Politisk ­techno

TBILISI, 12. mai 2018. Søkelyset rettes mot Georgia. Det var ikke bare politiraidet, en nærmest rutinemessig operasjon som myndighetene lett kunne bortforklare som et anslag mot narkotika, som vekket oppsikt. Dagen etter at politiet hadde oppsøkt technoklubbene Bassiani og Café Galeri, tok rundt 10.000 mennesker til gatene for å stå opp mot det de mente var urettferdighet og provoserende handlinger fra myndighetenes side.

Det handlet mindre om aksjonen og mer om hvordan det ble utført. Aksjonen kom i etterkant av fem narkotika-relaterte dødsfall i Tbilisi. Åtte dealere ble arrestert samme kveld som politiraidet i klubbene ble utført, men de ble arrestert utenfor klubbene – tre timer før politiet dukket opp med maskingevær og full utrustning inne i lokalene, meldte magasinet mixmag. En av Bassianis medeiere, Zviad Gelbakhani, beskrev det som en skremmende situasjon i et intervju med BBC. Bare se det for deg – at bevæpnet politi dukker opp i mørket mens du danser.

Medier verden over omtalte hendelsen som «Georgias rave-revolusjon». Bare noen dager etter gikk innenriksministeren ut og unnskyldte aksjonene (dog med en oppfordring om at samtlige som hadde fornærmet menn i deres uniformer også burde beklage) med et løfte om å på nytt gjennomgå Georgias omdiskuterte og veldig strenge narkotikapolitikk. Det er vanskelig å se for seg at dette ville skjedd om det ikke var for at White Noise Movement (en politisk gruppe i Georiga som er opptatt av dekriminalisering av narkotikabruk), Tbilisis ravere og medier verden over hadde gitt hendelsen så mye oppmerksomhet. En kollektiv bevissthet som oppstod blant Georgias ungdom med pro-vestlige syn, rettet dessuten oppmerksomheten mot den moralske korrupsjonen de mener myndighetene representerer.

Georgia er i en vanskelig politisk og kulturell situasjon, som et post-sovjet land som fremdeles har tette bånd til Russland. Samtidig har ekstreme høyregrupper som Georgian National Unity og Georgian March markert seg med påstander om at venstresiden kommer med propaganda når det gjelder homofili og narkotika. Synspunktene om venstreside-propaganda gjenspeiles også i det ortodokse, katolske miljøet som tradisjonelt har stått sterkt i Georgia. Det er dette politiske landskapet har ført til at klubber som Bassiani og Cafe Galleri har blitt to av få fristeder som minoriteter kan oppsøke. Dette gjenspeiles i hendelsen som skulle fange verdens oppmerksomhet. Etter at politiet slo til mot tecnhoklubbene i Tblilisi ble det arrangert en demonstrasjon som – i form av et gigantisk, dansende rave – som utenfor parlamentet. Sjelden har technomusikk vært mer symbolsk politisk.

Detroit skapte musikken

DETROIT, 1988. Detroit forbindes med jazz og soul og plateselskapet Motown, men første gang en musikksjanger ble omtalt som techno, skal ha vært i 1988 og de første technoproduksjonene kom fra Detroit, USA. Nedgangstidene hadde begynt å feste grepet om industribyen, en by folk nå flyttet bort fra.

En gryende teknologisk revolusjon demokratiserte imidlertid musikken og ga den mulighet til å vokse og formes i hendene til en ny garde produsenter. Underground Resistance, UR, slapp låter som «Riot»- hvor noe som høres ut som samplede alarmer trenger gjennom den ellers så repetitive beaten og en kvinnes stemme gjentar «what is the matter with you?», før en mann sier: «now is the time» og et fjernt ekko av menneskers brøl kan høres i bakgrunnen. De protesterte mot myndighetenes behandling av de svarte.

– Detroit er en by som har lidd under dyp, økonomisk tilbakegang i flere tiår. Konteksten er veldig annerledes enn den som har herjet i Europa. Her har den sosiopolitiske problemstillingen gjerne blitt fremstilt som hvit middelklasseungdom som anser techno som et symbol og rom for frihet, dans og som elsker å ta narkotika hele natten lang, skriver Jean-Christophe Sevin, fransk sosiolog og forfatter med spesiell interesse for sammenhengene mellom digital teknologi, kunst, kultur og steder, i en e-post til Plot.

– For noen av produsentene i Detroit er det å forbli i byen en slags militant aksjon. Å lage musikk er en måte å overleve på og det gir penger til lokalsamfunnet.

Musikken som oppstod i Detroit som var et rop om rettferdighet. I Chicago og New York ble musikken tatt med til klubber og festscener som fungerte som frie rom for ytringsfrihet for seksuelle minoriteter og raseminoriteter, forklarer Sevin. Detroit skapte altså musikken, men likevel må vi ifølge Sevin se til Europa for å forstå techno og rave; de store, dansende festende med elektronisk musikk; hvor technomusikken er i sentrum.

Berlinmurens fall

BERLIN, 1989. Etter den kalde krigen kunne østsiden høre vestsiden spille kul musikk på radio. En østberliner forteller til Matthew Collin i boken «Rave On» at da Øst-Tyskland kollapset, så var det musikken de hentet energi fra. Techno va en musikksjanger som bragte unge mennesker sammen i de første månedene etter murens fall. Om det var en tilfeldig eller ikke, så ser det ut til at techno fungerte som en musikalsk sjanger som tilhørte både øst- og vestsiden. Ingen hadde eierskap til den fra før.

