i Innovasjon Norge, Pål T. Næss, har forklart at hacker houses gir gründere, studenter og andre mulighet til å møte likesinnede, samtidig som man slipper unna med rimeligere husleie.

– Dette er spesielt vanlig i områder med høye husleiekostnader og hvor åpenheten for å dele informasjon, ideer og det å utvikle nye konsepter i samarbeid er fremtredende, sier han.

Flere av Innovasjon Norges kunder i San Francisco-området skal ha erfart at dette er en spennende mulighet der de kan bli eksponert for nye miljøer og mennesker; de kan «maksimere» oppholdet sitt. Det var da også Innovasjon Norges hovedkontor i Palo Alto, Nordic Innovation House, som tipset Plot om bofellesskapet som har fått tilnavnet «startup-slottet».

Uber-sjåføren stirrer vantro på det svære herskapshuset som ligger skjult bak en enorm port og en skog av trær. Vi har akkurat kjørt fra togstasjonen i Palo Alto og oppover dalen mot området Woodside. På motorveien sto trafikken bom stille, selv om det er fem kjørefelt i hver kjøreretning. Her kjører alle bil, helst alene. Kanskje ikke så rart når de fleste jeg intervjuer forteller meg at startlønnen til de som jobber innenfor teknologi i dette området ligger på rundt en million kroner.

– Er du sikker på at du er på riktig sted?, spør sjåføren meg nervøst.

– Jeg tror det, svarer jeg usikkert, men jeg sleper med meg kofferten i et forsøk på å komme meg inn på selve eiendommen.

Etter hvert finner jeg en port – for leveranser, som er åpen. Veien slynger seg opp til det storslåtte «Buck estate» som boltrer seg over 1,5 mål. Slottet, som også var en av lokasjonene til 90-tallsfilmen «Flubber» med Robin Williams i hovedrollen, har egen rundkjøring like ved hovedinngangen. Rundkjøringen har en fontene i midten.

Herskapshuset, som ble verdsatt til rundt 13 millioner dollar i 2011 er en etterligning av Hampton Court Palace i England. Det ble bygget i 1934 som feriehus for en businessmann som bodde i San Francisco og livnærte seg på å selge alkohol i den perioden da dette var forbudt i USA; i forbudstiden. Rett innenfor hovedinngangen, til høyre, er det en skjult dør uten håndtak. Det er et skap hvor man i gamle dager oppbevarte den da ulovlige drikkevaren.

Velkomsthallen er enorm. En middelaldersk rustning står ved trappa som slynger seg oppover til andre etasje. «Er det noen her?», roper jeg.

Ropet gir gjenklang i veggene.

En mann som bærer på en kasse kommer til syne. Han skal flytte inn i dette spesielle bofelleskapet. Han introduserer seg som Aman Madaan, en 26-åring, opprinnelig fra India som i dag jobber for IT-selskapet Oracle. Tidligere bodde han i Foster City, som også er en del av Bay Area. Ønsket om å møte nye, likesinnede mennesker fikk han til å søke om å få bli en del av «slottsfamilien».

Telefonen min har streiket, men han hjelper meg med å kontakte eieren av selskapet BednBuild, som fremleier rommene i slottet; Oliver Hanisch. Den tyske entreprenøren har i flere år leid ut eiendommer som ikke duger til så mye annet enn bofelleskap. Han eier ingen av byggene, men han drifter dem, skaffer folk til å bo der og står bak ulike arrangementer. «Slottet» er selve juvelen i porteføljen av hus han leier ut til mennesker som er en del av det teknologiske økosystemet i Silicon Valley. Teknologer, grunnleggere, designere, programmerere og dataingeniører som alle er flettet sammen i et nettverk hvor man kan samarbeide, utveksle ideer og inspirere hverandre. Flere av de andre husene som ligger i nærmeste by, San Francisco, er mer ordinære og på langt nær så spektakulære.

Oliver Hanisch ser ut som de fleste entreprenører i Silicon Valley: den tradisjonelle snobbete businessstilen er byttet ut med sort t-skjorte, caps, olabukse og et stort glisende smil.

