De som ­faktisk gjør noe

Klesdesigner Fam Irvoll er smertelig klar over at yrket hun har valgt er overfladisk, men var rask til å si ja til et prosjekt som er alt annet enn dét: en abonnementsordning for barneklær. Hun har designet klær for noen av verdens mest ekstravagante og kjente artister. Lady Gaga, Rihanna og Katy Perry, for å nevne noen få av dem. Når Plot møter henne på Økern i Oslo omgitt av pappesker. Ved siden av henne står hjernen bak prosjektet, Patrick Skou.

– Vi begynner å bli vant med ikke å eie. Vi strømmer, leier og låner i stedet. Det er viktig for oss med rask tilgang og vi begynner å bli mer miljøbevisste. Jeg har prøvd å sette dette i system, sier Patrick.

Konseptet hans ble utleie av barneklær, og Fam er blitt med på laget som designer. Patrick forteller at han på sikt vil kunne levere alt av klær et barn bruker fra det blir født til tidlig pubertet. Når et plagg er utslitt eller behovet endrer seg, sendes det tilbake til lageret. Da vil et nytt plagg bli sendt ut med det samme. Tjenesten er en abonnementsordning, forklarer han. Kundene kjøper et medlemskap som gir dem tilgang til nettbutikken. De plukker selv ut de produktene de vil ha, og de bestemmer selv når de vil bytte ut klærne med noen nye.

Patrick regner med at hvert plagg blir brukt av tre barn før det kasseres. Da vil det gå direkte til klesdesignerskolen Esmod, som kommer til å lage nye produkter av klærne for så å selge dem. Overskuddet av skolens salg vil bli brukt til å sikre vanskeligstilte familier gratis abonnement på leie av barneklær.

Det var lett for Fam Irvoll å si ja til å bli med på dette.

– Hvis vi skal få passet på planeten vår fremover, er det tiltak som dette vi må gjøre, sier designeren.

– Jeg har to barn selv og er så lei av å ha så mye klær til dem overalt. Jeg vil egentlig bare forholde meg til det jeg trenger her og nå i hverdagen og slippe alt det andre som ikke passer og aldri kommer til å passe.

Tjenesten startet som Lillepanda.no i oktober 2018, og etterspørselen viste seg å være større enn Patrick Skou hadde sett for seg. I et intervju med Shifter kunne han fortelle at strømmetjenesten ble «utsolgt» allerede den første dagen. De måtte umiddelbart begynne å etterfylle lageret. Etter dette er tjenesten blitt videreutviklet, og i april ble Lillepanda.no til Tuckify.com. De har nå et konsept der man kan kjøpe ulike typer medlemskap etter behov. Lillepanda er deres eget klesmerke, designet av Fam Irvoll. I tillegg tilbys klær fra Helly Hansen og Polarn O. Pyret.

Bor i minihus – smått og godt

Paret Ola Ravn Hassel og Line Fjørstad vil leve mer ved å bo mindre. De har ikke boliglån og de produserer sin egen strøm.

– Vi har så lite utgifter at vi nesten kunne overlevd på tomflasker, sier tømreren Ola Ravn Hassel som har tegnet og bygget huset de bor i. Det er 36 kvadratmeter, og primært bygget av gjenbruksmaterialer. Byggingen tok fire måneder og de brukte i underkant av en halv million på alt. Huset står på påler og er bygget etter målene på den største tilgjengelige lastebilen i området, slik at de kan flytte huset når de vil. Men de har startet med å leie en rimelig tomt på Svartlamon i Trondheim sentrum.

– Kanskje vi kommer til å ha det på en gammel lekter etter hvert, sier Ola. Line er skeptisk til akkurat det, men hun liker friheten de har. Uten boliglån kan de også jobbe mindre, hvis de vil det.

På et halvt år har de brukt 300 kroner på oppvarming av vann, komfyr og stekeovn, ved bruk av propan. Oppvarmingen av huset er sikret med vedovnen. De har biodo og en egen vanntank som samler regnvann.

