Norsk samarbeids­modell under press

Industridød i Norge, frykt for ny økonomisk nedtur i Europa og en norsk oljedrevet økonomi som har hevet norsk industriarbeiderlønn til et nivå som er 64 prosent høyere enn EU-snittet. To nylige eksempler på den norske industridøden er at Nycomed legger ned i Norge og at svenske Södra Cell skal selge papirfabrikken på Tofte i Hurum.

Det er bakteppet for at næringsminister Trond Giske nylig annonserte en «Norgesturné» for å samle innspill til den første næringsmeldingen på 15 år, med særlig fokus på industrien.

– Den utløsende årsaken er todelingen i norsk industri, der mange konkurranseutsatte bedrifter nå sliter på grunn av stagnasjonen ute i Europa. Vi må legge til rette for at veksten i Norge kan fortsette, sa Giske til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB) da han lovet en stortingsmelding om overordnet næringspolitikk i løpet av våren.

– Vi må glede oss over at det går veldig bra for virksomhetene som er knyttet til olje og gass, men vi må samtidig sørge for at Norge har andre bein å stå på, sa Giske.

Offshore-dillema

Todelingen han referer til er blitt et nytt mantra i debatten om norsk økonomi. Det oppstår forskjeller og interessekonflikt mellom de delene av AS Norge som nyter godt av kraftig vekst innen petroleumsrettet næringsliv og den delen som i større grad må forholde seg til internasjonal vareetterspørsel og stadig økende konkurranse, ikke minst fra Asia og fremvoksende økonomier i andre deler av verden. Dette gjelder i første rekke konkurranseutsatt eksportindustri.

Også Høyres leder Erna Solberg er bekymret for Norges økende todeling.

– Offshorebransjens lønnsutvikling er et dilemma. Med så ekstremt høy lønnsomhet, er det viktig å bremse kostnadsutviklingen. Man bør finne gode løsninger alle steder, for å holde kostnadsnivået nede, så man ikke får en offentlig sektor eller en offshoresektor som løper løpsk, sier Solberg. Hun maner til moderasjon fra fagforeningenes side – og til samarbeid på tvers av bransjer, slik at ikke oljebransjen «drar» med seg lønningene i konkurranseutsatt industri til et punkt der norske varer taper i konkurransen internasjonalt fordi de blir for dyre å produsere. Slik som blant annet skjedde med solcelleproduksjonen i selskapet REC.

– Todelingen av norsk økonomi består av en ekstremt høylønnet oljesektor og en svært høylønnet rest, sier Johan Ravn, seniorforsker ved SINTEF Teknologi og samfunn.

– Det er nok klart at på noen måter er olje og gass blitt en krevende fetter for fastlandsindustrien. Den stikker av med mange av de beste hodene, den presser kostnadsnivået opp, og den er såpass stor relatert til fastlandsindustrien at den kaster en stor skygge, sier Ravn til Agenda Mandag Morgen.

18. februar la Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene fram sin foreløpige rapport, som viser at timelønnskostnadene for industriarbeidere nå anslås til å ligge 64 prosent høyere enn hos handelspartnerne i EU.

– For et år siden var forskjellen 54 prosent. Dersom krisen i EU vedvarer et par, tre år til er det ikke usannsynlig at norske timelønnskostnader for industriarbeidere vil være dobbelt så høye som hos handelspartnerne i EU, sier Ravn.

Skal en opprettholde konkurranseevnen under slike betingelser stiller det høye krav til automatisering, kompetanseutvikling og generell «smarthet» og innovasjonsevne i hele organisasjonen. – Det tror jeg blir krevende, sier Ravn, som sammen NTNU-professor Morten Levin har skrevet boka «Den norske samarbeidsmodellen».