Mens han geleider meg rundt i det enorme slottet, forteller han om hvordan han endte opp med å drive bofelleskap akkurat her. Et av de selskapene han var med på å starte i 2012 var et tysk akseleratorprogram med base i Silicon Valley. Han registrerte at flere og flere selskaper tok turen over Atlanterhavet for å få en smakebit av den spesielle atmosfæren området hadde å by på, men de hadde et stort problem: menneskene som kom hit hadde ikke noe sted å bo. Den frustrerende bosituasjonen entreprenørene gjennomgikk distraherte dem fra å gjøre det de hadde kommet for å gjøre – oppnå suksess med bedriftene sine.

– Det rant over av kofferter i kontorlokalene og entreprenørene som deltok i programmet vårt spurte om de kunne «kræsje» på sofaen min, sier han.

På dette tidspunktet hadde han en ekstra leilighet som han leide ut til tyske entreprenører. Men etterspørselen økte, og han bestemte seg for å ta konseptet et skritt videre. Når man er i Silicon Valley, begynner man nemlig å tenke større, forklarer Hanisch. Nå er han er på konstant skattejakt etter boenheter som kan være passende for mellom ti og tjue mennesker.

– Å finne boligene er ikke enkelt fordi de fleste hus er laget for familier. Vi må derfor gjøre endringer i husene. Noen ganger får man muligheten til å leie noe utenom det vanlige, sier han, og viser vei inn til det største rommet på slottet, The Master Suite.

Suiten utgjør rundt 25 prosent av hele bygget og er delt opp slik at tre mennesker bor der. To dansker deler rom, mens nordmannen Peter Hansen (46) har sitt eget soverom, oppholdsrom, bad og balkong.

Hansen har bodd i California de siste 17 årene. Han flyttet til San Francisco for å studere industridesign, giftet seg, fikk barn og driver i dag sitt eget firma fra slottet. Da han skilte seg i januar, kom han over en annonse for dette bofellesskapet. Der sto det at de søkte etter nye beboere og at de fleste som bodde der var entreprenører – akkurat som han selv. Hans første tanke da han så de fantastiske bildene av slottet var: «dette kan ikke stemme». Men det gjorde det, og nå er dette «hacker-slottet» hans nye hjem.

– Miksen av mennesker var veldig interessant. Mange har interessant bakgrunn, noe som har gjort det til et bra miljø. Man må være fleksibel for å bo her og man må kunne leve i et miljø som ikke er perfekt tilpasset til en selv. I tillegg må man evne å ta et tak der det trengs. Jeg tror det er viktig at man ikke ergrer seg over at man må gå ut med søppelet en gang i blant, sier Peter.

Han bor i andre etasje av slottet. Her har han tilgang på et eget oppholdsrom hvor barna leker når de er på besøk, et stort bad – som har badekar av marmor – og egen terrasse med en nydelig utsikt. En av fordelene ved å på denne måten, mener han, er at man får råd fra de andre. I arbeidet sitt med industridesign får han belyst sider som man ikke hadde tenkt på selv.

– Vi er en gjeng med skapere alle som bor her. Det er med på å skape et godt miljø. Og man må gjerne være litt oppsøkende; det er folk som bor her som driver med ting som tangerer med det jeg selv gjør.

To danske studenter som bor her, Jakob Thybo og Thomas Leicht Jensen, er i midten av 20-årene. De er i Silicon Valley i seks måneder for å jobbe med et forskningsprosjekt på Stanford University.

– Det er ekstra fint å kunne treffe andre likesinnede mennesker på ettermiddagen og kveldstid. Det er en god løsning. I fjor bodde jeg i et lignende bofelleskap i Australia med bare studenter, men det fine her er at man kan omgås voksne mennesker her, sier Thybo.

Thomas Leicht Jensen forteller at han er veldig positivt overrasket over bofelleskapet som han kom over i en Facebook-gruppe.

– Vi har vår egen rundkjøring utenfor huset. Det er galskap, utbryter han.

For å skaffe seg litt privatliv, har de unge mennene hengt opp gardiner i gult og grønt og de har satt opp skjermer fremfor sengene sine. Mellom «soverommene» har de et oppholdsrom med en gammeldags peis og en liten sittegruppe. På veggen henger det et stort speil. Også her inne er det «hemmelige» skap fra den forbudte alkoholens tid.

