Maria

Hun satt i olivenlunden, satt på huk slik hun pleide, vugget med kroppen, lyttet til de små lydene, raslingen i olivenbladene, breking fra dyr ute på markene, fuglevinger. Den lyden var av og til som om noen viftet et klesplagg, en duk eller en liten kjortel.

Men ikke i dag. I dag klarte hun nesten ikke å lytte, lydene laget ingen bilder i hodet. En uro kravlet i henne, den hadde vært der i flere dager, og drømmen hadde også gjort henne urolig. Når hun tenkte på den, ble vuggingen stive rykk.

Hun reiste seg fort, gikk bort til eselet som sto døsende i skyggen. Et ynkelig knippe tynne kvister var alt hun hadde klart å samle, kvistene stakk henne i siden idet hun steg opp på eselet.

Ja ja, jeg vet det, mumlet hun utålmodig, mor trenger mer brensel. Dyret travet motvillig på de støvete stiene mellom daddelpalmene og de små jordlappene, men ble litt livligere da de kom ut på åpen mark. Det var godt å ri, kroppen fulgte dyrets bevegelser med avslappet tyngde, den ene hånden hvilte mot eselnakken, de strie hårene og dyrevarmen lå som en gammel hilsen mot håndflaten. Plutselig slo hun armene om halsen på dyret, presset brystet mot ryggen og nakken på det, stønnet, kjente smerten i brystene, ville kjenne den, ville kjenne de spisse nålene.

Snart er du en liten kvinne, Maria.

Morens stemme hadde vært alvorlig, nesten bedrøvet da hun sa det. Men det var også noe annet, noe i øynene; en blekhet, en liten angst. Som om moren hadde sett noe, sett noe som ventet datteren og blitt redd. Straks etter hadde hun gitt seg til å stelle kullbekkenet med uvanlig støyende lyder og sendt Maria til bybrønnen.

Når hun ble sendt til markedet eller brønnen eller ut på markene, fikk hun tid til å tenke, til å synke ned i lengselen, det var vanskeligere når hun var hjemme og passet småsøsknene. Hver gang hun gled inn i de gode drømmene, handlet de alltid om den unge tømmermannen. Hun husket hvordan han pleide å se på henne i synagogen, og da hun danset sammen med de andre kvinnene på torget under påskefesten, vek ikke blikket hans ett sekund. Hun følte dette blikket mer enn hun møtte det, hun møtte det med hudflaten, ansiktshuden glødet, armene og leggene glinset oljeaktig og små svetteperler spratt ut i hårfestet og over munnen.

Flere ganger hadde han vært i nærheten av hennes fars hus i landsbyen, han hadde reparert porten hos en av naboene og strevet lenge med en kjerre som var i stykker. Maria hadde stått på taket, halvt skjult av sedertreet og betraktet ham. Hun hadde følt seg som en tyv, en som stjal seg til å nyte synet av de sterke lange armene, muskelspillet i skuldrene, den vakre hodeformen. Hun så mykheten i håndleddet hver gang han løftet armen for å tørke svette av pannen, det var en dansers bevegelse, full av ydmykhet og ømhet. Hun stjal det jo ikke fra noen, det tilhørte henne, hun skapte det, sammen med den unge mannen som ikke visste hvor vakker han var når han arbeidet.

Eselet hadde slått over i skritt, Maria satt tankefull og strøk det over manen. Drømmen hadde kommet flere netter, merkverdig lik fra gang til gang. Det var noe som skulle skje med henne, nå eller kanskje senere, noe stort, noe skremmende. Høye truende murvegger reiste seg rundt henne, himmelhøye, svaiende murer, og det var hennes oppgave, lille Marias ansvar, å passe murene, støtte dem, holde dem på plass. En usigelig matthet overmannet henne, hun svettet og skalv mens murene vagget som dansende kjemper rundt henne.

Hun hoppet av eselet, plukket noen dadler på bakken, tygget dem i seg, kjente hvor sulten hun var, og tørst. En stillestående varme lå over markene, et gråblått skydekke hvilte over åsene i vest, alle håpet på regn.

Hva gjorde Josef nå?

Hun hadde ikke sett ham i landsbyen på noen dager, heller ikke på markedet. Det betydde at han arbeidet i utkanten av byen, kanskje ved innsjøen der det alltid var fiskebåter som skulle bygges eller overhales. Kanskje kunne hun ri helt til Gennesaret en dag? Moren mente jo at fisken fra Kapernaum var den beste man kunne få.