Fredstid uten streik

Det vi kaller den norske samarbeidsmodellen bygger på et trepart-samarbeid mellom ledelsen i næringslivet, fagforeningene og myndighetene, både på et politisk nivå og i den enkelte bedriften (se tekstboks). Samarbeidet gjelder der man har felles interesse og åpner for streiker og konflikt i en gitt forhandlingsperiode, fulgt av en «fredstid» frem til neste forhandling. Selv danskenes arbeidsliv er mer rigget for konflikt enn det norske, og på grunn av at fagforeningene avholder seg fra streik mellom oppgjørene, er det i dag svært få antall streikedager i året i privat sektor Norge sammenliknet med nesten alle andre vestlige land, forklarer Morten Levin.

Samarbeidet om lønn fører over tid også til samarbeid om omstillinger og teknologiske og organisatoriske forbedreringer.

Akergruppen, Ekornes og Times i Trondheim er blant bedriftene Ravn og Levin mener ville vært nedlagt uten dette samarbeidet.

– Både OECD og EU-kommisjonen har forsøkt å forstå den «nordiske modellen», sier Levin, som kaller den en av Norges viktigste «konkurransefortrinn». Fredsplikten fører til at verdifulle arbeidsdager ikke går tapt, og ansatt-samarbeidet gjør at fagforening og ansatte går med på omstillinger og utviklingsprosesser, selv når jobber må rasjonaliseres bort.

Den norske modellen har bidratt til nyskapning og produktivitetsvekst i bedriftene, mener Ravn. Ansatte motiveres til aktivt å gjennomføre hverdagslige forbedringer, fordi de føler de «eier» sin egen bedrift – og skaper på den måten innovasjon.

Dette dag-til-dag-samarbeidet mellom ansatte og ledere forklarer hvorfor Norge henger med i den internasjonale konkurransen til tross for høye lønninger og lave investeringer i forskning og utvikling. Norge er bare midt på treet innen investeringer i forskning og utvikling, men likevel er Norge i tet på produktivitet, sier Ravn (se figur 1 og også Agenda nr. 2, 2013).

Et typisk eksempel er «X-baugen» utviklet i Ulstein-gruppen. Det er en spesiell baug for skip, som sørger for at redningsbåter, ankerfestebåter, seismikkbåter og andre skip kan tåle langt mer opprørt hav uten å krenge. De siste årene har Ulstein-gruppen solgt over tretti ulike skip med X-baug til internasjonale kunder, og i fjor var overskuddet på 250 millioner kroner.

Baugen - og forbedringer på den - ble og blir ifølge konsernsjef for Ulstein-gruppen, Gunvor Ulstein til i et samspill.

– Hos oss tør operatørene ta tak i ingeniøren og ingeniøren tør ta tak i sjefen og si «hør her, dette fungerer ikke». Slik endres løsningene i båtene, sier Ulstein til magasinet Tekna.

Tillit mellom ledelse og ansatte skaper den innovasjonen som gjør at Ulstein-gruppen kan konkurrere på et internasjonalt marked, sier hun.

Utenlandske arbeidere

Kontrasten til «den norske modellen» blir tydelig i norske bedrifter med mye arbeidskraft fra Øst-Europa, særlig i byggebransjen.

– Hvis det oppstår problemer, så er det en tendens til at arbeidslagene vil «vente på formannen», mens den «norske måten» å gjøre på, er å prøve å fikse problemet på egen hånd, sier Morten Levin ved NTNU.

Også i verftsindustrien er antallet utenlandsk arbeidskraft økt, og innen oljesektoren gjør de seg gjeldende også blant ingeniører, geologer og andre høyutdanningsgrupper. Et annet eksempel på at den norske modellen er under press med økt bruk av utenlandsk arbeidskraft, er rettssaken som NHO førte mot LO om utenlandske arbeidstakere ved norske verft skal omfattes av den norske tariffavtalen. Denne uken fastslo Høyesterett at det skal de, noe LO oppfatter som en seier for den norske modellen.