Det var ikke planen at de to studentene skulle bo på samme rom under oppholdet. De planla å bo hver for seg, men innså ganske raskt at det kunne bli en dyr affære.

I fjor meldte det amerikanske nettstedet The New Stac at leieprisen for en toroms i Bay Area, lå på rundt 4000 dollar i måneden, det tilsvarer rundt 32.000 norske kroner. Og prisene har bare pekt oppover siden den gang. De to danskene betaler 2.500 dollar til sammen for å dele et stort rom i slottet. Dette inkluderer vaskehjelp en gang i uken.

Selskapet til Oliver Hanisch, BednBuild, leier slottet av en filippinsk businessmann som kjøpe eiendommen på midten av 90-tallet og bodde der sammen med døtrene sine til han bestemte seg for å leie det ut. Hanisch vil ikke røpe hvor mye han betaler for å leie slottet, men forteller at de må leie ut mellom 80 og 90 prosent av rommene for å få det til å gå rundt – og da skal de fire ansatte i selskapet også ha betalt. Mens Plot bor her, er 11 av de totalt 18 sengene okkupert.

De billigste rommene i slottet, da deler man gjerne rom med andre, ligger på rundt 1.000 dollar, i tillegg til rengjøringskostnader. Det dyreste rommet koster svimlende 3.300 dollar i måneden, altså rundt 27.000 norske kroner. Gjennomsnittsrommet på slottet ligger på mellom 1.600 og 1.800 dollar i måneden.

– Det er dyrt å leve i dette området og det har nesten blitt uoverkommelig å bo her. Hvis du bor i Silicon Valley og ikke har en god jobb innenfor teknologi, er det hardt å få økonomien til å gå rundt og finne et rimelig sted å bo. Inntektsforskjellene er mye større her enn i Europa, sukker Hanisch.

– Men her har vanlige folk muligheten til å bo på en måte som bare verdens 1 prosent rikeste har. Nemlig i et slott!, utbryter han fornøyd.

For 13 år siden leide han selv en toroms til 1600 dollar. I dag koster det samme stedet det dobbelte.

– Her tar utleierne det folk er villige til å betale. Det er et mye mer kapitalistisk system enn i Europa. Alle vil ha en bit av Silicon Valley, sier Hanisch, som selv hevder at målet hans ikke er å tjene penger.

Alle slike bofelleskap eller «hacker homes» har sin egen filosofi. Noen huser bare grunnleggere av oppstartsbedrifter. Men Hanisch sier at dersom man ønsker å gjøre suksess med en bedrift, så trenger man også å møte andre mennesker. På slottet er det derfor en god miks av programmerere, oppstartsbedrifter, entreprenører, gründere, designere og ingeniører.

– Typiske programmerere er ikke nødvendigvis de mest sosiale skapningene. Vi prøver å få en god miks. Man trenger mennesker som tenker annerledes og som har ulike ferdigheter for å skape mangfold. Vi ønsker å ta inn folk som representerer hele økosystemet innenfor oppstartsbedrifter og teknologi, forklarer tyskeren.

Noen bofelleskap bryr seg ikke om hva slags folk de slipper inn. For dem handler det bare om pengene. Hanisch regner seg derimot som en av «the good guys». Dette er en rolle han liker, og han beskriver seg selv som en ærlig mann med høy integritet.

– Mange som driver med dette bryr seg ikke om leietakerne. Veldig ofte blir disse stedene drevet som foretak. Hvis du er ute etter å tjene penger, så innlosjerer du så mange folk som mulig over en kort tidsperiode.

Det er mange som er opptatt av penger og profitt i denne dalen, men ikke Oliver som driver stedet, mener nordmannen Peter Hansen. Han mener at de, for å tjene penger, lett kunne puttet inn fem til ti køyesenger på et av de rommene som i dag bare har en seng.