– Techno har ingen mening i seg selv, og kan ha veldig forskjellig betydning ut fra hvilken kontekst man er i, men musikken har vist seg som et verktøy for mobilisering, forklarer Sevin.

Technomobiliseringen i Berlin skjedde ved at folk fra øst og vest møtte hverandre. Klubbene Berghain og Tresor fungerte som møteplasser og fristeder for folk som var annerledes. Tomme lagerbygninger og lokale stod klare til å inntas av nye individer med nye idéer. Her kommer også den romantiserte forestillingen om anarki-idéene inn, et håp om at alt som før ikke var mulig nå kunne sameksistere i vakuumet etter en kommunistisk statsmakt. Det var ingen som brydde seg om det de gjorde var ulovlig. Det vokste fram store og små kunstinstallasjoner, barer, kaféer og klubber. Friheten ga grobunn for tankene om at alt var mulig.

I løpet av 90-tallet spredte technokulturen seg til resten av Europa. Det var en tid der mediene skrev mye om farlige narkotiske stoffer i tilknytning til techno og elektronisk musikk, men var det naturlig for ungdom å møtes på steder hvor de kunne være fri fra myndigheters forsøk på sosial kontroll.

– Det var en mulighet til å danse hele natten, uten tidsbegrensning, og om nødvendig unnslippe statens kontroll: dette gir en følelse av frihet, skriver Sevin til Plot.

I Europa ble techno og raves en trend. Men de fleste trender går i bølger, og rundt årtusenskiftet kunne det virke som om techno hadde mistet piffen, en ny og mer kommersialisert kultur fanget folks oppmerksomhet. Nå er imidlertid trenden på vei tilbake.

Ny techno i Oslo

OSLO, 2018, Filter Musikk. Roland Lifjell står i kassen og snakker lavmælt med kundene. Etter at han begynte å selge vinyl på begynnelsen av totusen-tallet har produsent, bookingansvarlig og techno-artist Roland Lifjell bidratt til at byens elektroniske scene har utviklet seg. Lifjell kan kanskje sies å være en av Norges pioneer innenfor techno og har vært aktiv som DJ siden 1992. Han forteller om et ansvar for å holde liv i musikkulturen og utfordre platekjøpere til å utvikle musikksmaken sin. Han ser nå at techno igjen har et oppsving.

– Nå merker man en annen positiv interesse. Jeg har tenkt at – wow, her kommer en ny garde som har kvalitetsfokus.

Mens Robert Leiners «Visions of the Past» siger ut av høyttaleranlegget snakker Lifjell om techno som en motstand mot alt det andre, den tomme massen av mainstream musikk og det som svinger litt for mye til at det lenger er hyggelig.

– I starten, på nittitallet, var det en helt ny partykultur som var ansiktsløs, folk gikk på party og godtok at det var musikk de ikke hadde hørt før. Det er vanskelig i dag – selv i en elektronisk setting er det vanskelig å spille musikk folk ikke forventer skal bli spilt. Det er nesten mindre liberalt nå. Det var frihetsfølelse den gangen på 90-tallet, dette; nå skjer det noe, ler han.

Men han har vært på arrangementer det siste året og oppdaget at kidsa ikke lenger spiller bare dritt. Du finner folk på fest som er opptatt av at selfie-kulturen bør dø ut og legger en føring for at her handler det ikke lenger om å være til stede for å bli sett. Den ansiktsløse og behagelige anonymiteten har på ny begynt å gjennomsyre musikkulturen.

Men også i Norge er det utfordringer. Lifjell sier at det har vært vanskelig å til tider føle seg som et menneske mot systemet. Han har tidvis syntes at det har vært vanskelig å finne engasjement i denne kulturen – når man har måttet slåss mot politiet og interessen for sjangeren samtidig har vært dalende.

En annerledes technobølge

TBILISI. Situasjonen i Tbilisi er interessant fordi den vekker gamle følelser i en tid hvor techno har manifestert seg på nytt i unge mennesker som knapt kan huske at techno var en trend på 90-tallet. Det er vanskelig å si noe om det er en ren sentimentalitet og en søken etter å forstå noe som en gang skjedde, eller om det er nye sosiopolitiske strømninger som har vekket interessen for techno og en alternativ virkelighet. Sevin mener det er vanskelig å gi et konkret svar på dette. Han argumenterer for at det er en kombinasjon.

– Kanskje det er en måte for ungdommen å flykte fra øyeblikket vi lever i på. Et øyeblikk som på mange måter er en angstfylt tid med geopolitiske trusler som klimakatastrofer og økte forskjeller. På denne måten er dagens technobølge ganske ulik fra den som oppstod på 90-tallet, der det eksisterte en optimisme rundt fremtidsvisjoner drevet fram av blant annet teknologi og internett og at det skulle bringe folk nærmere hverandre, skriver han.

I tiden etter rave-protesten utenfor parlamentet i Georgia var det noe som endret seg. Oppmerksomheten rundt hendelsen ble så stor, verden over, at mange begynte å se litt annerledes på raverne. De ble et symbol på frihet. «We dance together, we fight together», ble slagordet i Georgia.

Skriftlige kilder: «The Battle For Tbilisi»» av Kit Macdonald og Najaaraq Vestbirk (artikkel i magasinet Mixmag), boken Rave On» av Matthew Collin.