– Hvis den norske modellen mer eller mindre forsvinner, er det vanskelig å tenke seg at norsk industri vil kunne fortsette å operere i Norge basert på norsk arbeidskraft, legger Ravn til.

Han viser til at høy norsk industriarbeiderlønn til nå har vært delvis kompensert gjennom lave styringskostnader.

Gjennom utstrakt autonomi og god kommunikasjonsflyt har bedriftene kunnet senke de indirekte kostnadene forbundet med detaljplanlegging, styring, koordinering og kontroll, og dermed maktet å holde de totale arbeidskostnadene på et konkurransedyktig nivå. Dette utfordres blant annet av nye eierskap og høy innleiegrad, forklarer Ravn.

Han viser til at hele 25 prosent av arbeidsstokken i mange bedrifter er fra et annet arbeidsregime.

– Lønnsnivået vårt forutsetter autonomi og høy prestasjon, men drift med mye innleid arbeidskraft viser seg mange steder å kreve detaljstyring a la «scientific management». De arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner som dekker industrien må derfor tenke nytt om hvordan de kan skape gode vilkår for produktivitet og innovasjon, mener han.

Avgjørende for eksportindustrien

En av dem Ravn sikter til er arbeidsgiverorganisasjonen Norsk Industri i NHO.

– Det vil være en ulykke om den norske modellen stod for fall. Norge har aldri mer hatt behov for et velfungerende tre-parts samarbeid basert på de grunnleggende intensjonene med frontfagsmodellen, slik økonomen Odd Aukrust i sin tid formulerte denne, sier leder i Norsk Industri, Stein Lier Hansen til Agenda Mandag Morgen.

– Det vil føre til at en for stor del av eksportindustrien vil forsvinne ut av landet, noe som over tid vil svekke statens handelsbalanse med utlandet. Med dagens inntekter ved salg av olje og gass fra norsk sokkel kan dette virke som en lite dramatisk utvikling, men på sikt vil dette kunne få dramatiske konsekvenser for vår evne til å ta vare på den velferden de fleste ønsker seg. Også den del av næringslivet som konkurrerer med import vil fort bli svekket, og dermed kan Norge raskt oppleve en arbeidsledighet som vil være svært skadelig for norsk økonomi, sier han.

Han forventer en næringsmelding fra Giske i vår med en rekke konkrete tiltak som styrker konkurranseevnen til norsk eksport industri.

Industrien flytter

Norge i vår tid er på mange måter et gigantisk eksperiment, med så lav ledighet, og høy konjunktur over tid og så stor økning i lønn.

– Det gjenstår å se om vi takler det, og hvordan den norske modellen håndterer den enorme aktiviteten i oljesektoren. Modellen er på en måte med å moderere utviklingen i forhold til om vi ikke hadde hatt modellen, men oljeindustrien har hatt en lønnsutvikling som blir en utfordring for andre deler av konkurranseutsatt industri. Det er et dårlig tegn at Mariners-feltet til Statoil nylig delte ut tre oppdrag, og to gikk til Korea og et til Spania, - ingen til Norge, sier Lier-Hansen.

Også han mener tilliten i den norske modellen gjør det enklere å drive nedbemanninger, restrukturering og modernisering, også den som skjer fra dag til dag.

Men produktivitetsutviklingen dette har ført med seg til nå kan ikke holde tritt med lønnsutviklingen for alltid. Mange bedrifter sier de nærmer seg en smertegrense. Industrien går døgnet rundt, og man når til slutt en grense over hvor få mennesker man kan ha ansatt, for at skiftordninger skal gå opp, påpeker Lier-Hansen.

– Jeg pleier å si at industrien er viktigere for Norge enn Norge er for industrien. For industrien er det ikke avgjørende å være i Norge bare fordi man er i Norge. Den lever i et globalt marked, og kan like gjerne flytte til Tyskland eller Asia ,der arbeidskraften er billig eller rammebetingelsene bedre.

