– Voksne må tåle å bli avvist – uten å gi opp

Alle har hørt om «problembarn»; de som er urolige, skaper trøbbel og lager støy. Om det er på skolen eller i nabolaget. Men hva med de barna som verken tør å si noe høyt når de møter folk eller rekke opp hånden i klassen, og som ofte har få – eller ingen – venner?

De stille barna blir ofte synlige for oss fordi de trekker seg tilbake. Noen ganger legger vi merke til det, andre ganger ikke. Og ofte ønsker vi å ta kontakt, men hindres kanskje av vår egen usikkerhet, i møte med et stille barn. Hvordan kan vi som voksne nærme oss de stille barna på en okei måte?

Still enkle spørsmål

Anne-Lise Sæteren er førsteamanuensis i spesialpedagogikk ved NTNU. Hun har jobbet som lærer i mange år, og er aktuell med boken «Læreren i møte med stille elever». Hun råder voksne til å legge opp til en dialog som det stille barnet føler at det mestrer.

Hun anbefaler at man stiller lukkede spørsmål. Da kan barnet velge å nikke eller riste på hodet i stedet for å svare med flere ord og setninger, samtidig som den lille gutten eller jenta opplever at vi viser interesse og engasjerer oss.

Åpne spørsmål har så mange svaralternativer, at barnet lettere opplever å mislykkes og således trekker seg tilbake, forklarer Sæteren.

– Det kan i hvert fall være lurt å begynne med lukkede spørsmål i starten, så får man i det minste etablert en relasjon. Det er jo minst like viktig for de stille barna som for alle andre.

– Må tåle å bli avvist

Professor i spesialpedagogikk ved Universitetet i Agder, Ingrid Lund, er – som Sæteren – opptatt av barn med innagerende atferd. Hun minner om at man som voksen må tåle å bli avvist av det stille barnet – og prøve igjen – med stor raushet og vennlighet.

– Du må kanskje være den som må gi litt ekstra i relasjonen til barnet føler seg trygg. Vi voksne må trå til og ta ansvar!

Spesialpedagog Anne-Lise Sæteren har inntrykk av at mange lærere føler at de har for lite kompetanse til å møte disse barna på en god måte. Hun skulle ønske at man hevet kompetansen i skolen på dette feltet.

Krever lite av læreren

På skolen deltar stille elever vanligvis lite i klasserommet, og de krever lite av læreren.

– De bruker ofte lang tid på å komme i gang; de oppfattes gjerne som litt somlete, og kan for eksempel ommøblere litt på pulten eller bli sittende og stirre tomt ut i rommet, forteller Anne-Lise Sæteren.

Hun presiserer at de stille barna er en mangfoldig gruppe, men mener likevel at de kan deles inn i to hovedgrupper; de som føler seg utrygge eller ukomfortable i læringssituasjonen, og de som strever med blant annet angst, depresjon, vold, overgrep eller traumer.

– Er disse barna stille på andre arenaer også, eller kun på skolen?

– De som tilhører den første gruppen og opplever at klassemiljøet er utrygt eller føler seg ukomfortable i læringssituasjonen, vil jo antakelig bare være stille på skolen. Men de som tilhører den andre gruppen og for eksempel lider under dårlige forhold i hjemmet, vil gjerne være like stille og tilbaketrukne også på andre arenaer.

Gjemmer seg

Ingrid Lund viser til at enkelte barn synes det sosiale samspillet blir så utfordrende, at en strategi kan være å gjemme seg på toalettet i friminuttet.

– De trekker seg unna det sosiale fellesskapet. Det er ofte bedre å avvise enn å bli avvist. Da har du større kontroll, forklarer professoren.

– Vi stiller kanskje for høye sosiale forventninger til barna?

– Ja, noen ganger kan vi det. I vår kultur ligger det i hvert fall sterke sosiale føringer om at man skal være påkoblet, ha masse venner og fortelle historier om seg selv. I tillegg stilles det store krav til muntlig deltakelse og gruppearbeid på skolen. Da kan ikke elevene lene seg tilbake og bli stille uten at det krasjer med forventningene.

På utrygg grunn

Klassemiljøet betyr mye for generell trivsel, og mobbing er noe som i stor grad forsterker vanskene hos de stille barna. Hvis det foregår mobbing, kan man heller ikke forvente at eleven skal tørre å prate, mener Lund.

– Og de stille barna har dessverre økt risiko for å bli utsatt for mobbing – fordi de for eksempel sjelden sladrer.

Det er derfor viktig å huske på at det å være stille faktisk kan fungere som en beskyttelse i et utrygt klassemiljø. Det kan være helt nødvendig for barnet, forklarer Lund.

– Ta ansvar!

Ingrid Lund skulle ønske at de voksne i større grad klarte å se bakenfor barnets atferd, og sluttet å omtale dem som «umulige». Hun erfarer likevel at mange legger mye av ansvaret over på barnet eller ungdommen – både med utagerende og innagerende barn.

– Men det er alltid de voksne som er ansvarlige i relasjon til barn – alltid!

Tidlig innsats begynner i barnehagen, så kommer skolealderen.

– Barnets liv begynner før skolealder – lærerne møter ikke blanke ark, men seks års levd liv.