De har installert åtte solcellepaneler på taket av minihuset sitt, og mener at det å lage strøm er noe flere kan gjøre.

– Installasjonen var lett og montering av solcellepanel har blitt økonomisk gunstig. Det man ikke bruker selv kan man selge på strømnettet.

Energi fra solcellepanene blir overført til et batteri. Paret har ikke nok sollys til å få ladet opp batteriet sitt hele året, så de må vi koble seg på strømmen til naboen innimellom, men på sikt skal de være helt selvforsynte. Line er spinningsinstruktør ved siden av masterstudiene ved NTNU, så de har spøkt med mulighetene for å legge et spinningstudio til tomten for å få syklet frem strøm.

– Eller kanskje en vindmølle? Men den må være stor for å få fart da, tenker Ola høyt. Selv om tanken om spinningsstudioet er mer spøk enn alvor, mener han helt klart at vi må se på flere strøm-muligheter enn vi har i dag.

– Det gir mestringsfølelse å være strømprodusent, sier han.

Selve huset er bygget i tre og isolert med trefiberisolasjon. Tømrer Ola er fornøyd med valget.

– Tre er et miljøvennlig byggemateriale som dessuten gir godt innemiljø. Vi opplever også at gammelt gjenbruksmateriale er bedre en hva man får kjøpt i en ordinær byggevarehandel. Deler av kledningen på huset vårt er fra 1840 tallet og like fin i dag.

Paret synes det er godt å kjenne på at de ikke tar mer plass enn de trenger.

– Miljøtiltak oppleves ofte som straff eller noe du er pålagt å gjøre. For oss er dette helt motsatt. Denne måten å bo på er bedre enn en konvensjonell boform på alle måter. Ved å bo lite tar vi mindre plass, bruker mindre energi på oppvarming, vi slipper å ha mange ting og bruker lite tid på rengjøring.

Vil at vi skal kaste mindre mat

Charlotte Aschim sa opp en jobb med millionlønn for å få oss til å skjønne at vi må spise opp den maten vi kjøper.

Det startet da hun var student ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. Hun jobbet på Kiwi ved siden av studiene og ble fort innviet i den evige jakten på varer som var i ferd med å gå ut på dato eller allerede var klare for søppelcontaineren.

– Det plaget meg at vi brukte så mye tid på det og at vi kastet så sykt mye mat hver dag. Det var et unødvendig pengesluk. Vi hadde ikke gode systemer heller, så jeg lagde en manuell datobok der jeg førte opp produktene og holdbarhetsdatoene, så vi fikk bedre oversikt.

Det er ti år siden Charlotte sluttet på Kiwi og begynte å jobbe som overingeniør i anleggsbransjen. På den tiden hadde hun opptil flere dieselbiler hun cruiset rundt med og hun koste seg gjerne med blodig biff på fritiden.

– Jeg trivdes råbra i jobben min, sier Charlotte som sa opp i juni i fjor. Ett års tid før hadde hun så smått begynt å tenke på miljøproblemer.

For hun var i utgangspunktet ikke spesielt opptatt av miljøet, forteller hun. Det var bare den tilbakevendende tanken fra Kiwi-dagene som plaget henne. Tanken på hvor ulogisk det er å kaste mat. Hun så det også i sitt eget kjøleskap. Det var nærmest umulig å bruke opp alle matvarene.

– Jeg begynte å lese meg opp på matsvinn og ble mer og mer interessert i det. Jeg snakket også med miljøorganisasjoner og falt til slutt ned på at matsvinn var noe jeg skulle gjøre noe med.

Hun er godt i gang. I desember 2017 stiftet hun selskapet TotalCtrl, som har samarbeidet med nettdagligvarebutikken Handleriet.no om en app som skal redusere matsvinn. Forbrukeren handler varer i den digitale butikken. Når varene leveres, er de sortert på dato i appen og kunden vil få et varsel når de nærmer seg utløpsdato. Appen gir dessuten forbrukeren oppskrifter basert på det han eller hun har i kjøleskapet og utløpsdatoene på varene.