– Jeg er usikker på om BednBuild tjener penger på dette stedet i det hele tatt. Det er absolutt ikke overfylt av mennesker. Grunnen til at de har valgt å gjøre det på denne måten, tror jeg har å gjøre med at Oliver ikke ønsker et miljø som er fokuser kun på profitt. Hadde det vært amerikanere som hadde drevet dette stedet, hadde de nok fokusert på pengene. Det er ikke rimelig å bo her, men man får mye for pengene, spesielt sosialt.

Selv var Peter egentlig ikke på utkikk etter å bo på et sted som dette. Primært ønsket han å finne en ettromsleilighet.

– Men når man er i en krevende situasjon, som man er i etter en separasjon, var det veldig greit å komme inn i et miljø med så mange likesinnede – og ikke bli sittende på en ettroms alene.

Det at han nå bor i et slott, er ikke noe han går rundt og reklamerer for. Han tror folk legger så mye rart i det at man bor på denne måten, og han forteller at folk blir litt satt ut når de kommer over på besøk. Og ikke minst er det store avstander innenfor husets vegger.

– Det blir ganske langt å gå hvis man er kommet til kjøkkenet og har glemt noe på rommet, sier han med et smil om munnen.

Oliver Hanisch viser meg hagen foran slottet. En hjort hopper frem en halvmeter foran oss på stien. «De kommer og går som de vil», ler han. Et ekorn fyker opp i et av de høye trærne. Ved garasjen som til forveksling kan se ut som et hus i seg selv, kryper det som kan ligne på salamandere langs brosteinene. Foran huset er det et par stoler med røde puter. På bordet står det en shisha, en vannpipe, som blir hyppig brukt av beboerne når det arrangeres fester i huset.

Slottets eldste beboer, John Brearton (54) – som er den som har bodd her lengst – har tatt seg en pause i sola denne formiddagen. Han driver sitt eget firma, The Right Sound Company, fra bofelleskapet. Da han kom over annonsen for nye leietakere for tre år siden, tenkte han at dette var litt for dyrt, og han fryktet han at det skulle være en gjeng unge, frempå teknologientusiaster i 20-årene som okkuperte huset. Han var redd for å ikke passe inn. Til hans overraskelse var de fleste i 30-årene, de kom fra forskjellige land og de var grunnleggere av oppstartsbedrifter. Mange av dem var tyskere, noe som ifølge Brearton var i hans favør, siden han spiller i et «Oktober-fest band».

– Det å skulle finne et rom med eget bad i dette området er veldig vanskelig. I tillegg er det mange regler å forholde seg til dersom man bor sammen med utleier og deres tre barn; som at man ikke kan ha venner på besøk eller at det ikke er anledning til å parkere. Store selskaper kjøper opp boligblokker og leier det ut nesten gratis til sine ansatte. Superrike mennesker fra hele verden parkerer pengene sine i eiendom her. Det er også stor motstand mot å bygge flere boliger i området. Bofelleskap som dette er en av løsningene på boligproblemet her, forklarer Brearton.

Det er noen ulemper ved å bo i slike bofelleskap, men det er også fordeler. En av positive sidene er at man møter likesinnede som jobber med teknologi eller starter opp egne selskaper. Et annen positiv side er det sosiale. Det kan være ensomt å bo alene, men på et sted som dette kan du være sosial akkurat når du føler for det.

John liker ikke å bo alene. Han har alltid bodd sammen med familie, barn og kjæreste eller i bofelleskap. Han forklarer at det er sosialt å bo slik. I dag har han venner over hele verden, takket være måten han har bodd på. Det har også ført til et par jobbmuligheter og større nettverk.

Ulempene er at man oppgir en del av privatlivet sitt.

– Man kan ikke bare valse inn på kjøkkenet i undertøyet for å lage mat, fordi det kan være flere folk til stede. Vi har faktisk en regel om at vi må ha på bukse i huset, sier han lattermildt.

Det har også hendt at folk som ikke er en noen «god match» har endt opp i huset. Brearton forteller at det har bodd både alkoholikere til sosiopater her. Flasker med alkohol forsvant, det var baksnakking og rot etter fester preget huset i disse periodene. En gang gikk det så langt at politiet dukket opp og advokater måtte kobles inn.

