Å ta Trump med det gode

Det var en alvorstrykket stemning i Stortinget onsdag. Med unntak av en del Frp’ere var politikerne regelrett sjokkert over at amerikanerne kunne velge Donald Trump til president. Opposisjonspolitikerne fra de små partiene kunne si rett ut hvor ille de synes det var at den sexistiske, mobbende og minoritetsfiendtlige mannen uten impulskontroll nå skal flytte inn i det Hvite Hus. Arbeiderpartiets leder og regjeringens representanter måtte mumle ut av munnviken. Offisielt mener de nå lite annet om Trump enn at han blir en president som forhåpentligvis vil videreføre de gode forbindelsene mellom Norge og USA.

Det er slik det lille landet Norge har valgt å operere. Når Nobelprisen deles ut, eller giverlandskonferansene i Midt-Østen skal ledes, fremstår vi som en moralsk stormakt. Når det skjer noe i store land som vi ikke liker, velger vi å tie stille om det. Det er i Norges interesse at vi står på best mulig fot med ledelsene i stormaktene – uansett hvordan de oppfører seg.

Hvor viktig denne interessepolitiske linjen er, fikk vi demonstrert da Nobelkomitéen ga fredsprisen til den kinesiske menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo. I Utenriksdepartementet, og blant dem som definerer utenrikspolitikken, ble det sett på som en katastrofe at Nobelkomitéen på denne måten plassert Norge i kinesiske myndigheters fryseboks. Da Erna Solberg dannet sin regjering i 2013, var valget av Børge Brende som utenriksminister blant annet motivert av at han hadde gode kinesiske kontakter og kanskje kunne få normalisert forholdet mellom våre to land. Det har han ikke lykkes med.

Knute på tråden

Et dårlig forhold til Kina kan vi åpenbart leve med, men det anses som noe nær en katastrofe, dersom vi skulle få mer enn én knute på tråden til USA. Derfor var det på onsdag mange som lurte på om Børge Brende var redd for at Trumps folk hadde merket seg at den norske utenriksministeren i et radioprogram tidligere i høst kommenterte en Trump-uttalelse med at han ikke trodde hva han hørte. Utenriksministeren virket ikke særlig bekymret for akkurat den uttalelsen, og det har han neppe heller grunn til.

Det er hva som skjer fra nå som blir viktig. Og da er spørsmålet hvordan Utenriksdepartementet og andre utenrikspolitiske miljøer er satt opp for å håndtere situasjonen som er oppstått. Det vi fikk høre på onsdag var at utenriksministeren for noen uker siden diskuterte alle mulige utfall av det amerikanske valget med sine nordiske kolleger. Vi fikk dessuten vite at Norge nå umiddelbart starter arbeidet med å knytte kontakter i Trump-leiren.

Det er slik det norske diplomatiet jobber. Norges samarbeid med Clinton-stiftelsen om ulike humanitære prosjekter var åpenbart motivert av interessepolitisk tenkning. Hillary Clinton skulle vite at Norge både delte verdier med henne, og derfor hjalp til med å finansiere de prosjektene vi begge hadde felles interesse av.

Trumps kommende administrasjon må åpenbart pleies på andre måter. Et av de store problemene vil antagelig være at stort sett alle andre lands utenrikstjenester er tatt like mye på sengen som vår. Det kommer til å være en lang kø av diplomater og utenlandske ministere i Washington som ønsker å innynde seg hos det nye republikanske lederskapet. Norge kan i kraft av sin størrelse regne med å bli henvist til en plass relativt langt bak. Unntaket er om vi klarer å tilby noe som Trumps folk finner spesielt interessant.

Og da er vi inne ved det som virkelig kommer til å bli en test og en utfordring for den norske utenrikstjenesten og for det norske politiske establishment. I hvilken grad klarer de å analysere det amerikanske valget? Klarer de å overkomme fordommene mot populisten Trump og velgergrupper som tilsynelatende stemmer imot egne interesser? Kan de hente noe fra vår virkelighet som faktisk kan videreutvikles og gjøres relevant for Trump-administrasjonen? Kan vi spille inn gode løsninger?

Alvor

Utgangspunktet for analysene må være at man tar Trump og hans velgere på alvor. De er imot handelsavtaler fordi disse avtalene har ført til global omfordeling. Spesielt i USAs gamle industriområder har jobber forsvunnet og reallønningene sunket på grunn av at markedene er blitt mer globale. Svaret kan selvfølgelig være å si opp alle handelsavtaler, men et annet alternativ er å gjøre om på avtalene. Man kan få inn bestemmelser som i større grad skjermer arbeidstagere fra konkurransen, og som gjør det mulig å forhindre sosial dumping.

Norge jobber alltid for å få inn regler om sosiale rettigheter i handelsavtalene, men USA har som oftest vært en motkraft. Storindustrien liker ikke slike bestemmelser. Det interessante nå er at Donald Trump antageligvis har rett i at han er mer uavhengig av sterke pengeinteresser enn svært mange av sine forgjengere. Hans politiske karriere er så kort at han ikke står i gjeld til særlig mange. Når han i tillegg høyst sannsynlig ikke vil klare å finansiere valgløftene om svære nye infrastrukturprosjekter som skal gi hundretusenvis av jobber, kan hans interesse for å se på handelsavtalene øke ytterligere. Dersom han gjør alvor av løftene om å si opp slike avtaler, vil han få så mye motstand fra alle hold, at det kanskje kan bli for mye selv for en type som Donald Trump.

Selvbekreftelse

Skjønt, personligheten hans vet verden ennå ikke nok om. Hva er det som er viktig for ham nå som han er blitt president? Er han så avhengig av selvbekreftelse i mediene at han vil gjøre hva som helst for at verden snakker om ham kontinuerlig, eller begynner han nå å tenke på sitt eget ettermæle. Han kan ta en Ronald Reagan, bli en av dem som i ettertid betraktes som USAs beste presidenter – mot alle odds.

Carl I. Hagen sa tidligere i høst at han kjente seg igjen i Trump; Mannen som sto på utsiden av politikken og fortalte velgerne at de etablerte politikerne drev med løgn og bedrag. Om Hagen har sett Trumps personlighet riktig, kan verden trøste seg med at den norske Frp-høvdingen etter å ha kjempet seg til posisjoner ble ekstremt opptatt av sitt ettermæle. Da er det håp om at denne ukens sjokk kan omgjøres til fornuftig reform både i USA og av verdensordenen.