De lager også programvare som skal hjelpe dagligvarebutikker med å redusere matsvinn gjennom sporing av utløpsdatoer.

I en kåring fra Retail Insider ble Charlottes selskap listet opp som en av verdens beste innovasjoner sammen med selskaper som Amazon og Walmart. Charlotte ble invitert med til India av SINTEF for å hjelpe til med forebygging av matsvinn i fiskeindustrien og har pitchet prosjektet sitt på Google-scenen i California. Selskapet teller nå 15 teammedlemmer, og har gått fra idé til marked. De har også på kort tid klatret høyt på flere internasjonale rangeringer og er blant annet inne på topp 10 listen til Nordic Cleantech Open, som kårer de beste nordiske oppstartselskapene innenfor miljøteknologi.

– Jeg ville lage noe som gjorde folks skyldfølelse mindre. For skyldfølelse gjør bare folk motløse, sier Charlotte om starten på det hele.

Etter at hun for alvor ble interessert i matsvinn, har hun også kvittet seg med bilene sine og kuttet ned på kjøttforbruket.

– Jeg bruker sparkesykkel og spiser rødbeteburger, sier Charlotte, som legger til at livsstilsendringen har skjedd naturlig.

– Fruen min og jeg ser at endringene våre gjør en forskjell. Nå går det helt automatisk og vi føler at livet har blitt litt enklere. Vi sparer dessuten masse penger på det.

Ble veganere og gårdbrukere

Andreas Bjørnebye og Anette Westgaard levde hektiske byliv og hadde null erfaring med gårdsbruk. Nå er de blitt veganere og driver en gård der alle dyrene skal dø av alderdom.

Andreas jobbet lange dager som advokat i Oslo og dro for å trene etter jobb nesten daglig. Så ble det et besøk på en restaurant eller cafe, før han la seg. Der lå han alltid litt over madrassen. Han klarte aldri å ta ut nok energi til å finne roen helt. I helgene var det full fest, før en ny uke med akkurat det samme startet.

– Etter hvert kom jeg frem til at det var nærhet til natur jeg manglet. Mer natur enn jeg klarte å få ved å dra ut i marka, sier Andreas.

Han tror ideen begynte å dukke opp omtrent da: «Hva med å flytte på gård?»

– Men for meg som Oslo-beboer var jo det å kjøpe en gård med bo- og driveplikt litt som å kjøpe et romskip, så jeg måtte ta det skrittvis.

Men nå sitter han og samboeren Anette på kjøkkenet i hovedhuset på gården sin på 600 mål, rett utenfor Fredrikstad. Andreas sier han har fått den indre roen her, men at han har beholdt den ytre aktiviteten. Han jobber fullt som advokat i Fredrikstad, i tillegg til å drive gården. Anette studerer sosialt arbeid på fulltid, men er også med på alle gårdsoppgavene. På gården dyrker de et 30-talls grønnsaker som kan plukkes av kunder som har «grønnsaksabonnement». De har 43 dyr: gjess, ender, haner, griser, geiter, sauer, hester og katter. Alle dyrene har navn, bortsett fra hanene og endene. De omtales bare som hanemafiaen og andejentene. Flere av dyrene har faddere som jevnlig får bilder og oppdateringer fra gården. Dyrene her skal aldri slaktes. De skal enten dø av alderdom eller avlives i samarbeid med veterinær.

– Hvis ett av dyrene våre blir syke, skal de ha veterinærtilsyn. Vi skal ikke holde liv i dem for vår skyld, men noen ganger kan en avgjørelse om avliving komme for kjapt. Veterinærer ser det gjerne fra et produksjonsperspektiv. Og dette perspektivet vil vi utfordre.

Men veterinæren har det siste ordet, presiserer paret. Hvis veterinæren mener dyret er skadelidende, avliver de det.