– Det var en viss spenning i huset da alt dette pågikk. Men jeg holdt meg bare på sidelinjen. Jeg jobber mest kvelder og helger, noe som er med på å skape en viss distanse til det som foregår i huset. Tidligere, da gjennomsnittsalderen i huset var litt høyere, engasjerte jeg meg mer. Nå er det flest i 20-årene her, og jeg føler ikke så mye tilhørighet til gruppen. Noe av det jeg likte ved å bo her, har forsvunnet. Derfor håper jeg på å flytte ganske snart. Problemet er bare at jeg hater flytting, sukker han.

Før BednBuild tok over driften av slottet for ett år siden, var det andre utleiere som styrte. Den gang var det mer demokrati blant de som faktisk bodde her, mener Brearton. De ønsket blant annet ikke å ta inn folk som bare skulle bo der i seks måneder. Nå er minimumsgrensen en måned, selv om man foretrekker at folk bor der lenger.

– Vi ønsket at menneskene som bodde her skulle passe inn i kulturen. Før var det mer stabilt og folk bodde her over lengre tid. De var mer forpliktet til bofelleskapet og det var mer press på folkene som bodde her til å møte opp på husmøter og ta ansvar. Nå er beboerne mindre ansvarlige enn de som her tidligere og vi har mindre kontroll. Vi har mindre vi skulle sagt når nye mennesker flytter inn.

Brearton forteller at det finnes notoriske utleiere som driver rovdrift på bofelleskaper. En av utleiene som konkurrerte med Oliver om å ta over driften av slottet var kjent for å overfylle bofelleskapene. Dette ble det mye oppstyr rundt, og det ble omtalt i de lokale nyhetene. Folk satte opp telt i hagen fordi husene var overfylte. Kloakksystemene kunne ikke håndtere så mange mennesker – noe som førte til at kloakk fløt opp i hagen. Det gikk så langt at lokale myndigheter måtte komme på banen å stenge husene.

– Mennesker som bor i herskapshus til 5 millioner dollar vil ikke at naboene skal holde på slik, sier Brearton.

Slottet skapte forøvrig overskrifter i 2015 da de forrige utleierne, som var teknologer og tidligere Stanford-studenter var å utkikk etter nye romkamerater. Nettstedet News.com rapporterte om «bisarre» krav for å få husly på et av Silicon Valleys største eiendommer. Utleierne ønsket bare hardtarbeidende mennesker og stilte absurde krav som at man måtte trene minst 15 timer i uken, bare bruke 20 prosent eller mindre tiden på å pendle med bil og at man måtte like hunder.

Man kunne heller ikke se på TV mer enn fire timer om dagen, ha mer enn en tatovering, publisere på sosiale medier mer enn tre ganger i uken eller bruke sminke mer enn to ganger i uken. Potensielle leietakere kunne ikke kjøre et kjøretøy som de hadde fått av foreldrene, bruke marihuana mer enn to ganger i året eller ha fått utskrevet en resept av en psykiater mer enn en gang.

– Det var et mislykket prosjekt. For å få det til å gå rundt, satte utleieren opp køyesenger overalt og styrte bofelleskapet som en Airbnb. De arrangerte fester hvor folk måtte ut med 100 dollar for å delta. De mistet rett og slett kontrollen og endte opp med å bli kastet ut av eieren, forteller Brearton.

Ettermiddagssola steiker i solveggen på slottet. Biler står parkering i rundkjøringen og folk spaserer inn og ut. Den ene delen av slottet er reservert for oppstartsbedrifter, og akkurat nå er det en tysk oppstartsbedrift som holder hus her. I taket henger det en stor lysekrone, vinduene strekker seg fra gulv til tak og veggene er dekket med post-it lapper hvor det er notert ned nye ideer. Brearton forklarer at denne eiendommen er kjent som «startup-slottet» fordi det over en periode ble brukt som en fødselshjelper for oppstartsbedrifter.