Alternativene er verre

Heller ikke Paul Chaffey, leder av NHOs bransjeorganisasjon for kunnskapsbedrifter, Abelia,ønsker at den norske modellen skal glippe.

– Jeg tror den norske modellens egentlige kjerne står sterkt. Den handler om forholdsvis flate strukturer og stor grad av lokal medvirkning. Arbeidsgiver har en stor grad av styringsrett for å møte behov for omstillinger som er skapt av et marked i stadig endring, men det er mye medvirkning fra ansatte i de daglige beslutningene og prosessene, også i krevende innovasjonsprosesser, sier han.

Det dårligste alternativet etter mitt syn er en mer sentralisert og rigid modell der færre ting bestemmes lokalt, slik det er i offentlig sektor. Det ville være veldig uheldig om det systemet undervisningssektoren eller skoleverket bruker smitter over i privat sektor, sier han.

Et annet «scenario» uten «norsk modell» er at arbeidslivet går helt bort fra organisering og sentrale avtaler.

– Fordelen er at man kan ta enda større hensyn til egen bransje og bedriftens konkurransesituasjon, og ikke bry seg om hva andre gjør. Det åpner også for større grad av individuell avlønning og større lønnsforskjeller, sier Chaffey, og legger til

– Men ulempen er at fragmentering ikke nødvendigvis betyr mer moderasjon eller mer disiplin. Man kan tenke seg at noen av de minst konkurranseutsatte delene av arbeidslivet, for eksempel helsesektoren eller skjermede næringer, begynte å bevilge seg langt større lønnstillegg enn alle andre, og sendte regningen til skattebetalere og forbrukere i Norge. For konkurranseutsatt næringsliv er dagens frontfagsmodell langt bedre.

Hverdagsinnovasjon og forretningsmodell

Paul Chaffey mener at den målte innovasjonsgraden i næringslivet i Norge ikke helt gjenspeiler virkeligheten.

– Indikatorene har en tendens til å favorisere hichtech-bransjer med stor grad av forskningsbasert og grunnleggende teknologiutvikling. I Norge handler innovasjon mer om prosessforbedringer, både i tradisjonell råvarebasert industri og i tjenesteytende næringer. Dette er ikke nødvendigvis «hverdagsinnovasjon», men det er likevel noe som ikke fanges opp i forskningsstatistikkene, sier han.

Historiker og forsker ved Handelshøyskolen BI, Eli Moen, mener fokuset heller må rettes mot forretningsmodell.

– Konkurransepress og rask teknologisk utvikling gjør at bedrifter kontinuerlig må innovere og eksperimentere for å henge med. Denne endringen har konsekvenser for hva slags forretningsmodell foretakene opererer etter, og særlig for næringslivet i høykostland som Norge er denne endringen er av kritisk betydning. Forretningsmodeller som baserer seg på skalafordeler og kostnadskutt i det lange løp vil møte konkurranse fra stadig nye aktører i nye økonomier, sier hun.

– Utfordringen nå er at norske bedriftsledere som møter usikkerhet i en ny form for økonomi som de mangler innsikt i, heller tyr til toppstyring i stedet for å utnytte det potensialet som er utviklet i norsk arbeidsliv.

I hele etterkrigstiden hang vi etter andre land når det gjaldt produktivitet frem til 1990-tallet. Da startet en produktivitetsvekst som førte til at Norge for noen år siden ble rangert på topp av OECD. I ettertid har vi sett at norsk næringsliv i denne perioden blant annet har innført ny teknologi og nye organisasjonsformer.

– I dag er vi nødt til å justere oss enda mer til den globale økonomien, og norsk næringsliv har i praksis vist seg mer fleksibelt enn man ofte får inntrykk av i offentlig statistikk over innovasjonsgraden, sier Moen.

– De som har forstått tegninga og utviklet ny forretningsmodell, har kunnet dra store veksler på den måten man samarbeider på og delegerer ansvar i norsk arbeidsliv. I Norge går ansvar for beslutninger og utvikling helt ned på operativt nivå, noe som er uvanlig i land som typisk sett er mer top-down styrte som for eksempel Storbritannia, USA og Frankrike.