Etter at paret flyttet til gården har de begge blitt veganere. Anette beskriver generelt overgangen til gårdslivet som hard:

– Jeg var vant til å bo i en leilighet alene og var kanskje litt fin på det. Jeg var ikke akkurat vant til å tråkke rundt i gjørme. Men nå gir både gjørmetråkking og dyrestell mening og glede for meg, sier hun.

Den veganske overbevisningen fikk hun etter å ha sett dokumentarer om matproduksjon. Den måtte komme innenfra, og ikke som noe hun gjorde for Andreas.

De har ikke fått nevneverdig motstand fra andre angående måten de driver gården sin på. Og de drar ikke til andre bønder som driver med kjøttproduksjon for å kritisere dem.

– Vi driver denne gården på den måten vi synes er riktig og vi ønsker at folk skal få se hva dyr trenger for å ha gode liv, sier Andreas, før det bærer ut på fôringsrunde – ikledd kjeledress og gummistøvler.

Laget el-gravemaskin

I en garasje på Lillehammer jobber Rune Hansen iherdig med det som etter planen skal endre anleggsbransjen og nordmenns båtliv for alltid.

– Her, sier Rune og ruller opp garasjeporten. En knæsj oransje gravemaskin står midt i rommet. Den er foreløpig ubrukt, men skal snart skinne på rød løper, når Rune og makkeren Espen Østvold Rølla skal lansere sine vyer og planer for en elektrisk fremtid med gravemaskinen som flaggskip. Det gjenstår litt testing og triksing, men maskinen han startet på i 2017 er så godt som klar for beundring og kritiske blikk.

– Anleggsbransjen står for 30 prosent av utslippene vi har i dag. Vi vil elektrifisere hele bransjen, slår Rune fast.

– Men vi starter forsiktig med Norge, før vi satser alt på utlandet, legger Espen til.

Rune har elektrifisert maskiner siden 2006 og jobbet teknisk i anleggsbransjen siden 1994. Han har hele tiden utviklet og laget det maskinprodusentene ikke har hatt å tilby, forteller han og beskriver det som en ustoppelig skapertrang. I et kreativt kontorfellesskap på Lillehammer fant han Espen. De tok en øl og falt for hverandres ideer, fordi de var så forskjellige. Espens bakgrunn med markedsføring og prosjektledelse var kjærkomment for Rune, som mener han fort kunne endt opp med å gjemme seg permanent i garasjen uten å fortelle noen om gravemaskinen.

– Den her klarer åtte timers drift og kan hurtiglades i lunsjen. Den kan altså kjøres kontinuerlig og er en reell konkurrent til dieseldrevne maskiner. Det finnes et par modeller med elektriske gravemaskiner fra før, men de går 3-4 timer før de må lades i 7-8 timer, sier Rune.

Batteriene i gravemaskinen til Rune og Espen kommer fra Norges vrakede el-biler.

– Vanligvis blir batteriene fraktet ut av landet for å bli brukt i vindmølleparker eller så blir de rett og slett kastet, men vi har skaffet oss en leverandør på det, sier Espen.

I gravemaskinen til Rune sitter det et kvart teslabatteri som gir 20 kilowatt-timer. Hele motoren og batteripakken får plass på 35x60x75 centimeter.

Han viser frem den gamle motoren med alle delene han ikke trenger lenger: radiator, dynamo, starter, eksosanlegg og dieseltank.

– Det er like stor kapasitet i denne som i den Leafen der, sier Rune og peker på el-bilen til Espen.

Og ved siden av bilen står Runes andre vidunder, båten som skal være den første på Mjøsa som tøffer av gårde ved bruk av kun elektrisitet og gjenbrukte el-bilbatterier. Den er snart klar for å bli satt på vannet, og Rune og Espen har store mål. De drømmer om å gjøre Mjøsa diesel- og bensinfri. Deretter vil de gå løs på elektrifiseringen av de øvrige båtene i Norge. Rune viser frem båten sin med entusiasme:

– Det er et vannjet-aggregat på denne som gir helt sinnssyke kjøreegenskaper. Det kommer en 100 hester el-motor nedi her, så da burde vi få den opp i 60 knop!