Noen barn er mer sensitive og forsiktige allerede i det øyeblikket de kommer til verden, mens andre barn ikke har lært seg at det er trygt å si ifra og at voksne er til å stole på. Når barnet kommer inn i klasserommet, har de med seg sitt liv og sine unike erfaringer, minner Lund om. Og på tross av de gode og dårlige erfaringene barnet har med seg i ryggsekken, viser forskning at en tydelig voksen – med et varmt hjerte og trygg ledelse – har stor betydning for barnets trivsel og læring i skolen.

Glipper i klasserommet

Når Anne-Lise Sæteren tenker tilbake på sin tid som lærer, husker hun at det var de stille elevene hun tenkte på om kveldene. Det var de elevene hun hadde dårlig samvittighet for.

Sæteren sier at de stille barna lettere faller gjennom og ikke får tilstrekkelig oppfølging, sammenlignet med andre barn. Det handler blant annet om at disse barna ikke skaper vansker for omgivelsene i like stor grad.

– Og i en travel skolehverdag er det ikke rart at lærerne ikke alltid strekker til. Men jeg tror likevel at de fleste lærere allerede vet hvem de stille elevene er.

Sæteren har imidlertid inntrykk av at mange lærere føler at de har for lite kompetanse til å møte disse barna på en god måte. Hun skulle derfor ønske at man hevet kompetansen i skolen på dette feltet.

– Mange voksne lytter ikke

Det kan ofte oppleves som helt enkelt – men likevel så vanskelig – å skape en trygg relasjon til disse barna, erfarer Ingrid Lund. Hun mener at det aller viktigste er å gå inn i et samarbeid med barnet gjennom samtale.

– Det er nemlig forunderlig mange som ikke lytter til det barnet har å si. Men man må undre seg sammen med barnet, spørre og være interessert i det barnet kommer med. Og som voksen må man tåle å bli avvist – uten å gi opp.

Anne-Lise Sæteren trekker frem at det ligger mye informasjon i ansiktsuttrykk, blikk og kroppsspråk.

– Et barn som har det vanskelig vil ofte uttrykke seg annerledes også nonverbalt.

Hun forklarer at de for eksempel trekker seg mer unna ved forsøk på kontakt, fremstår som mer ukomfortable, unngår blikkontakt og virker mer forknytt.

– Men er det utelukkende negativt å være et av de stille barna?

– Faren med å rette søkelyset mot disse barna er nettopp at det blir et problemfokus, fordi man misforstår og tenker at det alltid er negativt å være stille – men det stemmer ikke. Vi må ikke lage problemer der det ikke finnes ett. Men hvis barnet ikke har det greit, er vi jo nødt til å ta tak i det, sier Sæteren.

Positive kvaliteter

Spesialpedagogen skulle også ønske at vi voksne skal bli flinkere til å få frem barnets positive kvaliteter.

– Alle har noe de er veldig flinke til. En elev jeg hadde, var for eksempel veldig flink til å tegne. Hun var en fantastisk kunstner. Da hendte det at jeg viste frem det hun lagde for klassen.

Sæteren synes det er viktig at de andre elevene ser at dette er like betydningsfulle og viktige medelever – med tilsvarende positive kvaliteter. Hun er også helt sikker på at hvis lærerne overser disse elevene, så vil i hvert fall de andre medelevene gjøre det.

– Man kan også framsnakke eleven. Det pleide jeg gjøre. For eksempel ved å si; «så heldige dere er som har fått henne på gruppen, hun er jo så flink til å tegne». På den måten får læreren hjulpet eleven med å vise de andre at hun har like mange gode kvaliteter.

Blir et mønster

Hvordan går det så med de barna som er stille som små senere i livet? Ingrid Lund peker på at det er viktig at man tar tak i ufordringer stille barn har allerede i barnehagen, og følger det videre opp i skolen – alltid i samarbeid med barnet og foreldrene.

– For det vi kan slå fast, er at hvis de ikke får hjelp til å tre frem, øve seg, prøve og feile – med god støtte og veiledning fra voksne – så er det en sterk sammenheng med blant annet skolefrafall og depresjons- og angstproblematikk.

Anne Lise Sæteren refererer til studier som viser at de som er stille i barne- og ungdomsårene, forblir stille og mindre sosialt aktive i voksenlivet.

– Men det kan for så vidt handle om at de har mange negative sosiale erfaringer, som gjør at det blir vanskelig å inngå i nære sosiale relasjoner senere i livet, for eksempel giftermål og varige vennskap.

Bryte mønstre

Anne Lise Sæteren har som spesialpedagog erfart at noen elever blomstrer når de skifter miljø, for eksempel fordi de begynner på en ny skole eller kommer ut i arbeidslivet.

– Så det er mange utveier. Men de fleste studier viser at de stille barna forblir stille, tilbaketrukket og lite sosialt aktive også senere i livet. Og mange utvikler angst, depresjon eller andre psykiske vansker. Men – da er det fordi årsaken handler om at de ikke har det bra.

Professor Ingrid Lund peker på viktigheten av at vonde erfaringer som lagres hos de stille barna, må brytes med nye erfaringer.

– Mestring blir nøkkelen inn; å mestre å være en som folk har lyst til å være sammen med, og det å få til ting, gir god psykisk helse.