Shalom, liten jødepike.

Hun skvatt til, grep i tømmene, presset seg instinktivt inntil dyret. Stemmen var nær, klangen i den fremmed, men ingen var å se.

Shalom, jødepike. Ikke vær redd.

Eselet rykket i tømmene, la på ørene, hun strøk dyret fort over nakken, fortsatte å gå.

Ikke gå, vakre pike. Ikke gå.

Et virvar av føtter kom brasende gjennom krattet, sandaler med slitte remmer, legger fulle av skrubbsår og insektbitt, alt i en sky av tørr jord som virvlet opp.

Hun hoppet fort. opp på eselet. Brynjene og sverdene fortalte henne hvem de var, de tre unge mennene som plutselig omringet henne.

Hun hadde ikke sett dem ofte, men visste at de av og til streifet utenfor garnisonsbyene. Mannen som snakket, han som forsøkte å snakke hennes språk, hadde mistet en fortann. Men han hadde et usedvanlig vakkert hår, stort og mørkt, og et vakkert skjegg. Den andre hadde et rødlig arr i tinningen og et djervt blikk. Den tredje var mindre enn de andre, han smilte hele tiden.

Maria trakk sjalet tettere rundt seg.

Nei nei, fortsatte stemmen. Ikke gjemme skjønnhet. Aldri gjemme skjønnhet.

Han nappet i sjalet, det gled nedover ryggen på henne. De lo. Var det ikke bare en leken gutteaktig latter? Var de ikke bare noen unge romere som kjedet seg? Eller kanskje lengtet hjem til pikene som snakket samme språk som dem, og som kjente de samme sangene og dansene?

Mannen med arret i tinningen hadde grepet tak i tømmene, nå kunne hun ikke ri fra dem. Dessuten sprang ikke det lille eselet fort nok til å løpe fra disse mennene.

Er du stum?

I det samme skrek eselet, ørene lå flate mens det skrek i angst.

Mennene brølte av latter, klasket hendene mot de korte skinnkiltene og utvekslet latterkvalte ord på et språk hun ikke forsto. Antagelig noe fornøyelig om den lille jødepiken som skrek som et esel og forøvrig ikke sa ett ord. Den minste av mennene stilte seg opp foran Maria, han inntok en høytidelig positur og tok etter den gamle jødiske hilsen samtidig som han utstøtte et fryktelig eselskrik. Dyret rykket til, de holdt det i tømme mens de ristet av latter. En dunst av daddelvin sto fra pusten på dem.

Maria kastet et blikk utover markene.

Hvor var de alle sammen? Gjeterne, dyrene? Hun kunne ikke se noen, hørte bare fjern breking fra kidd og lam og lange glam fra en gjeterhund. Hun hadde ridd for langt, lenger enn moren likte at hun dro. Det var Gennesaret, det var dit hun ville, hun ville ikke sanke brensel mellom seder og eukalyptus, hun ville til innsjøen for å få et glimt av den unge tømmermannen med all ømheten i håndleddene.

Og her satt hun omringet av fremmede, tre unge menn som lo, som hadde drukket daddelvin, som snakket et språk hun ikke skjønte. Hun var redd, hun ville ikke vise dem det. Hun hadde ikke sagt ett ord, det ga henne et skjørt overtak.

Hvor fort kan du ri, jødepike?

Han som snakket ga tegn til de andre, to av dem dro eselet fremover mens den tredje sprang etter og dasket dyret i bakparten. Det forskremte eselet bykset avsted, med tilbakelent overkropp fulgte Maria bevegelsene med letthet, og de unge mennene mistet fort gleden over å mase dyret fremover på den støvete stien.

De stanset ved en klynge mandeltrær, strøk svette av pannen, vekslet noen ord. Nå lo de ikke lenger. Den ene, han med det store mørke håret, grep fatt i foten hennes, klemte til rundt sandalen, strøk lenge over kamelskinnet mens han stirret henne inn i ansiktet, en lys villskap lå i blikket.

Han spurte:

Hvor har du fått dine vakre øyne fra?

Blikket hennes holdt ham fast.

Fra Gud, sa Maria stille.

Villskapen i øynene forsvant, en mildhet gled over ansiktet. De andre to sto tause og sparket i den rødgule sanden. I det samme lød et tordenskrall ikke langt borte. Straks etter skar et kraftig lyn over himmelen, denne gangen var skrallet ganske nær, det smalt så voldsomt at de tre mennene skvatt til. Bare eselet sto urørlig. Mennene sto tett sammen under mandeltrærne, det ga dem ikke stort til ly da regndråpene begynte å falle. Regnskyllet var kort og kraftig, dråpene traff den tørre sandjorden med små smell, støvet virvlet lavt.