På den andre siden av «startup-rommet» til den tyske oppstartsbedriften, finner man en svær ballsal. I hjørnet står det et piano i lysebrunt tre. Det er en peis i hvit marmor her, og midt i salen står det en godt brukt sofa. De store vinduene har hvite søyler på hver side, og det er god utsikt ut til den frodige hagen. I rommet ved siden av spilles det høy tekno-musikk. Midt i rommet står den selvproklamerte «CEO-en» –Chief Entertainment Officer – Barrett Doo og lager musikk ved hjelp av en Mac og et keyboard. Han er slottets uoffisielle underholdningsansvarlige, steller gjerne i stand til fest, men rydder sjelden opp igjen. Til daglig jobber han for Google, men på fritiden liker han å eksperimentere med teknosjangeren.

– Høres dette bra ut? spør han.

– Det er ikke akkurat som Kygo, ler han, før han fyller rommet med tonene til den norske artisten.

Ute på den steinbelagte verandaen sitter en av de få kvinnelige beboerne. Christy Arsky har en annen type jobb enn de fleste andre i huset har. Hun er interiørdesigner og har vokst opp i dette området. Hun forteller at hun endte opp i bofelleskapet gjennom noen kontakter. Hun tar en slurk av en flaske øl som hun selv har brygget i kjelleren på slottet, og forklarer hvor vanskelig det er å ha råd til å bo for seg selv. Hun forteller at det ikke er billig å bo her, men at hun har bodd på verre steder der fellesarealene har vært rotete og utleierne har kuttet ned på størrelsen på kjøkkenet og laget soverom av stuene. Det fører til at det ikke er igjen noen rom hvor man bare kan slappe av sammen med de andre beboerne

Slottet er en unik måte å leve på, mener hun. Folk er snille og hyggelige, og selv om det har skjedd mindre hyggelige episoder, har hun ingenting å klage på. Noen er mer omgjengelige enn andre, mens noen liker å holde seg for seg selv. Siden hun er oppvokst i dalen, synes hun det er ekstra spennende med beboere fra andre land, noe hun mener er bra for miksen av mennesker.

– Det er interessant å høre om forskjellige bakgrunner og de ulike jobbene til folk. Vanligvis er jeg veldig introvert som person, men her oppnår man en avslappet sosial tilbørlighet hvor man enkelt kan oppsøke andre mennesker når man føler for det. Jeg føler meg ikke presset til å delta, men samtidig hjelper fellesskapet meg med å komme ut av skallet mitt. Mangfold er viktig. Man fatter interesse for nye og spennende ting.

Å være en av få kvinner som bor her, har heller ikke vært et problem så langt.

Alle på slottet deler kjøkken. Beboerne har hver sin hylle og hvert sitt skap med navn etter tidligere kjente beboere, som for eksempel «Princess Sophie». Interiøret er i beige og midt i kjøkkenet står det et glassbord med noen gamle stoler rundt.

Elektroingeniør Andrew Mello fra Massachusetts lager seg en bolle med frokostblanding. Om noen få timer skal han inn til San Francisco for å vise frem den selvkjørende bilmodellen som selskapet han jobber for har laget under den internasjonale klimakonferansen som ble arrangert i september.

– Jeg kjente ikke mange mennesker da jeg flyttet hit og tenkte at dette ville være en god måte å spare penger på, samtidig som jeg ble kjent med nye mennesker. Tanken på å bo i et slott fascinerte meg også. Leien er dyr, men innafor, sier han.

Selv drømmer han om å jobbe for en oppstartsbedrift og trodde aldri han kom til å jobbe med selvkjørende biler. Drømmen hans er å en dag eie og drive sitt eget selskap.

– Hver gang noe ble ødelagt hjemme, ga foreldre mine det til meg for at jeg skulle fikse det, sier han mens han halvløper ut døra på vei til klimakonferansen.

Nede i kjelleren er det et stort treningsrom som alle beboerne har tilgang på, lagringsplass og vaskemaskiner. Den reisevante amerikaneren Sebastian Perez setter på en maskin med klær, og forteller at han valgte bofelleskap til fordel for egen studioleilighet. Han er programvareingeniør og tjener gode penger. Hadde han ønsket det, kunne han ha bodd alene.

– Det var litt deprimerende å være alene hele tiden. Det som appellerer til meg i et bofellesskap er nettopp felleskapet. Mennesker har alltid søkt felleskap med andre, sier han, og slår på vaskemaskinen.

