Kunnskapsforakt

Politikere og Mannsutvalget vil slå et slag for mannen og for likestilling og foreslår å gjøre noe med fødselspermisjonen. Far skal kunne få tilbringe mer tid sammen med barnet og derfor blir det foreslått å forkorte deler av moras permisjon og overføre denne til far. Dette høres jo tilforlatelig ut.

Dette blir imøtegått av en rekke forskere, som, så vidt jeg har forstått, mener at det er ting som tyder på at å skifte hovedomsorgsperson så tidlig kan være en risiko for barnet, og de ønsker mer forskning før tiltakene eventuelt blir satt i gang.

Dette fører til interessante reaksjoner. Mannsforsker Jørgen Lorentzen hevder, stikk i strid med fakta, at dette finnes det ikke vitenskapelig belegg for å hevde (det vitenskapelige belegget er blant annet dokumentert her: http://www.forskning.no/Artikler/2008/mars/1204728587.86). Det er altså ikke snakk om livsfjerne professorer som har sittet i salongene sine, røkt sigarer og tenkt. Det er snakk om mennesker som har vært ute i verden og sett hva som skjer når barn skifter omsorgsperson. Jørgen Lorentzen omtaler i et intervju i Kanal24 en av de aktuelle forskerne som biofascist og krever at han trekker seg som forsker. Gunn Karin Gjul fra Arbeiderpartiet ber forskerne slutte å synse og begynne å forske. Mannspanelets leder, som later til å føle at mannens evne som oppdrager er under angrep, går like gjerne ut og sier at dette er så dumt at det bare kan ha vært sagt av en professor. Hva mener de egentlig? At forskning er synsing hvis den ikke støtter deres ideologisk og politisk baserte vurderinger?

Ingen av kommentatorene ser ut til å ta poenget med at det er bytte av omsorgsperson som er problematisk uavhengig av foreldrenes evne som oppdragere. Forskning.nos leder leser ikke forskning.nos egne artikler og tror forskerne snakker ut fra ideologi og verdenssyn, ikke med utgangspunkt i hva undersøkelser viser faktisk skjer. Ars Ethica har, så vidt jeg ser, tatt poenget: http://arsethica.org/2008/03/07/biologi-som-utgangspunkt-for-likestilling/ og skummelt nok ingen andre.

Vi trenger mer forskning, det er ikke sikkert dette er bra, sier forskerne. Politikerne reagerer med avvisning av selve forslaget om å tenke og finne ut - og dette, denne forakten for å tenke og finne ut - blir ikke problematisert eller debattert i det hele tatt.

En kompetent politiker ville ha reagert med at «Siden vi ønsker at mennene får større del i spebarnsalderen, så hvis det stemmer at skifte av omsorgsperson etter 11 uker ikke er bra, så får vi se om det er måter å komme rundt dette på. Ta ukene sammen, for eksempel. Se om det finnes måter å redusere risikoen for at skiftet blir problematisk for barnet ved gradvis utfasing.» For eksempel. Det er mange muligheter. Men politikerne vil ikke engang prøve.

Jeg savner reaksjoner fra politikk og næringsliv her. Hva trenger vi akademikere til, når de som fatter beslutninger bare hører på dem når de støtter deres eget syn? Denne forakten for å la kunnskap være en del av beslutningsprosessen, provoserer ikke den ledere i kunnskapsbedrifter? Eller har de gitt opp? Trygve Hegnars kommentar i Finansavisen nå nylig, hvis den var ironisk, signaliserer kanskje at han har gitt opp politikerne her. Det vurderer i hvert fall jeg å gjøre.