Maria trakk sjalet over hodet. Ingen av regndråpene traff henne eller eselet, de var like tørre, begge to.

Mennene måtte ha sett det, de stirret forundret på henne. Litt etter gled forundringen i de fremmede ansiktene over i angst eller vantro, det var som om de ikke trodde det de så. Den ene strakte en hånd forsiktig ut i luften, hånden skalv.

Du lyser! ropte han. Du lyser!

Maria satte dyret i bevegelse og skrittet langsomt fra dem.

Da hun snudde seg, så hun at alle tre sto med senket nakke, de bøyde hodene i klosset ydmykhet og lignet mest tre forskremte guttunger.

Regnskyllet var over like brått som det var kommet. Det anget friskt av laurbær og fikentrær, en turteldue kurret vedvarende fra sypressene.

Det var for langt å ri til Gennesaret, hun visste det, men klarte ikke å snu. En matthet, en uventet tretthet falt over henne, hun så seg om etter et hvilested. Hun red stille i det angen de landskapet, det var som om de tørstende trærne tigget etter mer regn, som om de nettopp hadde fått smaken på vann og ba om mer.

Hun fant en olivenlund der regnet knapt hadde gjort jorden fuktig. Hun bandt eselet til en av de gamle forvridde stammene, klappet dyret og brettet sjalet ut på bakken. Hun strøk hånden over ullstoffet, det var stadig like tørt og fint.

Først satt hun på huk slik hun pleide, vugget sakte med kroppen, lyttet, drømte. Så la hun seg ned, la hendene under nakken, lukket øynene. Hun var både trett og våken, sliten og oppspilt.

Gjennom de lukkede øyelokkene følte hun lys, en brå solvarme mot huden, hun ble svøpt i en behagelig kappe. I det samme var det som om hun ble løftet ut av sin egen kropp, hun var luftig, vektløs, fylt av noe svevende, florlett. Noe herlig var i ferd med å skje henne, noe hun aldri hadde opplevd. En usynlig kraft sprengte seg inn i henne, fylte alle blodkar til bristepunktet, fikk skjødet til å sitre, underkroppen til å dirre. Den ukjente kraften bølget inn i henne, bevet gjennom alle lemmer, lekte med de fineste nervetråder, hun skalv og ynket seg under disse forunderlige kjærtegn. Et mykt støt gikk gjennom kroppen hennes, og hun skrek i fryd.

Hun ble liggende urørlig under oliventrærne.

Josef er ikke ved Gennesaret sjø, han er i din landsby – .

Maria våknet.

Hun stirret fortumlet rundt seg. Hun satt i et landskap som var forklaret, skinnende blankt, soldirrende. Daddelpalmene gnistret av lys, olivenbladene glinset som om de var gnidd med olje. Åsene lå grønnskimrende under klar lavendelblå himmel. På bakken hvor hun hadde hvilt, var betlehemsstjerner sprunget ut, en matte av hvite blomster. Narsisser sto nikkende med gule lys tent i blikket, en safrankaktus åpnet en skjær fiolett klokke. Det var en klarhet i fargene, en dybde og renhet i landskapet, de nyutsprungne blomstene og det fuktige gresset pustet fortrolig mot henne.

En stor mild hånd hadde strøket over jorden mens hun sov.

En due slo med vingene, det lød som om noen luftet et lite plagg.

Han sto ved bybrønnen.

Han var svett og støvete, nå løftet han hånden og tørket pannen. Hun støttet det store kvistfanget som var surret fast på eselryggen og gikk sakte til brønnen. Hun lente seg over murkanten, og fikk se seg selv i vannspeilet. Forundret møtte hun det lysende pikeansiktet, før hun vendte seg mot ham.

For første gang så hun inn i Josefs øyne.

Tømmermannens blikk omsluttet henne, en ung manns bunnløse ømhet strømmet mot henne.

Gjeterne som hadde vært ute på markene den dagen, fortalte senere om et sjeldent syn. Over en av olivenlundene hadde de sett en regnbue, ikke en vanlig skimrende halvbue spent over markene og åsene, denne hadde ligget som en hel sirkel rett over lunden.

Som en glorie.

Først publisert i: «Det skjedde i de dager», Genesis forlag 1996