Men han sover veldig lett, og vil neste gang lete etter et eget rom og ikke dele rom med andre, slik han gjør i dag.

Det har vært gjort forsøk på å ta hacker house-konseptet til Norge. Trondheim-gründerne bak Gobi-appen åpnet i fjor Norges første hacker house på Frogner i Oslo. Grunnleggerne hadde selv bodd i et slikt hus i Silicon Valley, og ønsket å ta konseptet til Norge fordi de alle opplevde det som en god og effektiv måte å både jobbe og bo på.

– I starten har selskaper gjerne ikke mye egenkapital, og hacker houses er en effektiv måte å drive et selskap på i starten. Da kan det være greit å ha ett lokale og ikke mange lokaler. Hvis man kommer opp med noen sykt gode ideer mens man står i dusjen, har man muligheten til å diskutere de før man kommer på jobb neste dag og har glemt dem. Skjer det noe midt på natten, går det an å vekke den som er ansvarlig. Det kan skje ting når som helst når man er en oppstartsbedrift. Vi er avhengige av å fikse problem når de oppstår, ikke når folk endelig kommer på jobb igjen. Det er en annen kultur enn det man har i næringslivet til vanlig. Det er kort vei fra ide til kollega. Det er ikke nødvendigvis åtte til fire som er den beste og mest effektive arbeidstiden for oss, sier Kristoffer Lande, administrerende direktør og en av grunnleggerne av Gobitech.

Men den utradisjonelle måten å bo og jobbe på, bød på uventete utfordringer for gründerne. Spørsmål fra offentlige myndigheter angående arbeidsforhold som lønn, antall ansatte og arbeidstid, skapte store problemer.

– Vi opplever at det er litt mange reguleringer som ikke føles hensiktsmessige for oss som er en startup. De samme reguleringene som passer for ansatte på et sykehus, passer nødvendigvis ikke for ansatte i en oppstartsbedrift. Det er andre ting som driver de forskjellige og helt andre grunner til at man kommer på jobb. Jeg forstår at en lastebilsjåfør ikke kan jobbe 18 timer i døgnet, men hvis en ansatt i en oppstartsbedrift har lyst til å gjøre det, bør det kunne tilrettelegges for det. Per i dag er det en del slike ting som tar fokus bort fra det vi ønsker å fokusere på, nemlig fremdrift. Det er synd, sier Lande.

Gobi-huset fungerte lenge for gjengen fra Trondheim, men de tapte til slutt slaget mot regelverket. I dag bor to av grunnleggerne i huset og de ansatte får tilbud om å leie der, men det daglige arbeidet med bedriften skjer i kontorlokalene de har leid i kontorfellesskapet Mesh, som er laget spesielt for entreprenører.

Donatella De Paoli er organisasjonsviter og førsteamanuensis som underviser i ledelse av kreative team og organisasjoner ved Handelshøyskolen BI. Hun viser til at man lenge har prøvd å bygge opp et klart skille mellom jobb og kvalitetstid i arbeidslivet. Tanken om at man ikke skal ta meg seg «hele seg» på jobb står sterkt i den kapitalistiske tangegangen. Arbeidsplassen har tradisjonelt vært et sted hvor man har rendyrket det rasjonelle. Hun mener hacker houses bryter med det som er kapitalismens ånd.

– Teknologien har gjort at vi kan bevege oss og jobbe på helt nye måter. Unge mennesker tenker kanskje ikke så mye at de skal legge jobben bak seg når arbeidsdagen er over. De ønsker kanskje å ha ting mer integrert, og tenker nok også mer miljøvennlig.

Hun tror også at ønsket om nærhet og fellesskap står sterkt. Organisasjonsviteren mener det er både psykologiske og eksistensielle grunner til dette. I tillegg er det veldig praktisk å jobbe og bo på samme sted.

–Da slipper man å flytte på seg. Jeg mener absolutt det hadde vært spennende å få flere slike hus i Norge.

De Paoli trekker også en linje fra coworkingspace – et bygg hvor flere bedrifter sitter og jobber sammen i felles kontorfellesskap, til hacker houses.