– Men folk kommer kanskje til å savne den typiske sjektelyden, så vi skal ta opp den og tilby det som en lydfil sammen med el-motoren, legger Rune til.

Etter dette intervjuet ble gjort, har Rune og Espen lansert gravemaskinen og vist den frem på en messe. De forteller at den ble tatt godt imot, og de tror dette er noe kundene vil ha. Noen dager senere sender Rune et par bilder fra messen på mobil. Han skriver: «Vi har mye etterspørsel, så dette blir bra fremover.»

– Konkrete handlinger motiverer

Lite motivert for å leve mer miljøvennlig for å redde kloden? Psykolog Per Espen Stoknes mener at det trigger motivasjonen hvis vi ser noen vi kjenner som gjør noe konkret.

Du kjøper en ny kjole fordi den er på salg, den er satt ned med 70 prosent. Du gjør det selv om du innerst inne har bestemt deg for ikke å kjøpe noe nytt. Du har egentlig bestemt deg for å kjøpe brukt og være med på byttedager i stedet. Klærne du kaster fordi du er lei av dem, skulle egentlig vært levert i en Fretex-boks, men når det regner, er det akkurat litt for langt å gå, så det er akkurat litt for fristende å kaste dem rett i søpla i stedet.

Du har tatt innover deg at det å fly er feil, men en liten tur til en storby en helg i året må da være innafor? Og det er klart du må ha bil. Hvordan skal du ellers komme deg opp på hytta med alt av mat, vin og turutstyr? Du kildesorterer, i hvert fall de gangene du har de blå og grønne posene tilgjengelig. Veganere og fanatikere ler du av, men det er klart du også kan spise litt mindre kjøtt, så lenge du slipper å kutte spekeskinke og søndagsbiffen. Du prøver så godt du kan å spise alt du har i kjøleskapet før det går ut på dato, men det er klart det glipper. Det gjør jo det.

Skal vi redde verden og miljøet, må det også storpolitikk til. Men hva med deg og meg? Hva skal til for at vi gjør noe?

Psykolog Per Espen Stoknes, som er forsker med ekspertise på grønn økonomi og politiker for Miljøpartiet De Grønne, er opptatt av hvordan vi forholder oss til klimaproblemet. Han viser til at 93 prosent av den norske befolkning tror at vi har klimaendringer. 40 prosent mener klimaendringene er menneskeskapte, færre enn 50 prosent mener det er grunn til å være bekymret.

Han mener imidlertid at det ikke hjelper å høre at Grønlandsisen smelter eller at havnivået kommer til å være én meter høyere i 2030. For å bli motiverte må vi se at noen vi kjenner gjøre noe konkret og få anerkjennelse når vi gjør noe selv. En «hjernevennlig form for tilbakemelding», kaller han det. Hvis klimatiltakene våre er et samarbeid med for eksempel naboen, blir det mer reelt for den menneskelige hjernen. For Stoknes har ikke tro på at vi klarer å gjennomføre klimatiltak når vi føler at vi er alene om det.

Vårt private forbruk står for så mye som to tredjedeler av de globale klimautslippene, forklarer Kjartan Steen-Olsen, postdoktor ved program for industriell økologi ved NTNU. Tallene han viser til er hentet fra artikkelen og analysen «Environmental Impact Assessment of Household Consumptioin» av Diana Ivanova med flere. Han mener at vi ved å være smartere forbrukere, kan redusere utslippene betraktelig.

Per Espen Stoknes er også en av dem som mener at det nytter å gjøre en innsats. Psykologen mener at de som er optimistiske på at endring er mulig, er de som allerede gjør noe. Det er de andre som mister motivasjonen.