Moen mener demokratisk styresett, samarbeid og fleksibilitet har spilt en avgjørende rolle for norske og nordiske bedrifters suksess i den globaliserte økonomien. I en kunnskapsbasert økonomi er det ikke mulig å toppstyre denne type prosesser. Ser du på suksesshistoriene fra for eksempel Silicon Valley, har de ofte hatt en lik form for organisering og styring, fremhever hun.

– Men i det offentlige rom og i politikken er det relativ liten forståelse for hva slags endringer og reformer som har skjedd. Den norske frontfagmodellen for regulering av lønnsnivået er ikke tilstrekkelig til å forklare hvordan enkelte sektorer og foretak har klart å skape seg unike posisjoner på det globale markedet, sier Eli Moen.

Mørke skyer

Bransjeaktører og forskere Agenda Mandag Morgen har snakket med, har fortsatt tro på den norske modellen, men viser til flere utviklingstrekk som setter modellen under press, og som på ett eller annet vis krever at norsk arbeidsliv – igjen - viser evne ti felles omstilling:

• Utenlandsk dominans?: Hver tiende norske industribedrift har utenlandsk eierskap, viser en rapport Menon Business Economics laget i fjor. Utlendingene har 30 prosent av sysselsettingen og 36 prosent av verdiskapingen i industrien, ifølge rapporten, og antall utenlandskeide bedrifter har økt med nesten 90 prosent fra 2003 til 2010. Mest dominerende er dette innen prosessindustri, teknologiindustri og maritim industri. Sammen med det økende antall utenlandske ansatte, styrkes utlendingers posisjon i norsk arbeidsliv. De langsiktige konsekvensene på arbeidskultur og samarbeidsklimaet ved denne utviklingen, kjenner vi ikke.
• Manko på industrijobber: At det blir færre og færre ansatte i konkurranseutsatt industri, fordi maskinene overtar dette arbeidet, og det store antallet mennesker får jobb i service- og tjenestesektoren isteden, blir på sikt en utfordring for modellen slik man kjenner den i dag. Historisk sett ble modellen til etter et kompromiss internt i LO på 1930-tallet, der man gikk med på en viss moderasjon for å bevare eksportindustrien.
• Fagforeningene konkurrerer mot hverandre: Norge er kjennetegnet av store fagforeninger, og vi har ikke sett mye fragmentering av dem. Men konkurranse fagforeningene i mellom kan rokke ved modellen slik vi kjenner den. Der vi ser slik konkurranse, kan det skade kulturen for samarbeid. Det så vi et eksempel på under striden om SAS nylig, der noen fagforeninger kan slå mynt, medlemsmessig, på å stritte imot, og sette fagforeningens interesse foran virksomhetens. I Europa har vi sett at fagforeningens får mindre medlemmer de siste årene (se figur 2).
• Europas krise fortsetter: EU nedjusterer veksten og oppjusterer arbeidsledigheten. Jens Stoltenberg blir mer bekymret, og varsler dårligere tider. Noen eksempler: I tillegg til den varslede nedleggelsen av Nycomed i Eleverum gikk papirprodusenten Peterson Paper i Moss konkurs i april i fjor, i likhet med papirprodusenten Follum i Hønefoss. Ifølge Dagens Næringsliv har norske verft nylig mistet 35 milliarder kroner i verftskontrakter.

– Vi kommer til å miste mange tusen arbeidsplasser frem mot 2020, sa næringsminister Trond Giske da han lanserte nyheten om en kommende næringsmelding. – Det er arbeidsplasser vi skal miste. Fordi de ikke lenger har livets rett, sa han.

Spørsmålet som gjenstår er hvilke arbeidsplasser det i så fall gjelder, og ikke minst; hva som kommer isteden.