– Kanskje hacker houses er en videreføring av denne måten å jobbe på? Det har en stor effekt på entreprenørskap og innovasjon. Det er kreativt stimulerende å jobbe med mennesker som gjør andre ting enn en selv.

På slottet i Silicon Valley har det gått noen dager og Oliver Hanisch er tilbake. En gang i måneden er det et fellesmøte hvor alle beboerne kan ta opp saker som de ønsker i fellesskap. Noen av beboerne har klaget på at de hører rotter i veggene på kveldstid. En av dem så til og med to rotter på kjøkkenbordet da han kom hjem en sen kveld. Det er satt ut rottefeller ved siden av alle søppelbøttene i huset. Dette er et av mange problemer som Hanisch må løse.

– Planen min var i utgangspunktet å flytte familien min inn her sammen med beboerne, men det er ikke et typisk familiehjem, forklarer han mens han kjører mot et av de mest ikoniske stedene i Silicon Valley, restauranten Buck’s.

De siste to årene har Buck’s of Woodside fungert som et samlested for suksessfulle gründere. Eieren av stedet, Jamis MacNiven, forteller at han har vært vitne til noen av de største og viktigste øyeblikkene i teknologiens historie, der vi sitter nå. Han ramser opp: fra de første demoene til PayPal, starten på Tesla-eventyret og inkorporeringen av Hotmail.

Hanisch bestiller en Club Sandwich og peker opp i taket på det merkverdige interiøret. Her henger det en god blanding av fisker, utstilte astronauter, fly og flyvende hester. Baren er klistret full av forskjellige bilskilt og ved inngangen blir man møtt av en miniatyrversjon av frihetsgudinnen, hun holder en «Sunday»-dessert.

Oliver Hanisch forteller at ambisjonens hans er å ta bo-konseptet «hacker houses» til europeiske land og steder hvor man har liknende innovasjonssentre og klynger som i Silicon Valley. Den første byen han ønsker å etablere seg i er hjembyen Berlin. Han viser til at innovasjon skjer i hele verden, og mener at det derfor er viktig å samkjøre de mange økosystemene. Håpet er å bygge et nettverk av slike steder i de regionene hvor innovasjon og endring skjer – eller må skje.

– En av de største utfordringene med slike hus er å finne de rette beboerne. Det fins mange gale mennesker der ute. Vi har hatt vår del av gale mennesker som har bodd i slottet. Utvelgelsen er en viktig del for å få regnestykket til å gå opp, sier han mens han tar en slurk brus.

– Hvis foreldrene til en person i 20-årene ringer for å spørre om vi har plass til barnet deres, svarer vi pent nei. I starten aksepterte vi disse personene, men vi innså raskt at dersom mamma må fikse bolig for sønnen, så er ikke vedkommende i stand til å ta vare på seg selv. Erfaringen er at dette var folk som hadde aldri trengt å gjøre noe som helst i livet. De var vant til at foreldrene gjorde rent etter dem, lagde mat og tok ut søppelet. De passet ikke inn i felleskapet.

Utvelgelsen er langt fra perfekt. Men man lever og lærer. Det er umulig for Hanisch å skaffe anbefalinger for alle de potensielle leietakerne. Selskapet intervjuer dem, ser på bakgrunnen deres og hva de jobber med. Ofte er det slik at de som har bodd på slottet tidligere anbefaler andre mennesker.

– Et av kriteriene for å bo hos oss er at du må være med på å skape noe. Det handler om å bygge nettverk, programvare, maskinvare eller selskap. Vi liker mennesker som er produktive, og vi åpner ikke dørene for administratorer eller mennesker som ikke er en del av dette økosystemet, sier Hanisch.

Det viktigste med slottet er, ifølge Hanisch og beboerne, ikke at det er et sted hvor folk faktisk har råd til å bo, men at man gjennom fellesskapet får tilgangen på kontakter i teknologiuniverset Silicon Valley. Beboerne og utleieren mener at mangfold er en nøkkel til å lykkes. Og dette skal ikke være et typisk «studenthus» hvor man fester hele tiden. Menneskene som bor i dette huset skal ha jobb, driv og være lidenskapelige i det de gjør.